Tid og tegl

Madla juni 2023: Kiellandsenterets utsendte drar til Hafrsfjord og går fra Møllebukta, langs Kiellandstien. Vi kommer til det stedet Malde teglverk, som Alexander Kielland en gang eide og bestyrte, lå. Her møter vi kunstneren Ingvild Bolme, og vi beveger oss ned til den teglrøde stranda. Vi får øye på er noen merkelige formasjoner som stikker opp i fjæra og speiler seg i vannet.

Brev fra Malde pr. Stavanger

Alexander Kielland skriver til søsteren, landskapsmaleren Kitty Kielland:

" Malde pr. Stavanger den 6te Oktober 79.

(...) Jeg havde neppe tænkt på din Opfordring til en Billedtext, da det syntes mig saa ugjørligt; men i gaaraftes, da jeg kom herud fra Byen, satt jeg mig til at røge en Cigar, idet jeg stirred paa et Rulegardin der forestiller et Schwitzerlandskab med en Mølle og et Slot. Kan du begribe, hvorledes det af disse ingredientser kunde fremstaa en Ravn og en Torvmyr."

Kitty har nemlig bedt broren om å skrive en tekst til en pennetegning av en torvmyr – det første forsøket hennes på å fremstille dette motivet, som hun stadig skal vende tilbake til i kunstnerskapet sitt – og Alexander skriver novelletten «Torvmyr». Her møter vi en gammel ravn som flyr over landskapet og kjefter på menneskene: «Mennesker og Menneskeværk overalt». Ravnen må fly langt for å få tak i mat, og i fugleperspektiv ser vi hvordan naturen er i ferd med å endre seg, hvordan landskapet kultiveres på bekostning av myrene. Kielland beskriver også hvordan de eldgamle trerøttene kommer til syne i torvgravene:

"Trærødder stak frem, flettede ind i hinanden som et knudret Net. Den gamle Ravn forstod godt, hvad den saa. Her havde voxet Trær engang, endogsaa før dens egen Tid. Skoven var borte; Grenene, Løvet – alt var væk, bare Rødderne igjen, indfiltrede i hinanden dybt ned i den bløde Masse af sorte Trevle og Vand. "

Novelletten kulminerer idet de bitte små og historieløse menneskene går løs på trerøttene med øks, og ravnen stuper ned fra himmelen og skremmer dem fra det.

Torvmyr på Jæren, Kitty Kielland (1897)

Naturens hukommelse

Tiden, og landskapets- og naturens hukommelse, visdom og suverenitet, er et viktig aspekt ved «Torvmyr».

Nettopp dette finnes også i Kitty Kiellands torvmyrmalerier, og selv om de vitner om menneskelig inngripen, er de ettertrykkelig mennesketomme. Det er naturen, dens storhet og selvtilstrekkelighet, som fyller maleriene. Der trerøttene er malt inn, forvridde og knudrete, likner de mest av alt forhistoriske eller mytologiske skapninger, drager eller dinosaurer, og minner om en annen tid, uten mennesker.

Nå, der vi står på stranda ved teglverktomta i 2023 og ser utover fjorden, er det en liknende følelse av tid, og av menneske versus natur som griper oss. For: steinene under føttene våre er ikke vanlig stein, men teglstein, knuste og polerte av havet. De merkelige formasjonene som stikker opp av vannet består også av tegl, av klumper av sammenklebede steiner som ble betraktet som feilvare og dumpet i sjøen. Etter mer enn 150 år er de glattvaskede og dekket av tang og rur, albueskjell og kobbunger, og på god vei tilbake til naturen.

Ingvild og Alexander

Ingvild Bolme er oppvokst på Madla. Hun bor fremdeles i området og er akkurat ferdig med det siste året på Kunstskolen i Stavanger. Her har hun brukt Alexander Kiellands liv og virke som utgangspunkt for det avsluttende arbeidet sitt.

Bolme forteller at hun som barn visste at Kielland en gang i tiden hadde hatt et teglverk i strandkanten, og at hun – som alle andre – gikk på jakt etter steiner med inskripsjonen «Kjelland» i fjæra. Det var få steiner som ble stemplet med dette varemerket, og de er derfor verdifulle som suvenirer og samleobjekter.

Det siste året, på tur med hunden langs Hafrsfjord, begynte hun imidlertid å legge merke til de andre teglsteinene og -restene, som hun tidligere bare hadde sett på som en del av stranda. Hun leste og satte seg inn i det Kielland skrev og sto for, og fant en dyp gjenklang, spesielt i tankene og betraktningene hans rundt natur og dyreliv. Bolme snakket med mennesker som visste mer om Malde teglverk og hvordan det ble drevet under Kielland. Hun fattet interesse for det konkrete teglverksarbeidet, og for Alexander Kielland som en varm og rettferdig bestyrer, og som en forfatter og kunstner som stadig talte de svakestes og stemmeløses sak.

