KISS

KISS ble fra starten av elsket av publikum – men også hatet av kritikere. De så ut som en krysning av tegneseriefigurer og japanske kabuki-skuespillere med sminke og sceneklær. Ingen visste hvordan de egentlig så ut de første ti årene av karrieren deres.

Konsertene deres var teatralske, og preget av lysshow, røyk og pyro. De spilte allsangvennlig hardrock som ofte hadde tekster om å feste og ha det gøy. Under 70-tallet virket det som at det var umulig å bare trekke på skuldrene av dem – enten elsket man dem, eller så hatet man dem.

Nyere bilde av KISS.
Kiss Av Damien Walmsley. Lisens: CC BY NC 2.0

Foreldregenerasjonen til de som var unge på 50-tallet hadde blitt dypt sjokkerte over at barna deres hørte på Elvis, som spilte moderne afro-amerikansk musikk med seksuelle hentydninger og hoftevrikk. Flere fra den generasjonen må ha tenkt «karma» da barna deres ble like sjokkerte 20 år senere over at deres barn hørte på KISS – et band som spilte høy, forvrengt musikk, så ut som Halloween- monstre, med en bassist som slukte flammer og spyttet blod på scenen, og en frontfigur som fikk Elvis til å fremstå som det reneste dydsmønsteret. Langt hår og eksentriske rockemusikere med eksentriske klær hadde vært status quo i flere år – men KISS sjokkerte med å dra alt enda lengre.

KISS kastet maskene (eller rettere sagt sminken) i 1983. De var blitt godt etablerte, de sjokkerte ingen lengre, og de var sannsynligvis like leie av at mange ikke tok dem seriøst på grunn av sminken, som av å sitte i flere timer og sminke seg før hver opptreden. De gikk også gjennom en del bytter av bandmedlemmer før og i kjølvannet av dette.

De gav ut flere suksessfulle album på 80-tallet, og havnet mer eller mindre i samme bås som 80-tallets puddelrockband, som Bon Jovi – band som hadde sin storhetstid i dette visuelle, oppspjåkede tiåret. De var fortsatt ikke kritikeryndlinger, men de beholdt nå mesteparten av fansen - og fikk flere nye.

Men mange savnet det mystiske bandet fra 70-tallet. Og da 90-tallet kom herjet datidens grunge- og britpoptrender hardt med alt som hadde den minste smak av 80-tallet. Men 90-tallet var også fylt av masse 60- og 70-tallsnostalgi. Det fantes eksempelvis flere suksessfulle tributeband som gjenskapte KISS sitt 70-talls sceneshow, og man slapp unna som erklært KISS-fan på 90-tallet dersom man presiserte at man kun likte det KISS hadde gjort før de tørket av seg sminken. Så KISS gjorde det eneste fornuftige – de gjenopplivet 70-tallets storhetstid, fant frem sminkeskrinet og de gamle klassikerne, og fortsatte slik helt frem til de pensjonerte seg i 2023.

KISS blir til

KISS ble dannet over restene av NY-bandet Wicked Lester, og så dagens lys i 1973. Bandets grunnleggere, og eneste konstante medlemmer var vokalisten/ rytmegitaristen Paul Stanley og bassisten/ vokalisten Gene Simmons. De fikk raskt med seg trommeslageren Peter Criss og gitaristen Ace Frehley.

Alle den nevnte navnene var artistnavn, ikke døpenavnene deres. Det å ta et artist- eller bandnavn var veldig vanlig blant både musikere og skuespillere på den tiden. Av forskjellige grunner – men det gjaldt oppsiktsvekkende ofte de som ikke hadde et engelskklingende navn.

Frem til i hvert fall 60-tallet var det «White Anglo-Saxon Protestants» som dominerte i det amerikanske samfunnet, spesielt i de store byene på østkysten. USA var (og er) multikulturelt som få andre land, og de fleste amerikanere har europeisk, afrikansk eller asiatisk bakgrunn. Landets behandling av de med afrikansk bakgrunn er et eget kapittel – for ikke å snakke om behandlingen av den amerikanske urbefolkningen – og amerikanske asiater har heller ikke sluppet unna fordommer og diskriminering - men til og med irer, italienere, østeuropeere, skandinaver, jøder etc. hadde sjeldent samme posisjon eller anseelse som de med engelsk bakgrunn, og bare familienavnet kunne ofte være et hinder. Og ingen av medlemmene i KISS hadde W.A.S.P.-bakgrunn.

Alle medlemmene var født og oppvokst i New York utenom Gene Simmons; han kom til verden som Chaim Witz i 1949, i Haifa, Israel, som eneste sønn av en ungarsk-jødisk mor. Moren til Simmons hadde, i motsetning til resten av familien hennes, overlevd holocaust med nød og neppe. Simmons vokste opp med ungarsk som morsmål, men han flyttet til New York med moren da han var 8, og lærte seg raskt engelsk med amerikansk aksent. Han mestrer fortsatt ungarsk, tysk og hebraisk.

