Da grungen drepte hårrocken

Jeg sier “renessanse”, men burde kanskje heller sagt “reanimasjon” - for i årene 1992-93 døde det optimistiske, overfladiske og lett naive 80-tallet en grusom død, og det sure, ironiske, flanellkledde 90-tallet stod over liket med en blodig øks uten noe tegn til anger.

La oss se nærmere på hva som skjedde i årene mellom 1985 og 1995, med spesielt blikk på to sjangere – 80-tallets «hårrock» og 90-tallets grunge. La oss også hylle de utskjelte hårrockerne litt, de fortjener det!

Disclaimer: Dette er en lang og nerdete artikkel, leses på eget ansvar!

En musikalsk u-sving

I starten av 1992 skjedde det noe rart på hitlistene: Et sært amerikansk band (nesten) ingen hadde hørt om, Nirvana, begynte å klatre opp på listene rundt i verden med en låt som het “Smells Like Teen Spirit”. De var ulikt alt som hadde ligget på toppen av hitlistene før. Bandet både så og hørtes ut som et punka garasjeband med angstproblemer.

Musikkvideoen til låten var urovekkende og mørk. Bandet kom fra den regnfylte byen Seattle (eller strengt tatt fra den lille nabobyen Aberdeen), langt oppe i nordvest mot grensen til Canada, en by de færreste hverken i eller utenfor USA hadde hørt noe særlig om. Grungen (eller “grønsjen” som vi av og til skriver i Norge) var født, fikk et navn, ble et popkulturelt fenomen, og musikkverdenen ble aldri den samme.

Denne lille musikalske revolusjonen fikk store konsekvenser for mange. Flere «hårrockband» som frem til da hadde regjert hitlistene og MTV, og hadde fylt stadioner med hylende fans, mistet nesten all popularitet, nesten over natten. Store turneer ble avlyst, og flere musikere og teknikere ble arbeidsledige.

Flere gitarfabrikker som frem til da hadde produsert de moderne gitarene – «superstrattene» - som alle ville ha på 80-tallet måtte rett og slett stenge. Nå ville plutselig alle heller spille på pappas (eller bestefars) gamle Fender eller Gibson.

Mange mistet faktisk levebrødet sitt i kjølvannet av grungen, og det er ikke tull en gang!

Derimot bidro muligens grungen til å redde ozonlaget – de velfriserte hårsåtene alle rockemusikere så ut til å ha ble plutselig rette og strie. Flasker på flasker med hårspray gikk rett i søppelet. Skjegg begynte å gro. Trange latexbukser ble byttet med slitte, baggy jeans og cargopants og -shorts, fancy cowboyboots ble byttet med armyboots eller slitte sneakers, og tank tops ble byttet med flanellskjorter.

Gitarister sluttet å øve, og gitarlærere (som meg) lurte av og til på hvorfor folk fortsatt kom og tok timer når de egentlig helst ikke ville lære noe? Band som tidligere hadde drømt om å kjøre opp Sunset Boulevard i Hollywood, LA, i en limousin, med champagne, omkranset av gullfargede platekontrakter og skrikende jenter, begynte i stedet å drømme om å sitte på slitne puber i en bakgate i Seattle og drikke lunkent øl og snakke om depresjonene sine.

Trender kommer og går, og avløser hverandre konstant. Hva man enn spår en snarlig død har en tendens til å dukke opp igjen i beste velgående bare man holder pusten litt. Men da grungen og 90-tallet tok over var ting annerledes – det var en av de krappeste og mest brutale u-svingene populærmusikken har tatt, en langt større u-sving enn da punken kom nesten tyve år tidligere, og med langt større ringvirkninger.

Hva er hårrock, og hva er grunge?

Som så ofte når man skal definere musikk, så blir det som å stikke hånden i et vepsebol. Mange grungeband protesterte vilt over å bli kalt grunge. Og mange hårrockband synes det stempelet var bitende urettferdig.

Og det er fullt forståelig – musikalske merkelapper er ofte en uting, noe som fort blir mer hemmende enn beskrivende. Alle nyanser og gråsoner forsvinner. Men jeg skal allikevel prøve å sette merkelapper i vilden sky:

80-tallets hårrock

Med hårrock mener jeg den mer kommersielle hardrocken som slo gjennom på andre halvdel av 80-tallet, som i hine hårde dager ble kalt «puddelrock», og som skilte seg fra den mer tradisjonelle hardrocken - først og fremst fordi den ble “allemannseie” - og da følgelig var mer kommersiell og spiselig enn den gjengse hardrocken.

Man sier gjerne hair metal, pop metal eller glam metal på engelsk – det jeg skriver om er nok først og fremst pop metal, men hårrock synes jeg er mer morsomt, så vi holder oss til det i denne artikkelen.

Bandet Masque viser oss 80-tallets puddelmote

Fra USA kom bl.a. Bon Jovi, fra England Def Leppard og Whitesnake (inkarnasjonen fra rundt 1987 og fremover vel å merke), fra Sverige kom Europe, og fra Norge kom TNT og Stage Dolls.

Og selvsagt mange andre band, og i kjølvannet kom det sikkert tusener på tusener av ytterligere band som ville ha en del av kaka. Men alle de nevnte bandene overlevde 90-tallet mot alle odds, har holdt det gående nå over flere tiår og har fått sin velfortjente plass i rockehistorien.

Bon Jovi

Alle de nevnte bandene var ganske forskjellige, egentlig. Men de hadde allikevel en del likhetstrekk, både musikalsk og stilistisk.

Bandmedlemmene hadde langt, velstelt og ofte tupert hår, i hvert fall under 80-tallet, og de gikk IKKE i hverdagsklær på scenen. Dette var egentlig ganske gjengs på 80-tallet generelt – utseendet og det visuelle var bare viktigere da. Mange oppdaget ny musikk via TV vel så mye som via radio, MTV var der mange fant sine neste platekjøp, og det å ha en bra musikkvideo, og å ta seg godt ut i den, det var et være eller ikke være for mange band og artister.

På 80-tallet skulle bare ikke en pop- eller rockestjerne se ut som naboen din, der var det få unntak.

Satchel fra Steel Panther

Mange av bandmedlemmene innen hårrocken så heller androgyne ut – noe diverse glamrockere hadde gjort siden 70-tallet, så det var ikke noe nytt med det. Det er aldri feil å se ut som David Bowie, uansett hvilket tiår man er i. Musikk skulle være flukt fra hverdagen på 80-tallet.

Bandet Poison, som var tydeligere inspirert av 70-tallets glamrock enn de nevnte bandene, dro dette langt ut under 80-tallet. Mötley Crüe også, de hadde videre en del mer av proto-punken til New York Dolls – begge var uten tvil “glam metal”, men de var muligens litt for rocka til å telle som hårrock.

Du kan se den biografiske filmen The Dirt om Mötley Crüe på Netflix – en høyst severdig film!

Det var ofte veldig mye fokus på virtuos gitarspilling i hårrockbandene, det var viktig å ha en «gitarhelt» som bandmedlem på 80-tallet. Her var Def Leppard og Stage Dolls unntakene – de hadde absolutt solide gitarister med seg, men ekspressive, virtuose gitarsoloer ble ikke prioritert av disse to bandene, i motsetning til… tja, de fleste andre.

Mye av musikken til hårrockbandene var heller radiovennlig, selv om den var tyngre enn vanlig pop. Det var masse tunge gitarer og trommer, og flere av disse bandene kunne dra til litt, men samtidig hadde de fleste slike band flere «power ballads» i repertoiret.

For resten av artikkelen kaller vi det overnevnte for hårrock. Vi noen krangle på det, vær så god.

90-tallets grunge

Grunge var navnet som ble gitt til en håndfull band fra og rundt byen Seattle i staten Washington, oppe mot den canadiske grensen på tidlig 90-tall.

På slutten av 80-tallet var Los Angeles den amerikanske musikkens mekka (med mindre du var Bjøro Håland, da var det Nashville). Ingen hadde sett for seg at den ukjente, lite glamorøse byen Seattle under skyggen av Mount Rainier skulle overta den tronen!

Mark Lanegan fra The Screaming Trees

Disse bandene spilte forsåvidt også hardrock, eller i hvert fall hard rock, men de var langt mindre kommersielle enn hårrockbandene, og hadde helt andre inspirasjonskilder.

De spilte musikk som ofte hadde mer personlige og utleverende tekster. De brydde seg (i hvert fall tilsynelatende) langt mindre om utseendet enn hårrockbandene. De var mer rett frem og uglamorøse, og dollet seg ikke opp før de gikk på scenen.

