Hvorfor og hvordan ble Sør-Afrika kolonisert?

Håkon Hestvik

30.06.2022

Hva var målsettingen til Storbritannia for koloniseringen av Sør-Afrika, og hvordan ble Sør-Afrika styrt?

Nederland og Kappkolonien

Det var Nederland og Det nederlandske ostindiske kompani som var de første europeerne som etablerte seg i området rundt Kapp det gode håp på sørenden av det afrikanske kontinentet på midten av 1600-tallet. Det gigantiske handelsselskapet drev med mer enn bare handel. Selskapet hadde i perioder for eksempel over 40 krigsskip. Kappkolonien ble først og fremst etablert som en trygg havn og forsyningstasjon for handels ruter til Asia, men etterhvert slo tidligere ansatte i kompaniet seg ned på landområder i nærhet. Emigranter fra Europa, blant annet 200 hugenott flyktninger fra Frankrike, bosatte seg også i Kappkolonien.

Den opprinnelige afrikanske befolkningen ble presset bort, døde av sykdommer eller gjort til slaver. Det ble også hentet slaver fra andre deler av Afrika og Asia. Rundt 1800-tallet bestod befolkningen i Kappkolonien av 30 000 slaver og 20 000 europeere, pluss et ukjent antall av den opprinnelige befolkningen. Den europeiske befolkningen som stort sett kom fra Nederland ble kalt for boere.

Hvorfor koloniserte Storbritannia Sør-Afrika?

Storbritannia erobret Sør-Afrika som koloni gradvis, og med ulike målsettinger i forskjellige perioder. De okkuperte Kappkolonien, for godt, i 1806. Bakgrunnen var Napoleonskrigene i Europa og årsaken var først og fremst strategisk. De ønsket å sikre seg en viktig havn for å kontrollere sjøveien til India og resten av Asia. Det var viktig å posisjonere seg i førersetet som kolonimakt i forholdet til de andre europeiske stormaktene.

De pietistiske boerne mislikte sterkt det nye mer liberale regimet til de nye koloniherrene. At britene senere innførte forbud mot slaveri ble heller ikke godt mottatt. Mange boere trakk nord og øst, innover på kontinentet. Her dannet de to nye uavhengige boer-republikker Oranjefristaten og Transvaal (Sør-Afrika republikken). Langs østkysten ble Natal kolonien etablert i 1838, men Natal ble annektert av britene i 1843.

Årsaken til at Storbritannia erobret resten av Sør-Afrika var først og fremst økonomiske. I første omgang trengte de jordbruks- og beiteområder til et økende antall emigranter. Etterhvert fikk de behov for å både kontrollere handelsbetingelser og råvarer som fantes i innlandet, områder som blant annet var kontrollert av Boerne og Zuluene. Det ble særlig aktuelt når de rundt 1870 oppdaget at området hadde rike forekomster av diamanter, gull og andre verdifulle naturressurser.

Handelsselskaper og handelsinteresser hadde sterk innflytelse på britisk kolonipolitikk, og ofte var det lokale forretningsinteresser som stod for fremdriften til koloniseringen. Forretningsmannen Cecil Rhodes, som var medeier i et diamantselskap, De Beer, stod for dannelsen av Det britiske Sør-Afrika kompaniet. Han ble senere statsminister for Kappkolonien og hadde stor betydning for Storbritannia sin kolonisering av det sørlige Afrika, også Zimbabwe (Rhodesia).

Politiske og strategiske motiver spilte også en rolle for koloniseringen. Det var konkurranse med andre stormakter om å kontrollere det afrikanske kontinentet. Den britiske offentlighet reagerte også på det de mente var en brutal framferd fra Boere og Zuluer mot befolkningen. De ønsket å bringe mer stabilitet og å spre den "britiske sivilisasjonen" til området, men Storbritannia sin ekspansjon og utvidelse nordover førte til omfattende kriger med både Boerne, Xhosa og Zuluene. Tapene av både militære og sivile liv var omfattende, og det gikk særlig hard ut over den opprinnelige befolkningen som også døde av sykdommer og hungersnød.

I 1879 førte utvidelsen mot nord til krig mot Zuluene, og den første boerkrigen pågikk i 1880 og 1881. Boerne holdt stand mot britene og beholdt sine stater Transvaal og Fristaten Orange. I den andre Boerkrigen (1899-1902) gikk det dårligere for boerne og britene annekterte boer republikkene. I 1910 ble de tidligere boer republikkene, sammen med de to andre britiske koloniene, Kappkolonien og Natal-provinsen, en del av Sør-Afrika unionen som vi kjenner som Sør-Afrika i dag.

Hvordan ble Sør-Afrika styrt?

Fram til 1900-tallet ble de to største britiske koloniene i Sør-Afrika styrt som to ulike koloni-republikker. De fikk større selvstendighet, og valgte en egen statsminister i 1872 (Kappkolonien) og 1893 (Natal). Det britiske Sør-Afrika kompaniet hadde også stor innflytelse i de britiske republikkene.

De to boer-republikkene var selvstendige, men styrt av et hvit mindretall. Etter den andre Boerkrigen, i 1910, ble republikkene slått sammen til det vi kjenner som Sør-Afrika i dag, og styrt som et dominion. Det innebar at de hadde mye større grad av uavhengighet enn andre kolonier. Andre dominions var Canada, Australia og New Zealand. Den hvite befolkningen utgjorde omtrent 20 % i Sør-Afrika. Det var en mye større andel enn for andre deler av Afrika, men den opprinnelige befolkningen ble ikke nærmest utryddet slik som i de andre dominions. Det hvite mindretallet styrte landet, og en en fikk ikke den samme demokratiske utviklingen i landet som i de andre dominions. Samtidig hadde boerne fremdeles et anstrengt forhold til Storbritannia. I 1924 vant det boerdominerte nasjonalistpartiet valget, og etter kort tid kunne en knapt se på Sør-Afrika som en britisk koloni. Forholdet til Storbritannia var langt dårligere enn for de andre dominions. Det var med knapp margin Sør-Afrika vedtok å bli med på de allierte sin side under 2. verdenskrig.

Landet ble styrt av et hvit mindretall fram til 1994. Da ble det innført allmenn stemmerett, og frigjøringsbevegelsen ANC vant valget og Mandela ble president.