Oslo, de mémoire, av Didier Blonde. Om Oslo, Cora Sandel, forelskelser og minner

Den franske forfatteren og essayisten Didier Blonde sine verker har aldri blitt oversatt til norsk. Så vidt jeg kan se har heller ingen av bøkene hans vært tilgjengelige i originalversjon her til lands, før nå. Vi nordmenn har en tendens til å bli barnslig stole når noen fra utlandet velger å skrive om oss, og Didier Blondes bok tar oss med på en nydelig reise fra Paris til Oslos gater.

Cora Sandel, Paris og Oslo

Jeg setter en knapp på at denne boken snart vil komme i norsk oversettelse, men de av oss som kan fransk kan låne den på Sølvberget allerede nå. Men sitatet fra Lillebjørn Nilsen, som både boken og artikkelen min starter med trenger ikke å oversettes - Blonde har valgt å starte en bok på fransk med en sangtekst på norsk.

Boken begynner med at Blonde får en merkelig forespørsel: En norsk kvinne ved navn Liv Fure kontakter Blonde – hun skal lage en dokumentar om Cora Sandels tid i Paris, og lurte på om Blonde kunne hjelpe henne med dette prosjektet?

Blonde, som de fleste franskmenn, aner ikke hvem Cora Sandel er, men han blir nysgjerrig. Og etter hvert mimrer han om da han som 18-åring satte kursen mot nord i en 2CV for å se midnattssolen. Han tar leserne med til Oslos gater, og mimrer om Inga, ei jente han ble stormende forelsket i da hun sang og spilte gitar for han.

Poetisk og reflektert

Didier Blondes bøker er fulle av refleksjoner og poetiske tilnærminger, og denne boken er ikke noe unntak. Han tar seg god tid, det virker nesten som at tiden er relativ for han. Han går uanstrengt fra personlige til kollektive minner, og skaper vakre bilder ut av det hele.

“Bonne nuit, chère Oslo, bonne nuit, bonne nuit. Bonne nuit, chère Oslo, dors bien cette nuit”.