Når det gjaldt instrumenter og lydbilde gikk de vekk fra 80-tallets moderne, ofte ultraprosesserte idealer og gikk tilbake til 60-70 – tallets enklere, analoge utstyr. De gjorde ingen innsats for å gjøre musikken radiovennlig – de spilte egentlig det som kan kalles «alternativ» musikk, men allikevel fikk de en enorm kommersiell suksess fra rundt 1992 og noen år fremover.

Nirvana, Pearl Jam, Soundgarden og Alice In Chains er nok de fire bandene folk flest tenker på når de hører ordet grunge. Fire ganske forskjellige band egentlig. De var alle bunnsolide rockemusikere, men de prioriterte overhodet ikke virtuositet.

Gitarsoloer var en del av musikken, ikke et springbrett for PR-kåte sologitarister; gitarsoloene var ekspressive, ofte enkle, ofte tematiske, ofte eksperimentelle – eller ikke-eksisterende.

Musikken hadde generelt elementer fra 70-talls hardrock, punk, garasjerock og indierock, samt det amerikanerne kaller college-rock. Mange hadde hørt på slik musikk lenge før grungen kom, og for dem var det lite som var "nytt" med Nirvana. Men denne typen musikk hadde ligget langt, langt nede på hitlistene frem til 1992, og hadde gått under radaren for de fleste.

Nå var det ikke slik at alle på 90-tallet spilte grunge, eller at grungen dominerte hele 90-tallet ene og alene. Og mange hørte ikke på hårrock på slutten av 80-tallet heller. Men grungen la mye av grunnlaget for 90-tallets musikalske zeitgeist, og den påvirket i stor grad det meste av rockemusikken som kom ut dette tiåret, samt mye av motebildet generelt.

Det glade, pastellfargede 80-tallet

La oss spole tilbake til midten av 80-tallet. Vi begynner i 1985, året 80-tallet virkelig begynte i Norge. Trauste NRK som hadde bortimot monopol i Norge ble flinkere og flinkere til å vise pop og rock på TV. På kino gikk man og så Tilbake Til Fremtiden (som inspirerte mange til å plukke opp gitaren) eller The Goonies.

Filmer kom sent på kino i Norge, så fjorårets filmer som Sannhetens Øyeblikk (som nå vanligvis kalles Karate Kid også i Norge) og Den Uendelige Historien så de fleste nordmenn i løpet av 1985. Jeg husker også at jeg klarte å snike meg inn og se Indiana Jones Og De Fordømtes Tempel selv om jeg ikke var gammel nok.

Her på berget husker vi først og fremst at poptrioen a-ha slo igjennom i USA og påfølgende hele verden med Take On Me. I dag vrimler det av norske artister med internasjonal suksess, men på den tiden var det overhodet ikke vanlig, så dette ble en skikkelig selvtillitsboost for lille Norge.

Dette var også det første året Norge vant Melodi Grand Prix/ ESC med «La Det Swinge» av Bobbysocks. Og husk at på denne tiden hadde de fleste nordmenn kun én TV-kanal. «Alle» fikk med seg både Bobbysocks og a-ha. Norge var endelig en del av verden, ikke lengre en glemt utpost. Og verden ble mindre og nærmere.

Mer eller mindre synthbasert pop var generelt det som du kunne høre på radioen (og se på TV) i 1985. Synthesizere fikk sitt gjennombrudd dette tiåret, og blir ofte assosiert med soundet fra 80-tallet. Trommemaskiner gjorde videre mange trommeslagere arbeidsledige.

Det ble derimot brukt mye mer gitar, bass og trommer over hele linja enn vi ofte tror – men musikken var oftest sterkt prosessert i studio på den tiden, med klanger, kompressorer, gater og andre effekter, så lydbildet var alt annet enn "jordnært". Noen brukte lydstudioets muligheter kreativt og kunstnerisk, andre moste på til det latterlige.

Musikken som lå på toppen av hitlistene på denne tiden var generelt heller «snill». Tears For Fears hadde en stor hit rundt i verden med den litt mørkere sangen «Shout» dette året (og en mindre hit med “Everybody Wants To Rule The World”, som de nå er langt mer kjente for).

Madonna, Foreigner, Wham, Simple Minds – dette var artistene du fant på toppen av hitlistene, så på forsiden av musikkblader og titt og ofte hørte på radioen i 1985.

Du fant tyngre musikk også - litt hardrock og metal - hvis du klatret litt lengre ned på hitlistene. Pønken fra 70-tallet var også synlig, samt post-punk og diverse alternativ rock. Musikken som ble populær i 1992 eksisterte som sagt i høyeste grad på 80-tallet også.

Det som ikke lå mot toppen var ofte for spesielt interesserte grupper. På ungdomsskolene og videregående kunne du lett se de som skilte seg ut når det gjaldt musikksmak. Noen stod kanskje på røykehjørnet med armyjakke og –boots, eventuelt mørke ullfrakker, kanskje et palestinaskjerf og halvlangt, tjafsete hår - enkelte av dem minnet litt om Sandman utseendemessig, andre hang mer fast i 70-tallets punk.

Spesielt i større byer fant du disse karakterene, sjeldnere ute på bygda. De diskuterte kanskje den siste platen til britiske band som The Smiths, eller The Cure, kanskje ska-band som The Specials, eller kanskje amerikanske «college-rock»-band som R.E.M. som fortsatt var et ukjent kultband, eller kanskje de diskuterte politikk. De hørte gjerne på post-punk, goth-punk, new wave, generelt «alternativ» musikk - de foraktet det som lå på toppen av hitlistene av rent prinsipp. De var en del av det mer anemiske, artsy og alternative 80-tallet, og mye av det de hørte på ble veldig in på 90-tallet.

Litt bortenfor på det samme røykehjørnet stod ofte en gjeng med skinnjakker, dongerivester med påsydde merker fra band som Iron Maiden, Dio, Saxon og gjerne mye lengre hår. Denne gjengen så du oftere på bygda.

De diskuterte kanskje en gitar de ønsket seg (for det var ikke uvanlig at de spilte i band selv), eller den siste skiva til det og det metal-bandet, om hvordan de skulle få tak i alkohol til helgen, eller Dungeons and Dragons. De delte forakten for listepop med den førstnevnte gruppen, men hadde ellers lite til felles med dem. Dette var headbangerne, som levde og åndet for hardrock og heavy metal.

Resten av skolen hadde kanskje forskjellige varianter av velstelt hockeysveis og lyse, moteriktige Ball-gensere og steinvaskede jeans. Noen av disse fant du på røykehjørnet også - veldig mange røykte på 80-tallet - men de var nok litt redde for de med skinnjakker, og skeptiske til de med armyjakker, så de holdt seg med likesinnede. De diskuterte kanskje hvor kult det var at a-ha lå på toppen av hitlistene i USA, og den nye bilen til pappa. Dette var “de streite”, og de var i klart flertall.

Dette er i hvert fall klisjeen av hvordan det var, malt med en bred pensel. Og slik blir det ofte fremstilt, både i filmer fra og om 80-tallet. Virkeligheten var selvsagt mye, mye mer nyansert, men virkeligheten er alltid kjedeligere enn klisjeene, så vi lar det bli med det.

Pudlene kommer!

I de påfølgende årene kom en liten minirevolusjon, med høye, forvrengte el-gitarer og nok hårspray til å fylle en liten planet. Og de streite folkene med Ball-gensere, steinvaskede jeans og hockeysveis oppdaget at hardrock var gøy! De oppdaget at gutta med skinnjakke og dongerivest faktisk var inne på noe.

Powerballadene var perfekte til å danse klinedans til, og ingen kunne power ballads som hardrock- og metalband. De mer rocka sangene viste seg å være både gøyale og allsangvennlige, spesielt når refrenget kom. Gitarriff fikk blodet til å bruse! Under gitarsoloen kunne gutta spille luftgitar, mens jentene så på og fniste og lo.

White Lion

Dette falt mange som hadde hørt lenge på hardrock og metal (eller «heavy» som man sa da) tungt for brystet. Hardrocken hadde eksistert siden slutten av 60-tallet, men det som de «streite» begynte å høre på var en ny type mer spiselig hardrock – nemlig hårrocken. Håret var langt og stort, buksene trange, gitarene og bassene ofte pastellfargede, trommesettene svære, og gitaristene i disse bandene konkurrerte ofte om å spille fortest mulig.

Men musikken skilte seg noe fra heavy metalmusikken som de med skinnjakkene, dongerivestene og bandmerkene hørte på – denne hardrocken var mye lettere å svelge. Til og med mamma og pappa likte den!

Mange av headbangerne hev seg gladelig på hårrockbølgen – det var tross alt ikke et SÅ stort sprang. For mange fristet det å ofre litt integritet for å få langt flere kvinnelige fans. For både hard- og hårrock, og musikk generelt var fortsatt en utpreget mannegreie på denne tiden.

