Dei sju dørene og forholdet til krimsjangeren

For eksempel synes jeg det er fascinerende hvordan Ravatn sin bruk av humor gjør romanen så fengende, til tross for at det skiller seg ut fra den tradisjonelle krimsjangeren. I tillegg er ikke Nina detektiv men litteraturprofessor, og samtidig er romanen fri for blod, grøss og seriemordere!"

SVAR: Hei, og takk for spørsmålet!

Jeg har ikke lest denne romanen selv, men det er det mange andre som har gjort – og det virker som du er på god vei til å «knekke koden». Vi kommer nok ikke til å lage et eget innlegg om hvordan akkurat denne romanen skiller seg fra tradisjonell krim. Men du er allerede godt i gang med å gjøre en analyse av denne boka opp mot krimsjangeren!

Nesten all krim handler om oppklaringen av ett eller flere drap. Men det er også den eneste fellesnevneren. Krim-sjangeren begynte med privatdetektiven som helt og den som skulle løse mysteriene. Fra midten av 1900-tallet ble det vanligere å skrive om politifolk i hovedrollene, og slik er det fortsatt.

Men det går an å skrive krim med mange ulike typer hovedpersoner, som litteraturprofessoren i Ravatns bok. Allerede Agatha Christie introduserte Miss Marple, ei gammel dame som løste mysterier bedre enn politiet. Det er også skrevet mange krimromaner med journalister i hovedrollen.

Humor er et språklig virkemiddel. Drap og morsomheter henger jo ikke sammen i virkeligheten, men er ikke så uvanlig i krimlitteraturen. Men da vil det som regel gjennomsyre hele boka, for eksempel at det er en parodi. Knut Nærums krimbøker om detektiv Oberon Qvist er slike bøker – ekte mysterier, men drapene og replikkene er så overdrevne at vi må le.

Prøv å beskrive hvordan Ravatn bruker humor. Er det en humor som forteller oss at hele boka er en spøk, eller inngår humoren i en krimbok som er alvorlig ment?

Du nevner to måter Ravatns bok skiller seg fra tradisjonell krim: Hovedpersonen og humorbruken. Er det andre elementer i boka som skiller den fra annen krim? Og motsatt: Hvilke typiske krim-trekk finner du i boka?