Paul Stanleys foreldre var også jødiske. De hadde bodd i Polen, men flyktet til USA på grunn av jødeforfølgelsene. Artistetternavnet var faktisk fornavnet hans - han ble født Stanley Bert Eisen i New York 1952, og beskriver i sin selvbiografi en vond barndom med dysfunksjonelle (og sannsynligvis krigstraumatiserte) foreldre, og mye mobbing.

Stanley ble født med mikroti, et fullstendig deformert (og døvt) øre, som han ble mobbet for under hele barndommen. Fra midten av 60-tallet, når hårmoten for unge menn som spilte i band tillot det, begynte han å skjule øret med håret sitt. Han har i etterkant vært en talsmann for den kanadiske organisasjonen AboutFace, som jobber for åpenhet rundt deformerte ansikter hos spesielt barn.

Peter Criss ble født George Peter John Criscuola i 1945 og kom, som veldig mange New Yorkere, fra en italiensk familie. Ace Frehley, som ble født Paul Daniel Frehley i 1951, hadde nederlandske og tyske foreldre som opprinnelig hadde bodd i Pennsylvania – og var den eneste i KISS som beholdt det originale etternavnet som artistnavn.

KISS på 70-tallet

Musikalsk var KISS solid plantet i 60-tallets britiske bølge, og tidlig 70-talls hardrock. Til tross for all oppmerksomheten de fikk på grunn av utseendet var de solide rockemusikere. Bandet jobbet minst like mye med låter, fremførelse og «sound» som med image. Som mange selvlærte rockemusikere hadde de garantert sine begrensninger, men de jobbet hardt for å låte like overbevisende som de så ut.

Fire Kiss-medlemmer fotografert bak scenen i 1975
Av Casablanca Records. Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Ace Frehley er nok skyldig i at flere unge håpefulle fikk seg en elgitar i løpet av 70-tallet! KISS har hatt flere, på sett og vis, mer virtuose, teknisk dyktige gitarister enn Frehley i staben opp gjennom årene, men de bitende, groovy men også sangbare gitarsoloene til Frehley er det ingen andre KISS-gitarister som egentlig har klart å gjenskape. Han var et ekte barn av 60- og tidlig 70-talls bluesrock, og førte videre tradisjonene til datidens gitargiganter som Eric Clapton og Mike Bloomfield. Mange kjente gitarister oppgir Frehley som en inspirasjonskilde, og det å lære seg Frehley sine gitarsoloer note for note er en veldig god skole i hvordan man kan spille rockegitarsoloer!

Peter Criss på sin side inspirerte garantert like mange til å plukke opp trommestikkene. For mange KISS-fans var et av høydepunktene på konsertene de lange og ville trommesoloer hans, sterkt inspirert av Keith Moon fra The Who og John Bonham fra Led Zeppelin.

Gene Simmons har fått mye oppmerksomhet for helt andre ting enn bassingen hans – som ofte var melodiøs og groovy samtidig, og ofte overraskende intrikat. Han kunne gå fra John Entwistle via Paul McCartney til 70-tallets Motown-bassister, gjerne i en og samme sang. Og gjerne mens han sang selv. Tross det at mesteparten av oppmerksomheten han har fått har gått på han som scene- og privatperson, så er han faktisk en veldig solid bassist.

Og Paul Stanley var en dyktig sanger, en bunnsolid rytmegitarist, og ikke minst en riffkomponist uten like! Det var egentlig aldri noe å si på KISS som rockemusikere. Mange gikk ut fra at de bare var posører, en slags Halloween-versjon av det konstruerte bandet The Monkees, men hva man enn mente om musikken og imaget deres, så var det faktisk langt fra sannheten. Musikken deres var resultatet av talent og beinhardt arbeid; sminke og sceneshow var bare glasuren på kaken. Og på tidlig 70-tall var det fortsatt et adelsmerke å kunne beherske instrumentet sitt.

Imaget deres var, i følge bandet selv, et resultat av et ønske å skille seg ut. Samtlige kjente band hadde hatt et markant «image» lenge. KISS’ samtidige band, som «sambygdingene» New York Dolls kledde seg sjokkerende etter datidens standarder, og fikk like mye oppmerksomhet for utseendet som for musikken. Glamrocken var i sin spede begynnelse, og KISS var innstilte på å også skille seg ut med et sjokkerende image – men de ønsket ikke å bare kopiere New York Dolls, men å finne sin helt egen greie.

De gjorde kometkarriere i løpet av 70-tallet, solgte flere og flere plater og spilte for flere og flere publikummere. I kjølvannet tjente de seg også rike på diverse merch – alt fra kort og dukker til postere og kaffekopper. KISS Army, bandets offisielle fanklubb, ble startet opp i 1975 og lever i beste velgående den dag i dag.

En kuriositet er at KISS-logoen, som ble designet av Stanley og Simmons, ble forbudt i Tyskland og en rekke andre land som hadde forbud mot symboler som kunne linkes til nazismen. De to styliserte S’ene lignet for mye på SS sin logo. Den dag i dag brukes en annen KISS-logo i disse landene. Noe som er litt snodig når man tenker på Stanleys og Simmons’ bakgrunn.