Avfall som kunst

Bolme forklarer at de mange forskjellige fargesjatteringene i teglsteinene vi finner på stranda skyldes variasjoner i temperaturen og i tiden steinene tilbragte i ovnen. De mørkeste, mest brente steinene, er hardest, mens de lyseste, minst brente, er porøse. De er derfor blitt knust og polert av naturen, og ser ut som småstein. Hun forklarer håndverket, og den manuelle og tidkrevende prosessen det var å omdanne blåleire til tegl. Man visste ikke hvordan resultatet ble, før man kunne åpne ovnen etter en ukes tid. Hvis teglsteinene ikke ble funnet tilfredsstillende kvalitetsmessig, ble de kastet på sjøen.

Det er dette avfallsproduktet Bolme har tatt i brukt i kunsten sin. Hun fikk tillatelse av grunneier til å hente ut det hun ville, og et av verkene hennes under Kunstskolens avgangsutstilling på Tou, var en installasjon bestående av ulike teglsteiner og formasjoner av sammenhengende steiner. Disse er stillet opp både for seg selv og i forhold til hverandre, og gir inntrykk av et slags samspill, som kan minne om samspillet og maktbalansen mellom mennesker.

Foto: Ingvild Bolme

Foto: Ingvild Bolme

Likevel bærer teglsteinene åpenbart med seg naturen: i fargene, i formene, i sporene etter skjell og tare. Ved å plassere dem i en ny kontekst, i et galleri, som kunst, har Ingvild Bolme villet konkretisere og videreformidle arven etter Kielland og gi den ny relevans. Samtidig har hun skapt noe overraskende og nytt – idet hun lar oss se skjønnheten og historien i hver enkelt teglstein, og i den komplekse dialogen dem imellom, og med noe større, med naturen, og tiden.

Foto: Ingvild Bolme

Et lite Bondehus

Alexander Kielland eide Malde teglverk i perioden før han ble forfatter, og en kort tid etter debuten. Flere av novellettene hans, som «Torvmyr», og de tidlige romanene Garman & Worse (1880) og Arbeidsfolk (1881) ble skrevet på Madla.

I et brev til Bjørnstjerne Bjørnson beskrev han tilværelsen sin under arbeidet med Garman & Worse slik:

"Jeg lever et uderligt Liv fortiden. Indestængt i et lidet Bondehus (...) med min Kone og mine 3 Småbørn, i et veir som vexslermellem Storm og Orkan, med et Øsregn, som vi kun har det her, flade Lyngvidder omkring, Havet brølende straxudenfor, Torvstakker så sorte som Præster, misstemte Familieforhold, slet Økonomi... "

Ingvild Bolme tar oss med til huset, som ligger noen hundre meter fra teglverkstomta, i det som nå er Kompani Linges vei. Vi kikker opp på vinduet til kvistværelset der Kielland skal ha sittet og skrevet, og sett utover landskapet.

Alexander Kielland leide dette huset av "gamle Madam Nielsen". Han dro fram og tilbake til byen, og bodde fast på Madla i travle perioder. Driften på teglverket var sesongbasert, og måtte settes på vent da frosten kom. Familien bodde sammen med ham i sommerhalvåret, da det var som travlest, og barna gikk på skole i et hus litt nærmere sjøen. Kielland skal selv ha undervist på skolen.

Gamle trær

De store, gamle bøketrærne utenfor skolehuset stammer trolig fra et hollandsk skip som i 1770 var på vei til den russiske tsar. Skipet kom fra Frankrike, og lasterommet var fullt av planter til tsaren. Skuta forliste, men lasten ble reddet og auksjonert bort. Noen av trærne ble plantet ved Utstein kloster, noen på Ledaal, i Byparken og i Møllebukta, og flere andre steder i byen.

Nå går vi mellom disse trærne og tenker på at de sto her da Alexander Kielland drev teglverket på Madla. I vårt perspektiv hadde de allerede rukket å bli gamle, på den tiden. Vi ser for oss de enorme trerøttene, hvor dypt ned de strekker seg, hvor lenge de vil bli værende uforstyrrede i jorda.

Drømmen

Selv om Kielland kvittet seg med teglverket og ble forfatter, ville han bo på Madla. Han forsøkte å kjøpe Madam Nielsens hus, men da det ikke gikk kjøpte han i 1882 en tomt i skråningen opp fra Hafrsfjord. I Agerhøns med Champagne (1981), Kiellands selvbiografiske notater fra Bergen sykehus i 1897, skriver han:

"(...) Arkitekt Eckhoff gjorde en storartet Tegning til et Murhus, som vi fikk ned til København og discuterede og forbedrede. Jeg begriber endu ikke, hvorledes vi kunde tænke på dette halsbrækkende Foretagende (...)"

Grunnmuren ble reist, men fallitter, gjeld og økonomiske problemer sto for døren, og det ble aldri noe av denne husdrømmen. Likevel rakk Alexander Kielland å sette dype spor etter seg på Madla.

Vi avslutter turen med å dra opp til det stedet han drømte om å bo. Baby Kielland skriver også i erindringene sine, Min far Alexander Kielland (1929), at Kielland ønsket å bli begravet akkurat her:

"Som ung drømte han om å få sitt eget hus ute ved Hafrsfjorden, ved Malde, og der på sin egen tomt vilde han gjerne begraves; men den planen gikk i stykker."

Foto: Ingvild Bolme