Äntligen!

Jeg tror det var flere enn meg som fikk øynene opp for norsk middelalderhistorie av debuten hans, Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang (2009). Foreløpig siste bok kom så langt tilbake som 2018, og handlet om Olav Haraldsson, i dag bedre kjent som Olav den hellige.

Men så! I fjor kom endelig den lenge varslede historien om Olavs halvbror, Harald, som for ettertiden har fått tilnavnet Hardråde.

Hva som er sant og usant om konger som levde for tusen år siden er selvsagt umulig å vite hundre prosent sikkert. Men selv med den skeptiske historikerens blikk er Harald Hardrådes liv så eventyrlig at det nesten ikke er til å tro.

Han som ville bli konge av England

Han deltok i slaget ved Stiklestad (1030) som tenåring, hvor han så halvbroren Olav bli drept. Selv flyktet han fra slagmarken til skogs, østover gjennom Sverige og videre over Østersjøen.

Reisen fortsatte til Konstantinopel (Istanbul), hvor han ble del av keiserens personlige voldsapparat og deltok i en rekke kriger og massakrer. Etter mange år der reiste han til Norge med skipene lastet med sølv og gull. Tilbake i Skandinavia truet, kjøpte og terroriserte han seg til makt og innflytelse, og endte opp som Norges konge. Harald Hardråde endte sitt liv ved Stamford bro i York i 1066, i et forsøk på å invadere England. Pjuuuh!

En overgangsfigur

Slaget ved Stamford bro blir gjerne omtalt som slutten av vikingtiden. Tore Skeie viser hvordan Harald Hardråde var en overgangsfigur også på andre felt. Han tok med seg impulser fra kontinentet da han vendte tilbake fra Konstantinopel, som et mer systematisk pengevesen. Det var også han som introduserte navnet Maria og Maria-dyrkingen til våre breddegrader.

Tore Skeie skildrer Harald Hardråde som en pragmatisk og usentimental leder av sin tid, en mann som visste at makt måtte demonstreres og brukes.

Så er det bare sende en tynn bønn til Tore Skeies skrivestue: Kan vi slippe å vente i sju år før neste bok? Please?