Sudan sin historie som koloni

Sudan ble en selvstendig stat i 1956 og har vært preget av interne konflikter og borgerkriger. Etter en lang konflikt mellom nord og sør ble Sør-Sudan en egen stat i 2011. For å forstå bakgrunnen for disse konfliktene og dagens situasjon er det viktig å kjenne til Sudan sin historie og landets geografiske plassering.

Folkevandringer og nomader

Sudan ligger på grensen av et ørkenområde, det sørlige Sahara. Området har i stor grad vært bosatt av nomader og preget av folkevandringer. Mange ulike etniske og kulturelle grupper har kommet i kontakt med hverandre i regionen. Sudan var etter frigjøringen et av landene i Afrika med flest ulike folkegrupper. Det kulturelle skillet mellom det arabiske Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara finner du på mange måter i Sudan.

Hvilke land var kolonimakter i Sudan

I 1820 erobret Egypt nordlige deler av Sudan, og med hjelp av Storbritannia ble også områder lenger sør besatt. I 1883 bekjempet en opprørsgruppe den Egyptiske hæren, og en religiøs og nasjonalistisk bevegelse ledet av Muḥammad Aḥmad (Mahdien) tok kontroll over området. I 1898 beseiret britene og Egypt mahdiens hær og gjenerobret kolonien. Storbritannia som i 1882 hadde okkupert Egypt, og etablerte Egypt som et protektorat, var nå kolonimakten i Sudan.

• Per Øyvind Heradstveit (1970): Sudan en afrikansk tragedie
• SNL: Sudans historie
• Britannica: Egyptian-Ottoman rule
• Hans Petter Heggum: Sudan (1986)
• Vesten erobrer verden: Profetriket i Sudan
• Wikipedia: The Mahdist State

Hva var attraktivt for kolonimakten i det aktuelle området, hvilke motiver lå bak koloniseringen?

Rivalisering mellom stormaktene: Knapt noe sted i Afrika ble begrepet kappløpet om Afrika mer bokstavelig enn i Sudan. Storbritannia og Frankrike kappet ivrig om å kolonisere området først, og i Eritrea satt italienerne også som en trussel for Storbritannia. Frankrike ønsket å knytte sine kolonier fra vest til øst over kontinentet sammen, Storbritannia ønsket å forbinde Egypt i nord og sine kolonier i Sør-Afrika sammen. Det kunne fort ha blitt krig mellom Frankrike og Storbritannia når de sendte sine ekspedisjoner inn i området, men Frankrike trakk sine styrker ut i 1898, uten kamp mot det overlegne britiske nærværet. En krig mellom disse stormaktene bare 10-15 år før første verdenskrig kunne fort ha endret verdenshistoriens gang.

• Cappelens verdenshistorie: Fashoda-krisen
• Wikipedia: Fashoda incident

Økonomi og handel: Det aller viktigste for koloniseringen av området var kontroll over Nilen. Storbritannia (og Egypt) ønsket ikke at andre kolonimakter, først og fremst Frankrike, skulle få kontroll over deler av Nilens løp. I Nord-Sudan ble bomull dyrking et viktig økonomisk motiv. Tekstilindustrien i Storbritannia hadde stor etterspørsel etter bomull. I Sør-Sudan, hvor de senere skulle finne olje, var det ikke like mye av økonomisk interesse.

Nasjonalisme og ære: En skal heller ikke se bort fra betydningen til pressen og ambisjonene til de viktigste personene som var involvert i koloniseringen. Utviklingen i Sudan

fikk stor oppmerksomhet i Storbritannia, og generalene som var involvert var kjendiser og helter. Krigshelten General Gordon ble sendt for å rydde opp i Sudan etter et opprørshæren i 1883 jaget ut Egypt og britene. Det skjedde i stor grad etter eget initiativ og en kampanje i pressen. Han gikk godt utover sitt opprinnelig oppdrag, og ble til slutt drept i Khartoum i 1885 av Mahdiene. General Kitchener ble sendt på det som i pressen ble beskrevet som et hevntokt for Gordon. Den nye britisk-egyptiske hæren bekjempet den islamistiske bevegelsen i 1898 til stor begeistring for publikum i Storbritannia.

Kampen mot slavehandel og slaveri var også en viktig drivkraft for å rettferdiggjøre den tidlige erobringen. General Gordon sin stab skal ha vært preget av strengt kristne offiserer som nærmest drev et korstog mot slaveri.

• Britannica: the British conquest
• A history of South-Sudan: The second Turkiyya (1898 – 1953), side 32
• Per Øyvind Heradstveit (1970): Under anglo-egyptisk styre s.53
• Wikipedia: European Control (1896-1955)
• Store norske leksikon: Kolonitid

Hvordan var det mulig for kolonimakten å ta kontroll over dette området?

Det var først og fremst kolonimaktene sin militære overlegenhet og deres allianser med lokale høvdinger som gjorde det mulig å kolonisere Sudan. Medisinsk utvikling og nye administrative modeller gjorde det også mulig for kolonimaktene å trenge lenger inn på det Afrikanske kontinentet, men det var vanskelig for koloniherrene å kontrollere det spredt bebygde Sør-Sudan og den nomadiske befolkningen.

Hvilken form for imperialisme kan vi finne i det aktuelle området (direkte eller indirekte styre)?

Det varierte over tid hvordan området ble styrt, Sør-Sudan og Nord-Sudan ble styrt ulikt, i Sør-Sudan ble det lagt stor vekt på indirekte styre gjennom lokale høvdinger. Sør-Sudan var et veldig utilgjengelig område, og kolonimakten hadde store problemer med å utøve sin makt. Mange stammer var nomader, og det var begrenset hvor stor innflytelse koloni administrasjonen kunne ha på befolkningen. I perioder ønsket britene også å knytte Sør-Sudan mer til sine kolonier lenger sør. I det islamske Nord-Sudan var det også indirekte styre, men i praksis ble området i større grad påvirket av et sentralstyre enn i sør. De økonomiske reformene og utbyggingen var større i nord, infrastrukturen gjorde det lettere å knytte området sammen. Det var også lokal motstand mot det indirekte styre. En islamsk og nasjonalistisk elite i hovedstaden Khartoum ønsket et mer sentralisert og nasjonalt styre.

• Per Øyvind Heradstveit (1970): Pasifisering av Sør-Sudan
• A history of South-Sudan - The second Turkiyya (1898 – 1953), (se Government by patrol s.41 -)

Hvilke følger fikk imperialismen for området?

Imperialismen fikk store følger for området. Ved frigjøringen ble Sudan en stat, men hadde ikke blitt styrt som det under kolonitiden. Det ble det straks borgerkrig mellom nord og Sør-Sudan som var preget av forskjellige kulturer og ulikt administrativt styresett under Storbritannia sitt herredømme. Det indirekte styre i sør hadde i liten grad ført til nasjonal enhet, og kanskje styrket stamme tilhørigheten. Sudan var i liten grad klar for å være en stat etter imperialismen. Etter flere kriger ble landet delt i to i 2011, og fremdeles var det uro i begge de nye statene, særlig i sør.