Vixen - et av alt for få kvinnelige hårrock-band

Man fant selvsagt kvinnelige vokalister (om enn langt færre innen hardrocken), men det var veldig langt mellom kvinnelige instrumentalister og jenteband. Men Vixen som ble referert til som "det kvinnelige Bon Jovi" må absolutt nevnes, samme med Phantom Blue, som hadde ikke bare en, men to (kvinnelige) gitarhelter i bandet

Men mange headbangere ignorerte disse fløtepusene som lot som om de var metal, og bare holdt på som før. Blant headbangerne var det også mange som begynte å snu seg mot den relativt nye sjangeren thrash, en subsjanger under hardrock/ heavy metal-genren som var langt mer aggressiv. Band som Metallica, Anthrax, Megadeth og Slayer førte an her, og regnes fortsatt som «de fire store».

New Jersey-bandet Bon Jovi hadde gitt ut flere plater før 1986, men de fikk sitt store gjennombrudd dette året med albumet “Slippery When Wet”, og ble raskt et vanlig syn både på toppen av hitlistene og i diverse musikkblader. De store hitene fra albumet var “Livin’ On A Prayer” og “Wanted Dead Or Alive”.

På mange måter skilte ikke Bon Jovi seg VELDIG mye fra flere av datidens hardrock- og metalband – selv om ingen tok feil av Bon Jovi og W.A.S.P. så var de både musikalsk og utseendemessig helt klart et hardrockband. Men Bon Jovi smilte på bilder og på scenen, og var litt mer velstelte og fargerike enn mange andre.

De var liksom ikke «bad boys» som mange hardrock- og metalband prøvde å fremstå som, de fremstod som greie, blide og sunne gutter, litt får i ulveklær (eller puddelklær?). Gutter som, håret til tross, man fint kunne presentert for foreldrene. Noe mange jenter på slutten av 80-tallet kunne drept for å gjøre. Spesielt med vokalisten Jon Bon Jovi (egentlig John Bongiovi), eller kanskje med gitaristen Richie Sambora.

Musikken til Bon Jovi hadde alle trekkene fra hardrocken, men den var mer positiv, mer allsangvennlig og lettere. Musikken var ikke milelangt fra den Bryan Adams hadde slått gjennom med årene før – den hadde bare litt mer tyngde, litt mer heavy gitar, litt mer aktivt trommespill – litt mer trøkk. Man kunne også høre litt inspirasjon fra «sambygdingen» Bruce Springsteen.

Og etter Bon Jovi kom hårrockbandene på løpende bånd! Nest ute var svenske Europe med «The Final Countdown» som kom ut samme år – et annet band som hadde holdt på en stund. I 1987 fikk Def Leppard, som på tidligere album hadde hørtes mer ut som AC/DC, en enorm suksess med det ekstremt produserte albumet «Hysteria» full av sofistikert, pop-inspirert, men allikevel umiskjennelig hardrock.

Whitesnake slapper av etter å ha brukt tre timer på badet

Og Whitesnake, som var som veteraner å regne, og egentlig hadde spilt 70-talls bluesrock frem til da, kom rett fra frisøren, stinkende av hårspray, klare for å få sin del av kaken med albumet «1987». Alle hørte på – eller måtte høre mot sin vilje – hårrock på denne tiden. Men hvor kom disse bandene fra?

Hvem inspirerte hårrock-bandene?

Melodisk, sangbar og mer «spiselig», men allikevel hard rock, var ikke noe nytt for 1986. Heller ikke langt, velfrisert hår.

For amerikanerne var det lite som var radikalt med Bon Jovi. Bandet Van Halen hadde på sett og vis gitt ut musikk sånn noenlunde i samme gate helt siden 1978 – og bandets legendariske gitargud Eddie Van Halen var 80-tallsgitarens konge! Men Van Halen var ikke HELT et hårrockband selv om det var mange fellestrekk.

Spesielt mens David Lee Roth var vokalisten var Van Halen litt mindre kommersielle, litt mer eksperimentelle og hadde litt mer punk og «brodd» i seg. De ble litt mer mainstream da Sammy Hagar tok over mikrofonen, men de hadde aldri hatt samme gjennomslag i Europa som i Statene (hvor de var STORE!).

Band som Journey, Survivor og Foreigner spilte melodiøs, sangbar hardrock som gikk rett hjem over dammen, men det ble bare ikke en greie i Europa på første halvdel av 80-tallet, og i hvert fall ikke i lille Norge. Journey’s «Don’t Stop Believing» var en stor hit i USA, men her har de fleste blitt kjent med den via TV-serien Sopranos.

Journey på tidlig 80-tall

De jeg beskrev som stod med skinnjakken og dongerivesten på røykehjørnet hørte oftest på musikk som kunne defineres som NWOBHM – New Wave of British Heavy Metal, en musikkstil som fikk sitt gjennombrudd på tampen av 70-tallet, hvor britiske band som Iron Maiden, Judas Priest og flere andre tok musikken til Black Sabbath, la til litt 70-talls progrock, flere gir fra punken, og tok hele herligheten med seg inn i 80-tallet. Tekstene og temaene var ofte fjern, men morsom virkelighetsflukt – ofte (men dessverre langt fra alltid) med et glimt i øyet.

Dette sjiktet av hardrocken hadde hårrockerne lite til felles med.

Men spesielt et britisk, eller rettere sagt irsk, hardrockband, som hadde sin storhetstid på 70-tallet og faktisk er litt vanskelig å definere, inspirerte i stor grad europeiske puddelrockere. Nemlig Thin Lizzy! De var, i motsetning til de nevnte amerikanske bandene, store i Europa, men de fikk aldri den suksessen i USA som de håpte på.

Thin Lizzy

Lizzy var slettes ikke et hårrockband selv, de spilte hardrock og beveget seg av og til over i musikk som inspirerte NWOBHM-bølgen - de kunne fint sparke fra seg i flere av sangene deres. De var også pionerer i å blande tradisjonell irsk musikk med hardrock. Men når det gjaldt det å lage og fremføre melodiøs hardrock, gjerne av den litt “positive”, jordnære og snillere sorten så var de noen absolutte enere. De hadde ikke helt det “bad boy”-imaget mange band i samme sjanger hadde.

Joda, de gikk med mørke klær, og var kanskje ikke utpreget feminister i sanger som “The Boys Are Back In Town”. Men de fremviste ofte en annen respekt mot kvinner enn hva mange andre band i samme sjanger gjorde.

Bandets leder; samt vokalist, bassist og primære låtskriver - Phil Lynott - hadde vokst opp som den «uekte», halvt guyanske sønnen til en irsk alenemor som hadde opplevd masse motgang i livet. Han holdt seg ofte for god for å synge om kvinner som objekter, og hadde ofte masse empati og dyrekjøpt livsvisdom i tekstene hans – tekster som har blitt hyllet av mange, blant annet av Bob Dylan, som faktisk genierklærte Lynott.

Og Thin Lizzy var alt annet enn fløtepuser – bandet slet med tungt misbruk, noe som endte med å ta livet av Lynott i 1986. Thin Lizzy var også pionerer innen det å være gitarhelter, og den irske gitarguden Gary Moore var bare en av flere bunnsolide gitarister som spilte i bandet.

Queen var også uten tvil et band veldig mange hårrockere hadde hørt på og blitt inspirert av. Queen var fra en annen planet – de var innom mange forskjellige stilarter, og de var noe HELT for seg selv, men de hadde alltid en fot i hardrocken. De hadde heller aldri et påtrengende macho-image – og de hadde en av verdens mest fantastisk vidunderlige frontfigurer i Farrokh Bulsara fra Zanzibar, en gudbenådet vokalist, frontfigur, komponist og visjonær. Åh, du kjenner sikkert Bulsara bedre under pseudonymet Freddie Mercury, beklager!

Mange vil hate meg for å si dette, men spesielt hos det svenske bandet Europe hører man MASSE musikalsk inspirasjon fra Thin Lizzy, både i sangstilen til Joey Tempest (som etter min mening ikke når Lynott til knærne), i temaene og i musikken og arrangementene. John Norum, bandets originale (og opprinnelig norske) gitarist, er for øvrig en råtass på gitar med masse inspirasjon fra Gary Moore. Og parentesen bringer oss til neste avsnitt:

Norske pudler

The Kids var på sett og vis Norges hårrock-pionerer. Landeplagen i 1980 var “Forelska I Lærer’n”. The Kids hentet masse inspirasjon fra både Thin Lizzy og 70-tallets glam som Sweet og Slade. De gjorde det samme som mange 70-talls rockeband, men på norsk, i Norge. De tilførte noe helt nytt til norsk rock, de gav en god dag i janteloven og pietisme, og gjorde hard men melodiøs og poppete 70-tallsrock tilgjengelig her på berget i både bygd og by.