KISS på 80-tallet (og første halvdel av 90-tallet)

I løpet av 70-tallet begynte substansmisbruk å sette Frehley og Criss ut av spill. I studio begynte kjernen i bandet – Stanley og Simmons - å i større og større grad få inn studiomusikere til å ta over deler av jobben deres. Både Frehley og Criss er kreditert på plater de knapt har spilt på. Etter sigende dukket de opp for sent, eller ikke i det hele tatt, og om de dukket opp var det ofte i en tilstand hvor de like gjerne kunne holdt seg hjemme.

Peter Criss ble byttet ut som bandets offisielle trommeslager med Eric Carr (Paul Charles Caravello, f. 1950, d. 1991) allerede i desember 1979. Da hadde Criss knapt spilt på de siste platene. Carr fikk kjapt sin egendesignede KISS-maske, for å markere at han var et fullverdig medlem av bandet.

Frehley, som fortsatt var en solid og karismatisk gitarist som var elsket av mange, ble litt lengre i bandet. Men i 1982 ble Frehley byttet ut med Vinnie Vincent (Vincent John Cusano, f. 1952). Vincent, som allerede hadde steppet inn for Frehley på de siste av KISS sine plater, fikk i likhet med Carr sin egen maske. Men han hadde den ikke på lenge – i 1983 kom KISS ut med sin ellevte plate, Lick It Up, hvor de fikk like mye oppmerksomhet for at de IKKE brukte masker lengre som de hadde fått for det omvendte ved gjennombruddet.

Vincent var en teknisk langt dyktigere gitarist enn Frehley, noe som passet bedre inn i 80-tallets gitartrender, men han var ikke i nærheten av like karismatisk, og etter sigende vanskelig å jobbe med. For det neste albumet, Animalize (1984) ble han byttet ut med Mark St. John (Mark Leslie Norton, f. 1956, d. 2007). St. John var en enda mer teknisk dyktig gitarist enn Vincent, men nådde heller ikke Frehley til knærne når det gjaldt stil og karisma. Han måtte videre slutte på grunn av helseproblemer. I september ’84 ble han byttet ut med Bruce Kulick (Bruce Howard Kulick, f. 1953).

Kulick, som tidligere hadde spilt med blant andre Meat Loaf og Michael Bolton, var en dreven, profesjonell og allsidig yrkesgitarist uten problemer med hverken substansmisbruk eller personlighet. Han taklet like bra Frehleys bluesbaserte gitarsoloer på de gamle KISS-klassikerne fra 70-tallet som 80-tallets mer virtouse shred-idealer. Han forble fast medlem av bandet i 12 år – lengre enn Frehley.

Eric Carr gikk bort i 1991, av kreft på hjertet. Han ble erstattet i desember samme år av Eric Singer (Eric Doyle Mensinger, f. 1958), en solid trommeslager som hadde vært medlem av Black Sabbath. Bandet fortsatte med turneer og utgivelser, men i løpet av de første årene av 90-tallet kom en kulturell u-sving. Nirvana slo gjennom med et langt mer jordnært og pønka utrykk, og i kjølvannet fulgte flere tilsvarende band. Mot midten av 90-tallet var den kulturelle zeitgeisten helt forandret. Den daværende versjonen av KISS ble helt «ut». Men alt som smakte av 60- og 70-tallet ble derimot holdt høyt i hevd. Så da var det bare en ting å gjøre.

KISS fra 1996 til nå

I 1996 tok KISS Ace Frehley og Peter Criss inn i varmen igjen. De børstet støv fra sminkeskrinet og begynte å turnere for fullt. Folk gikk av skaftet for å få billetter til showene deres. I 1998 gav de ut Psycho Circus, deres første album med originalbesetningen siden Dynasty i 1979 – selv om bidragene til Frehley og Criss ble holdt til et minimum. Trommene ble for det meste traktert av Kevin Valentine, mens Bruce Kulick og Tommy Thayer spilte mer gitar på platen enn Frehley gjorde.

Gitaristen Tommy Thayer (f. 1960) hadde sin bakgrunn i 80-tallsbandet Black n’ Blue, og hadde faktisk opptrådd i et velrennomert KISS-tributeband på 90-tallet. Han jobbet ikke bare som musiker, men også som multiassistent for KISS, en jobb som faktisk inkluderte å lære Frehley å spille de gamle KISS-låtene om igjen da bandet ble gjenforent i 1996. Noe som må ha vært ydmykende for Frehley. Thayer måtte ofte stå ved siden av scenen med Frehleys sminke og sceneklær og en gitar i hendene. Frehley skapte fortsatt mye uro, og Thayer var sikkerhetsnettet.

Criss forlot endelig bandet, og ble i det stille erstattet av Eric Singer – som bare brukte samme sminke og sceneklær som Criss.

I 2003 ble Tommy Thayer fullverdig medlem av bandet. I liket med Singer bare overtok han forgjengerens maske og sceneklær. KISS holdt koken med denne besetningen, med både nye plater og turneer helt til i fjor.