De hadde langt, blondt hår og sceneklær, de så ut som internasjonale rockeguder, og de skapte Beatles-tilstander i norske byer og bygder når de turnerte. To av de opprinnelige bandmedlemmene – Dag Ingebrigtsen og Torstein Flakne – har holdt koken siden og gjør det fortsatt den dag i dag.

TNT, som hadde sitt utspring i The Kids (bandet ble startet av Dag Ingebrigtsen som var den første vokalisten) begynte som et litt mer melodiøst NWOBHM-band. Spesielt på det andre albumet deres, Knights of The New Thunder, kunne man lukte en liten eim av Iron Maiden, Saxon etc. De kjørte på med et viking-image (på ingen måte så ekstremt, overmacho og teatralsk som Manowar!), de sang om vikinger på flere av låtene, og bandets amerikanske vokalist, Tony Harnell, kalte seg faktisk Tony Hansen på den første platen han var med på – en ganske så original vri på den tiden, da de aller fleste norske musikere heller gikk andre veien og ville fremstå som amerikanere!

Selv om dette sikkert høres søkt ut, så tipper jeg at flere av 90-tallets vikingmetal-band hadde hørt på og blitt (litt) inspirert av Knights Of The New Thunder.

Knights Of The New Trønder

I 1987 kom albumet Tell No Tales, og der var det ingen spor av vikinger lengre. Sett bort ifra tittelsporet, som faller best under sjangeren speed metal/power metal, består albumet av melodiøs men allikevel tung hardrock spedd med noen få power ballads, og flere rett ut imponerende gitarsoloer.

Dette var hårrock av veldig høy kvalitet, med kanskje litt flere elementer av NWOBHM enn hva mange andre hårrockband hadde. Og også en dose Queen! Og man kan mene hva man vil om musikken, men det albumet er et skoleeksempel på velprodusert (om enn litt lavt mastret), godt utført melodiøs hardrock!

Og totningen Ronnie Le Tekrø fikk kultstatus som en av 80-tallets store gitarguder. Han ble aldri like allment kjent som enkelte andre 80-talls gitarhelter, men internasjonalt kjente gitarguder som Zakk Wylde, Nuno Bettencourt, George Lynch og John Petrucci har både hyllet han for hans knallrå, pyrotekniske gitarspill – og kopiert han.

Spesielt Zakk Wylde har benyttet flere anledninger til å hylle Tekrø; allerede da han skulle spille inn debutplaten sin med Ozzy Osbourne satte han på “10 000 Lovers (In One)” for produsenten og sa “listen to Ronnie Le Tekrös f**king guitar sound!!!” og forlangte å låte likt.

TNT har gitt ut flere plater siden, de var og er fortsatt et bunnsolid band i den sjangeren. De nøt også en viss internasjonal suksess, selv om de helt klart og helt ufortjent fløy litt under radaren i forhold til mange andre lignende band. Men de var et band å regne med, og de nyter stor, velfortjent respekt den dag i dag.

Stage Dolls spilte også melodiøs hardrock, og hadde også sitt utspring i The Kids – Torstein Flakne, den ene av The Kids’ to gitarister, er Stage Dolls sanger, gitarist og låtskriver, og Terje Storli som også har vært innom The Kids trakterer bassen.

Stage Dolls hadde aldri et heavy metal/ viking-image, de var mer nedpå og jordnære og var absolutt i den mer melodiøse delen av hardrocken fra første stund – uten sammenligning forøvrig så hadde de langt mer til felles med Bon Jovi enn hva TNT hadde.

Flakne er forøvrig en veldig solid gitarist som alltid prioriterte riff og låtskriving fremfor shredding. Som med Van Halen så er mange av gitarriffene til Stage Dolls nesten komposisjoner i seg selv.

Stage Dolls fikk også en viss internasjonal suksess, spesielt med låten «Love Cries» som var helt oppe på 3. plass på Billboard-listen. Og de turnerer fortsatt den dag i dag!

Andre norske band som kom i det samme kjølvannet er Return fra Hedmark, Heaven fra Karmøy, Da Vinci fra Oslo og Tindrum fra Trondheim – sistnevnte var bandet til TNT-trommisen Diesel Dahl. Disse bandene turnerte heftig rundt i Norge, hadde masse medvind frem til starten av 90-tallet og fikk sine velfortjente fanskarer. Slike band sang ikke om livets sorger, de prioriterte heller å få deg til å glemme sorgene dine og heller kose deg sammen med dem for en kveld. Noe som bare er helt topp, ikke sant?

Gitarheltkulturen

Vi har vært innom gitarheltkulturen (eller kulten!) på 80-tallet flere ganger. Denne kulturen hadde egentlig eksistert siden 60-tallet. Eric Clapton, Jeff Beck, Jimi Hendrix og flere andre spilte glitrende gitarsoloer - som regel mer eller mindre bluesbaserte – så ofte de kunne. Ekspressive og imponerende gitarsoloer med forvrengning var ikke noe nytt. Det var respektabelt å mestre instrumentet sitt i alle sjangre utenom punk. Men på 80-tallet satte gitarheltkulturen inn 6. giret!

I 1978 skapte amerikansk-nederlandske Eddie Van Halen ren furore i gitarverdenen med «låten» Euruption, egentlig et instrumentalt intermezzo mellom den første og tredje sangen på debutplaten. Gitarister over hele verden bare måpte i sjokk, ingen skjønte hva han gjorde (mange skjønner det fortsatt ikke). Etter Jimi Hendrix er det ingen som har egenhendig fullstendig forandret hvordan folk spiller elgitar på samme måte som han, og EVH satte sitt preg på gitarspill gjennom hele 80-tallet – og han er fortsatt den dag i dag en av de aller mest innflytelsesrike gitarister som har levd.

Han er mest kjent for teknikken “tapping”, en legato-teknikk hvor man bruker begge hendene på gripebrettet.

Eddie Van Halen

Men hvor virtuos EVH enn var, så lot han aldri gitarsoloene overskygge låtene. Bandet Van Halen var først og fremst populære fordi de hadde bra låter og var et fantastisk live-band. Riffene til de forskjellige låtene var rene komposisjoner i seg selv, soloene var bare kakepynt.

EVH spilte enormt virtuost, men han hadde samtidig en lekenhet i spillingen hans som få har greit å etterape. Notene bare sprutet ut av gitaren hans, og han fikk alt til å låte naturlig og musikalsk. Han inspirerte ikke bare andre rockegitarister, men også flere jazzrock-gitarister – hverken Allan Holdsworth, Frank Gambale eller Scott Henderson hadde hørtes ut som de gjør uten EVH.

EVH forandret også hvordan man så på og produserte elgitarer. Frem til han slo igjennom spilte rockegitarister oftest enten på en Gibson Les Paul, eller på en Fender Stratocaster. Det fantes egentlig ikke så veldig mye annet. Begge gitarene hadde sine tydelige fordeler og ulemper – Stratocasteren var ergonomisk, behagelig å ha på seg og allsidig, men kunne låte litt tynt. Les Paulen var alt det omvendte.

EVH med hans "Frankenstrat"

EVH tok en Stratocaster, slengte inn de kraftigere mikrofonene fra en Gibson, satte inn det da nye og banebrytende Floyd Rose-tremolosystemet som gjorde at man kunne gå helt bananas uten at gitaren ble sur, og han malte gitaren i sprø farger. Denne gitaren kalte han sin «Frankenstrat». Med dette oppfant han Superstraten – modifiserte, «hot-rodded» versjoner av Fender sin trauste Stratocaster.

Den type gitar hadde sin glanstid på 80-tallet, de aller fleste hard- og hårrockerne spilte på en tilsvarende gitar – ja, egentlig gitarister i andre stilarter også. Spesielt på 80-tallet hadde slike gitarer ofte heller bemerkelsesverdige farger. Nesten utelukkende veldig godt voksne gitarister og dansebandgitarister spilte på tradisjonelle gitarer fra Fender og Gibson på 80-tallet - slik virket det i hvert fall.

Reklame for Ibanez JEM fra 1987

Det å være en «gitarhelt» ble en stor greie på 80-tallet, og ordet shred ble coinet. Mange, eller de fleste, apte etter EVH, spesielt i starten. Noen lot seg inspirere av klassisk musikk - først og fremst svenske Yngwie Malmsteen, som dro dette HELT ut og ble en kulthelt blant gitarister.

Gitarteknikker som var vanlige i jazz, som “sweep picking”, ble en sport – gitarister konkurrerte om hvem som kom seg kjappest fra 6. til 1. streng og tilbake. Mange gitarister med langt hår og hot-rod-gitarer drømte om å gå på GIT i Hollywood som var selve tempelet for gitarheltkulturen.

Atrikkelforfatterens navnebror, Yngwie Malmsteen

Joe Satriani fra New York fikk uventet suksess med albumet Surfing With The Alien. Uventet fordi albumet bestod helt og holdent av instrumental rock fremført på gitar. Låter som «Satch Boogie» og «Always With Me, Always With You» fikk stor suksess og havnet høyt oppe på listene, og platen fikk gjennomgående gode kritikker.

Satriani var – og er – en virtuos og teknisk dyktig gitarist, men han er også vel så mye en komponist - albumet hadde gjennomførte komposisjoner med melodier og tema, ikke bare en drøss med gitarsoloer, og ble likt av langt flere enn aspirerende gitarhelter.

Hans tidligere elev, Steve Vai, ble også en kjent gitargud på andre halvdel av 80-tallet. Han spilte i David Lee Roth sitt band, og senere med Whitesnake. Vai har også gitt ut flere instrumentale album, men disse, spesielt de første, var heller eksperimentelle og låt mest som Frank Zappa. Noe som ikke er så rart, da Vai spilte i Zappa sitt band fra han var bare 18. Vai var ekstremt teknisk dyktig, og var også en smule mer eksentrisk enn Satriani.

Steve Vai i 1988

Både Vai og Satriani overlevde 90-tallet mot alle odds, og de to italiensk-amerikanske virtuosene er fortsatt navn mange forbinder med gitar på høyeste nivå. De spilte strengt tatt ikke hårrock (bortsett fra Vai sine opptredener med Lee Roth og Whitesnake), og hadde kredibilitet langt utover langhårede 80-tallsgitarister.

Vai og Satriani på slutten av 80-tallet

Hele konseptet “gitarsolo” fikk tendenser til å bli en sport i løpet av 80-tallet, og det var i stor grad en “gunslinger-attitude” blant gitarister - “hvem trekker raskest i byen”. Men ofte, kanskje oftest, var dette med et lite glimt i øyet, og mange gitarister brukte imponerende teknikk på lekent, kreativt vis. Men litt for mye usunn konkurranse var det, helt klart – det ble for mye av det gode til tider, og det kunne helle over mot det parodiske hos enkelte gitarister.

Gitarheltkulturen var noe av det første grungen drepte. Det å være flink på gitar gikk fra å være særdeles kult til å være særdeles ukult nesten over natten da grungen slo igjennom. Det gikk fra en ekstremitet til en annen. Både på godt og vondt.

Power ballads

Disse har blitt nevnt mange ganger, så det er vel på tide å utdype: Helt siden 60-/ 70-tallet hadde de aller fleste hardrock- og metalband spilt noen roligere låter innimellom. Det var egentlig mer regelen enn unntaket. Til og med Black Sabbath og Iron Maiden hadde noen roligere låter innimellom, selv om disse heller var mørke og dystre enn romantiske. Men mange andre band lagde flere svulstige power ballads.

Det tyske heavy metalbandet Scorpions, som mange av de med lærjakke og dongerivest digget, hadde en stor hit med «Rock You Like A Hurricane» i 1984, et skoleeksempel på et fengende, tidlig 80-talls metal-anthem. Men med den romantiske balladen «Still Loving You» nådde de et publikum langt ut over fanskaren deres - låten ble en stor hit langt ut over kjernepublikumet til Scorpions, spesielt i Europa, og den gjorde det slettes ikke dårlig i USA heller.

Og den er vel i høyeste grad å regne som en klassiker innen power ballads nå. Scorpions lagde egentlig flere power ballads på den tiden, nå er de muligens mer kjente for en power ballad som kom 6 år senere i forbindelse med Berlinmurens fall, «Wind Of Change».

Det tyske bandet The Scorpions i 1984

Heavyballader, eller power ballads, hadde som regel følgende ingredienser:

• Et gitartema spilt på enten akustisk gitar, eller på elgitar uten forvrengning,
• Et rolig, gjerne litt trist vers,
• Mer trøkk i refrenget, gjerne med forvrengte gitarer,
• En gitarsolo hvor gitaristen gjorde et halvhjertet forsøk på å spille mer melodiøst enn virtuost,
• Allsang-appeal, spesielt på refrenget,
• En tekst som nesten alltid handlet om en eller annen form for kjærlighet.

Hårrockbandene på andre halvdel av 80-tallet fortsatte SELVFØLGELIG denne tradisjonen, og det var ofte akkurat disse balladene de håvet inn masse royalties på, da mange som til og med syntes Europe var for tungt og rocka allikevel kunne høre på disse balladene. De kunne bli spilt på radioen for et publikum som vanligvis ville skiftet kanal dersom de hørte et tungt gitarriff, det ble gitt ut samleplater med diverse power ballads – dette var en riktig så lukrativ pengemaskin.

Absolute Power Ballads - en snørrdryppende pengemaskin

På tidlig 90-tall hadde Extreme en hit med «More Than Words», og Mr. Big det samme med «To Be With You». Om mange flincher når de hører de to låttitlene nå, så skilte de seg radikalt ut der og da med å være veldig lavmælt produsert, lite svulstige og veldig enkelt fremført, med kun akustisk gitar (og bass på To Be With You) og sang.

Når grungen, og resten av det ironiske, følelsesmessig distanserte 90-tallet kom ble power ballads like «ut» som glitterdress og platåsko. Ingen som ville ha et snev av rockekred på 90-tallet ville ta i en power ballad med ildtang. De roligere sangene til grungebandene var vanligvis av det dystre slaget. Vil du høre på smektende, svulstige ballader fra 90-tallet må du høre på Céline Dion.

Grungen tar over

Da spoler vi endelig frem til 1992 og tar en kikk på den andre kulturelle strømningen i denne artikkelen. Det er vanskelig å beskrive i dag hvordan populærkulturen ble snudd fullstendig opp-ned på så kort tid som den ble. Noe jeg vet jeg gjentar til det kjedsommelige i denne artikkelen, men det VAR et sjokk ingen så komme!

«Grunge» var navnet på en ganske liten rekke band, først og fremst fire «kjerneband», som hadde holdt på siden 80-tallet, og egentlig låt veldig forskjellig fra hverandre. De fire store grunge-bandene var Nirvana, Pearl Jam, Soundgarden og Alice In Chains.

Den egentlige fellesnevneren var at alle fire kom fra Seattle, alle fire spilte rock av den mørkere, mindre kommersielle typen, og at alle fire skilte seg fra hårrock-bandene med et råere, mer jordnært og innadvendt utrykk. De gikk alle i stor grad tilbake til 70-tallets idealer når det gjaldt lydbilde og utstyr, og de fulgte også punkens «gjør det selv»-filosofi.

Nirvana hadde en god porsjon mer punk, post-punk og tyngre collegerock enn hardrock i seg. For de som hadde hørt på band som Hüsker Dü og Pixies på 80-tallet så var det nok mye gjenkjennelig i Nirvana. Det var helt klart de som skilte seg mest radikalt fra 80-tallets hårrock.

De hadde gitt ut sin første singel i 1988, og debutalbumet deres, Bleach, kom ut på det legendariske uavhengige plateselskapet Sub Pop Records i 1988. De fikk masse positiv oppmerksomhet i de heller små miljøene som de appellerte til, men de var ikke i nærheten av hitlistene en gang. Slik musikk fant man bare ikke på hitlistene før 1992, det var helt utenkelig!

Nirvana

Musikken deres var relativt enkel og rett frem, men de spilte langt fra slurvete. Det var et solid, tight band med masse trøkk. Akkurat som Pixies var en av spesialitetene deres å ta det ned i versene for så å gønne på når refrenget kom. Om de tok masse inspirasjon fra pønken så hadde de tross alt veldig mye hardrock i seg – de kunne låte massivt som juling! Jeg aner ikke hvordan de tok det da de plutselig ble verdenskjente og stilikoner. De kan helt umulig ha sett det komme.

Nirvana fikk en intens men kort karriere. Bandet tok brått slutt den 5. april 1994 da Kurt Cobain, bandets vokalist, gitarist, og frontfigur skjøt seg selv i hodet med en hagle. Dette markerte også begynnelsen på slutten av den enorme kommersielle medvinden grungen som ren stilart hadde hatt.

Mange har prøvd å romantisere selvmordet i etterkant, og nesten få det til å fremstå som en edel handling - prøvd å henge det på misnøye med suksess, kommersialisering og følelsen av å ha blitt en «sell-out», og blah blah blah. Jeg tenker selv at Cobain garantert hadde langt mer alvorlige psykiske utfordringer enn slike latterlig overfladiske tanker, og at han dessverre ikke fikk den hjelpen han trengte. Trenger du hjelp, eller kjenner du noen som trenger hjelp, snakk med noen!

Nirvanas trommis, David Grohl, har for øvrig fått velfortjent suksess som vokalist og gitarist i det helt fantastiske bandet Foo Fighters i etterkant.

Pearl Jam hadde mest «allsang»-appeal blant grunge-bandene, i hvert fall på de første platene, med hits som «Alive». De låt i stor grad som et 70-talls hardrockband, og vokalist Eddie Vedder minnet mest om en mannlig versjon av Joan Baez og Grace Slick blandet med en god dæsj Jim Morrison, og en tidvis dramatisk, tidvis litt sår, men veldig markant vibrato i stemmen. Han var en magnetisk frontfigur og muligens den vokalisten som inspirerte flest andre vokalister på den tiden.

Pearl Jam i 1992

Pearl Jam ble enormt populære. Men som de øvrige grungebandene så var det overhodet ikke popularitet som var det opprinnelige målet deres, og det var tidvis tydelig at de hadde en identitetskrise – de slet tydelig (og offentlig) med noen grunnleggende prinsipper kontra den enorme pengemaskinen musikkbransjen var, og som de hadde blitt en del av. De var politisk aktive, spesielt Eddie Vedder skjulte overhodet ikke sine meninger om mye og mangt.

Det var Pearl Jam som stod på scenen under Roskilde-tragedien i 2000. Vedder oppdaget hva som holdt på å skje, avbrøt konserten, maste på og tryglet publikum om å trekke bakover, og brøt til slutt ut i gråt da han ble klar over hvor alvorlig det hadde blitt. Selv om dette ikke var Pearl Jam sin feil, la denne hendelsen en mørk skygge over bandet.

Eddie Vedder

Pearl Jam holder på fortsatt, om de har hatt pauser så har de egentlig aldri vært oppløst. De var for øvrig det grungebandet som tydeligst var inspirert av Neil Young, som ofte ble kalt «grungens gudfar».

Soundgarden kunne høres ut som en psykedelisk, litt mer punka versjon av diverse 70-tallsband; som det uekte barnet til Led Zeppelin og Black Sabbath med en fot i 60-tallets psykedelia, en halv fot i 70-tallets prog, og kanskje noen fyllekuler sammen med Lemmy fra Motörhead på toppen. De var mitt absolutte favorittband innen grungen.

Chris Cornell; låtskriver, rytmegitarist og sanger, var den mest virtuose av grunge-sangerne - han både sang og så ut som en 70-talls rockegud. Musikken kunne være litt sær og eksperimentell, og ganske tung til tider. De tok det beste fra Zeppelin, Sabbath, Hendrix, Pink Floyd og til og med litt Beatles, og gjorde sin helt egen greie. Kim Thayil sine gitarsoloer var bare kule – han shreddet aldri, men soloene hans kunne være psykedeliske, eksperimentelle eksplosjoner!

Etter å ha hatt en lang karriere over flere tiår - både som Soundgardens frontmann, soloartist og vokalist i Audioslave, valgte Chris Cornell også å avslutte livet sitt, litt over 23 år etter Kurt Cobain. Cornell hadde vært helt åpen i intervjuer om at han hadde slitt med dyp depresjon og misbruk av substanser store deler av sitt voksne liv.

Han rakk å bli 52, og han hadde nettopp spilt en gjenforeningskonsert med Soundgarden da han gikk på hotellrommet og hengte seg, til bunnløs sorg for hans mange fans, for ikke å snakke om hans familie og venner. Igjen, snakk med noen.

Chris Cornell

Alice In Chains var helt klart det mest «metal»-inspirerte bandet av de fire store. Albumet Dirt er blytungt, mørkt og massivt! De virket som at de var vel så inspirerte av 80-tallets trash som av 70-tallsrock og post-punk. Og gitaristen i Alice In Chains fortsatte å bruke «superstrater» på en tid hvor alle solgte de neonfargede 80-tallsgitarene deres og kjøpte Gibson og Fender i stedet.

Han skammet seg aldri over å fortelle i intervjuer at han kom fra Van Halen-skolen, digget Ace Frehley fra KISS og hadde bakgrunn i 80-talls gitarspill, på en tid hvor nesten samtlige gitarister gjorde sitt beste for å ta avstand fra alt det der – på den tiden krevde det faktisk et par solide cojones å innrømme slikt!

Alice In Chains i 1992

Alice In Chains karismatiske vokalist, Layne Staley, fikk også en tragisk endelikt, i 2002. Han overdoset på en blanding av heroin og kokain den 5. april, samme dag som Kurt Cobain tok livet sitt 8 år tidligere. Han lå død i leiligheten sin i flere uker før han ble oppdaget. 9 år senere døde også bandets første bassist, Mike Starr, av en overdose. Starr hadde ikke spilt i AIC siden 1993, da tok den tidligere Ozzy Osbourne-bassisten Mike Inez tok over jobben. Misbruk av substanser var ikke uvanlig i grunge-miljøet, og flere brukte tunge stoffer som heroin.

Alice In Chains ble gjenforent og har holdt det gående siden 2006, med William DuVall på vokal. De har en haug solide plater bak seg. Min favoritt utenom Dirt er den mer lavmælte Jar of Flies.

Grunge gikk fra å være en liten samling heller sære band i en heller sær amerikansk by langt fra musikkmetropolene Los Angeles og New York, til å bli et opphypet, verdensomspennende fenomen. Både bandene og plateselskapene – først og fremst det lille, idealistiske plateselskapet Sub Pop Records fra Seattle – fikk en nasjonal og etter hvert internasjonal oppmerksomhet som de overhodet ikke hadde noen forutsetninger for å takle. Sub Pop Records ønsket å gi ut den særere musikken som gikk under radaren til de større selskapene. De gjorde ikke dette for å bli rike og berømte. Ville du ha kyniske, kalkulerte A&R-folk måtte du ned til LA.

Bandene som Sub Pop Records gav ut hadde ingen vyer om å bli verdensstjerner, kun å få drive med musikken de trodde på og elsket. Ingen av grunge-bandene kunne ha forutsett den suksessen de fikk da de startet. Før 1992 spilte du pop eller hårrock dersom målet ditt var å bli kjendis. Ikke tung, punk-inspirert alternativ musikk! Ingen så den u-svingen komme, hverken grunge-bandene eller hårrockerne. Grunge-bandene var like uskyldige ofre som hårrockbandene de sendte på NAV.

Journalister kom i en periode i hopetall til Seattle for å skrive om grunge, i den grad at folk fra Seattle både i og utenfor miljøet syntes det var latterlig. I 1992 ringte Rick Marin fra mediegiganten The New York Times til Sub Pop Records for å gjøre en inngående artikkel om grunge-fenomenet. Han fikk prate med den da 25 år gamle Megan Jasper.

Jasper holdt rent helvete med Marin, fortalte han bare tull, og la blant annet ut om «grunge speak», en serie ord og utrykk som Jasper diktet opp der og da og fremla som vanlig slang blant Seattle’s grunge-band. Som for eksempel «lamestain». Våset til Jasper ble printet i fullt alvor, og stod fortsatt listet på NYT sine nettsider som fakta flere tiår etter at det ble klart at Jasper bare hadde holdt helvete.

Store motehus og klesdesignere produserte dyre, moteriktige flanellskjorter. Alle heiv seg på grunge-bølgen på ett eller annet nivå. Til og med i musikk som overhodet ikke hadde noe med grunge å gjøre kunne man se kulturelle spor. Og veldig mange forhenværende hårrockere fant, selvsagt helt tilfeldig og helt ærlig, sin indre grunger i løpet av disse årene. Og veldig mange gitarister var plutselig mer inspirerte av Neil Young enn av Eddie Van Halen, men det var selvsagt like tilfeldig.

Litt større sett kan vi si at grunge-bølgen var en slags del av “Lollapalooza”- generasjonen. Band som Rage Against The Machine, Jane’s Addiction, Tool, og flere andre ønsket å spille noe annet enn glatt populærmusikk. Alt dette var band som ønsket å ta trøkket fra hardrocken, ærligheten fra punken og de styggvakre kunstneriske tendensene fra 80-tallets alternative musikk og å gjøre noe personlig, mektig og vakkert (og av og til rett ut politisk) utav det hele.

“Overgangsperioden” før grungen

Mange (inkludert meg i denne artikkelen) fremstiller suksessen til grungen som en brå u-sving som kom ut av intet. Selv om det på mange måter stemmer så var det en del trender som begynte å gi seg til kjenne i den mer populære rocken i årene frem til 1992, og som slo gjennom for fullt med grungen.

Tiden jeg generelt beskriver i denne artikkelen samfaller med fallet av kommunismen i Øst-Europa. Og her er en kanskje litt merkelig sammenligning jeg har kokt sammen i det syke hodet mitt:

80- og 90-tallet blir ofte fremstilt som motpoler – 80-tallet glatt, overfladisk og overprodusert, 90-tallet rått, ekte og ærlig. Hvis 80-tallet er kommunismen, og grungen er Boris Jeltsin, så er det jeg beskriver under her Mikhail Gorbatsjov, som kom inn under kommunismen og forsøkte seg med gradvise reformer, før Jeltsin kom inn fra venstre (høyre?) som en ruset elefant og bare tvang gjennom et radikalt skifte over natten:

Først og fremst tenker jeg på Guns N’ Roses. Da de slo igjennom mot slutten av 80-tallet var de mer unntaket enn regelen innen hardrocken – de stakk seg ut med et helt eget image og en helt egen sound, og ble relativt kjapt verdens største band. De låt mye mer 70-talls enn det som var vanlig i det sjiktet på den tiden. De hadde litt fra Mötley Crüe og lignende band, men MYE fra Aerosmith, spesielt 70-tallets Aerosmith. Dessverre inkluderte dette også bruken av substanser.

Gitaristen Slash brukte en Gibson Les Paul, noe de færreste gitarister av den generasjonen brukte på den tiden – det ble av mange sett på som en litt gammeldags og kronglete gitar. Han hadde også en spillestil kjemisk renset for sweep picking, tapping og generell 80-talls shredding – han låt som en god, gammeldags 70-talls gitarhelt. GnR skilte seg på flere måter fra hårrockbandene de ofte spilte sammen med på diverse festivaler.

Slash, noen år før han sluttet å drikke...

Skid Row slo også gjennom på sent 80-tall innen hårrock-sjiktet, og om de hadde en større for plantet i hårrocken enn GnR hadde, så skilte de seg allikevel litt ut. De hadde langt hår, men uten et tonn hårspray. De hadde litt mer snert i både imaget og musikken enn mange samtidige band – ikke helt på samme måte som Mötley Crüe, men med en liten dose mer punk enn hva som var vanlig kanskje? I sanger som «18 And Life», som streng tatt er en power ballad med sosialrealistisk tekst, utviste de en viss sosial bevissthet som virket mer realistisk enn hva mange andre fikk til. Og på den andre platen deres hørtes de nesten ut som Anthrax og Testament på et par av låtene!

Skid Row i 1989

Bandets vokalist, Sebastian Bach (som har aner fra Stavanger), fikk forøvrig på 2000-tallet en relativt stor rolle i den nydelige serien Gilmore Girls, samt diverse reality-program. Skid Row holder fortsatt koken den dag i dag – men uten Bach; TNTs Tony Harnell sang med bandet en periode, nå er det svenske Erik Grönwall som trakterer mikrofonen.

Boston-bandet Extreme fikk mye positiv oppmerksomhet da de gav ut debutalbumet deres i 1989. Det var ren hårrock, med en veldig stor dose Van Halen. Ikke noe banebrytende eller originalt, det var bare en oppsiktsvekkende bunnsolid debutplate, og de hadde også en bunnsolid gitarhelt i portugisiske Nuno Bettencourt.

Oppfølgerplata Pornografitti kom ut i 1990. Her kjenner mange best til hiten More Than Words. Den har blitt spilt ihjel og har blitt en klisjé, noe som faktisk er synd, for det var en veldig original ballade da den kom ut. Den var spartansk og nedpå fra start til slutt, i skarp kontrast til mange av datidens svulstige «power ballads», med nydelig, perkusivt gitarspill og koring i harmonier av Bettencourt.

Resten av platen presterte også å være heller original på mange måter. Både musikalsk og tematisk, med en salig blanding av hardrock, heavy metal, progrock, funk, jazz og folkemusikk og smartere og mer bevisste tekster enn mange andre i samme sjikt. Plata fikk gjennomgående veldig gode kritikker og ble omtalt som «metal for tenkende mennesker». Det var også veldig tydelig på denne platen at bandet var like inspirerte av Queen som av Van Halen.

Nuno Bettencourt

Extreme nøt masse medvind etter denne plata, og Nuno Bettencourt fikk sin helt egen velfortjente fanskare – han både var og er en helt fantastisk gitarist. Extreme gjorde en imponerende medley av Queen-låter under minnekonserten for Freddie Mercury på Wembley Stadion til vill jubel fra samtlige tilstedeværende, og alt lå til rette for at de ville bli et av 90-tallets virkelig svære band. Men så kom grungen.

Living Colour var et band jeg personlig hørte MYE på en stund! De stod i samme seksjon i platebutikkene som hårrock-bandene, men de holdt på med noe helt eget. De var afroamerikanere fra New York, og det var det ikke mange hår- eller hardrockere som var. De hadde en veldig dyktig gitarist i Vernon Reid – men soloene hans hadde like mye til felles med frijazzen til Ornette Coleman som med Eddie Van Halen, det var ingen som egentlig spilte som Reid! De var tre fantastiske musikere bak en kraftfull og karismatisk sanger som faktisk hadde noe å si. De hadde smartere, ofte sosialt engasjerte tekster, og de blandet masse afroamerikansk (og ren afrikansk) musikk – jazz, frijazz, funk, rap, world music - inn i hardrock.

Living Colour

De fikk allerede en del oppmerksomhet med debutalbumet deres Vivid, med låter som «Cult Of Personality» og «Open Letter To A Landlord». Og oppfølgeren Time’s Up var en ren maktdemonstrasjon, hvor de gikk fra Anthrax i tittelsporet til afrikansk pop i «Solace Of You», og var innom de fleste stilarter imellom. I intervjuer fremstod de som langt mer intelligente enn mange andre band i samme sjanger. Live kunne de finne på å covre både Tracy Chapman og The Clash.

Living Color ble kritikerroste, de var et absurd bra band, men de forsvant (fullstendig ufortjent) ned i dragsuget da grungen kom.

Red Hot Chilli Peppers hadde holdt på ganske lenge med en salig blanding av hardrock, punk, rap og funk. I 1991 gav de ut Blood Sugar Sex Magik og ble allemannseie. Der de tidligere platene deres hadde mer stil enn substans, kanskje var litt endimensjonale og man fort gikk lei etter et par låter, så var denne Rick Rubin-produserte platen musikalsk og variert. Bassisten Flea fikk masse oppmerksomhet for hans virtuose, funky slap-teknikk, og han inspirerte mange av datidens bassister til å ta den plassen som frem til da var forbeholdt sologitarister.

RHCP var aldri i nærheten av å være et hårmetalband, de fremstod aldri som kommersielle, så de forble halal etter at grungen kom, og var veldig tilstedeværende gjennom hele 90-tallet.

Faith No More var ikke ulike RHCP på sett og vis, og var et av flere band som brukte både rap og funkbass over tung rock. De vartyngre, og en god del særere enn RHCP. Den største hiten deres, «Epic», var et friskt pust da den kom ut.

Og a propos tyngre – det tidligere nevnte trashbandet Metallica presterte å toppe hitlistene i flere land da de kom ut med sitt selvtitulerte femtealbum i 1991. En plate som både fikk masse skryt og masse kritikk – mange mente de hadde solgt seg ut og hadde deres beste plater bak dem. Men de hadde nå på ingen måte blitt Bon Jovi heller, og at såpass tung (tross alt) musikk toppet hitlistene var ganske utenkelig frem til da – tyngre musikk hadde blitt stueren, sannsynligvis mye takket være hårrockbandene som hadde vennet større deler av befolkningen til forvrengte gitarer.

Dumdum Boys fra Trondheim hadde spilt pønka, ofte heller aggressiv rock i flere år og var et av Norges virkelig store band på denne tiden. På slutten av 80-tallet kom det en god del norske band, som Raga Rockers, De Lillos og nevnte Dumdum, som passet veldig godt inn da 90-tallet begynte å få sin identitet. Det ble kalt «norsk rock», noen av dem hadde en god fot i punk, noen av dem var mer nedpå, og de ble veldig populære spesielt blant datidens studenter.

Blues, og inspirasjon fra blues ble mer og mer vanlig både blant hårrockband og generelt etter hvert som 80-tallet ble til 90-tallet.

Bandet Badlands, som aldri akkurat toppet listene, var bandprosjektet til den tidligere Ozzy Osbourne-gitaristen Jake E. Lee, en særdeles dyktig gitarist som alt for ofte havner helt ufortjent i skyggen av Randy Rhoads og Zakk Wylde.

I Badlands spilte han 70-tallsrock med veldig dype røtter i blues. Bandet trakk seg helt vekk fra hårrocken fra første stund, og gjorde sitt beste for å introdusere nyere generasjoner for 60- og 70-tallets tungt bluesbaserte rock. Og Lee, som droppet samtlige 80-talls gitarhelttriks i Badlands, spilte glitrende, bluesbaserte soloer som om 80-tallet aldri hadde skjedd. Men da grungen kom ble Badlands allikevel vurdert som haram. Og Lee, en av de virkelig fantastiske 80-talls gitarheltene, la fullstendig inn årene og parkerte gitaren på hylla. Det er kun de siste årene han har begynt å spille igjen.

I Norge turnerte for øvrig Marius Müller land og strand rundt med bandet Funhouse på tidlig 90-tall, og spilte hard bluesrock. Müller var en sykt god gitarist som kunne shredde med de beste, men han hadde alltid hatt en fot plantet i bluesrock og han dro frem flere gamle, til og med arkaiske blueslåter i en moderne drakt på denne tiden.

Marius Müller med tidsriktig 80-tallsgitar (og sveis)

Musikkanalen MTV, som rulet 80- og 90-tallet, startet sin sterkt populære Unplugged-serie i 1989. Her fikk kjente artister fremføre låtene deres med fortrinnsvis akustiske instrumenter, noe som helt klart spilte inn på datidens trender. Konseptet overlevde grungen helt fint, og både Pearl Jam og Nirvana stilte opp – Nirvana sin versjon av David Bowie’s «The Man Who Sold The World» ble så populær at mange trodde (og fortsatt tror) at det faktisk var en Nirvana-sang.

Kassegitaren ble et populært instrument på 90-tallet, og spesielt i USA ble trudbadurer på diverse kafeer en stor greie som fortsatte langt inn i det neste årtusenet. Det var slik John Mayer startet karrieren. Og Phoebe.

Mye av det mange var litt leie av fra 80-tallet – overdrevne gitarsoloer, alt for mye hårspray, overfladiske tekster, overproduserte og overperfeksjonistiske plater, glitter og stas – var godt i gang med å bli tont ned. Skipet var i ferd med å snu. Men da grungen kom ble turboen satt inn, reformen gikk ikke fort nok, så forandringene ble tvunget gjennom - og det populærmusikalske landskapet ble radikalt forandret. Derav sammenligningen med Gorbatsjov og Jeltsin.

Etter grungen, og 90-tallet generelt

Grungen var en stor greie fra rundt 1992 og noen år frem. Men grunge var mer eller mindre geografisk forbundet med Seattle, og det er grenser for hvor mange band som kan komme fra en by med rundt 700 000 innbyggere.

Band som Stone Temple Pilots og Live spilte også noe som minnet sterkt om grunge på tidlig 90-tall (Live hørtes litt ut som en mer rocka versjon av R.E.M. egentlig, vokalisten kunne sunget i et R.E.M.-tributeband), men disse bandene kom ikke fra Seattle, og fikk egentlig aldri stempelet grunge. Og de var kanskje et par hakk mer striglet, selv om de helt klart var en del av datidens zeitgeist.

Mot midten av 90-tallet ble Britpop en stor greie. Band som Oasis og Blur fikk sine gjennombrudd. Britpopen var på mange måter en reaksjon mot både amerikansk grunge og britisk shoegazing. Musikalsk var det litt vanskeligere å sette fingeren på hva britpop egentlig var, det var mer en kulturell epoke enn en spesifikk musikkstil, men man kunne finne elementer fra spesielt britisk 60-tallspop, litt glamrock a la T-Rex, bittelitt punk her og der og mye rart egentlig – alt med et tidsriktig 90-talls lydbilde.

Oasis

For meg personlig så gikk britpop meg fullstendig hus forbi. Og hvis Extreme fortjener bank på grunn av More Than Words, lurer jeg på hva Oasis fortjener på grunn av Wonderwall!

Mange band, som eksempelvis Creed, kunne etter hvert klassifiseres som “post-grunge” - de var sterkt grunge-inspirerte, men de kom ikke fra Seattle – og de var ikke minst langt mer kommersielle. Generelt kunne mye av rocken som lå høyt på listene klassifiseres som “alternativ” musikk – selv om det nå strengt tatt var hårrocken som var “alternativ”. Blind Melon, Weezer – alt dette var band som kun spesielt interesserte hadde hørt på noen år tidligere, men som nå var «in».

I Norge hadde vi flere band som hev seg på bølgen, og en periode ble Bergen forsøkt fremstilt som Norges Seattle – en morsom tanke for de av oss som vet at Bergen egentlig bare er Gullars, Tomboy og Arne Bendiksen. Men fra Trondheim, som like morsomt ble fremstilt som Norges LA under hårrockens glansdager, kom det mektige bandet Motorpsycho, med utspring i UFFA-miljøet (Trondheims Blitz).

Motorpsycho holdt det gående både før, under og etter grungen og spilte… tja, hva spilte de? Jeg må ha sett dem hundre ganger live opp gjennom årene, og det var aldri lett å vite hvordan konserten ble, annet enn at det ble kult! Mye 60- og 70-tallsrock, mye progrock og psychedelia, mye dynamikk – jeg vet ikke om det er rettferdig å omtale Motorpsycho som et 90-tallsband, men jeg gjør det for det – og Motorpsycho er virkelig et av de mest fantastiske 90-tallsbandene! De spilte slettes ikke grunge – de begynte uansett før grunge ble en greie – men de var helt tydelig inspirerte av mye av den samme musikken som grunge-bandene.

Mot slutten av 90-tallet ble nu metal en populær trend. Mer brutal heavy metal, ofte fremført med nedstemte og/ eller syvstrengsgitarer, og ofte blandet med rap og annet. Egentlig Rage Against The Machine med et tyngre metal-sound (og dummere tekster?). Gitarsoloer var fortsatt haram, men det litt mer overproduserte lydbildet fra 80-tallet fikk slippe litt inn i varmen igjen.

Det bør jo nevnes at blant de som ikke brydde seg om rock, og i hvert fall ikke om rockekredibilitet, så var det masse annet å høre på i løpet av 90-tallet. Utenom rocken var både rap, mainstream pop og boybands en svær greie hele tiåret – og 80-tallsikonet Michael Jackson holdt i høyeste grad koken. Folk gikk også på Rave-parties, byttet ut øl med alt for mye vann og MDMA og danset til ren datagenerert musikk.

World music var også en greie, spesielt utenfor Norge. Her på det trauste berget vårt regnet vi kun irsk og hvit, amerikansk folkemusikk som «World Music», mens andre steder i verden hørte man masse på afrikansk, arabisk, latinsk og asiatisk musikk, gjerne mikset med jazz og/ eller elektronisk musikk.

I Norge spydde vi ut det ene black metal bandet etter det andre, og ruinene av den ene stavkirken hadde knapt blitt kalde før en ny kirke brant til grunnen, som stjerneskudd på nyttårsaften. Metallen var slettes ikke død, den hadde bare enten blitt transformert til grunge eller ekstremmetall.

Gothen, som på 80-tallet tilhørte det mer alternative post-punk segmentet i musikken, ble adoptert av metallen med stor suksess. Fra Stavanger kom mektige Theater Of Tragedy, som fikk stjernestatus i utlandet og headlinet festivaler i Europa, mens de kom hjemom av og til og drakk øl og snakket dritt med oss dødelige på Checkpoint.

Det eneste populære metalbandet jeg kommer på som hadde en fot solid plantet i 80-tallet gjennom hele 90-tallet var Pantera. Men hårrock spilte de slettes ikke - de spilte tung, NWOBHM-inspirert metal med en god dose trash, og en liten dose 90-talls industrimetall – og gitaristen, Dimebag Darrell, shreddet i vei på gitaren som om det fortsatt var 1987, og slapp unna med det. Han var en selverklært Eddie Van Halen-fan, og brukte EVH sin spillestil som springbrett for å lage tidvis ganske radikale gitarsoloer hvor han ofte mikset shredding med ren støy!

Zakk Wylde slapp også unna med shredding i dette tiåret uten å bli sett på som haram. Han ble gode venner med Darrell, og på flere festivaler rundt i verden var de to de eneste i lineupen som kunne komme seg fra 6. til 1. streng og tilbake igjen med æren i behold. Sannsynligvis slapp Wylde og Darrell unna med virtuositeten deres fordi de veldig tydelig så ut som noen du bare ikke køddet med (spesielt Wylde!), og de hadde uansett selvtillit på det de gjorde og dreit i hva andre måtte mene om at de faktisk gadd å øve på instrumentene deres.

Zakk Wylde

Et annet band som slapp unna med både et mer 80-talls sound og masse, masse deilig shredding var det fantastiske progmetalbandet Dream Theater, som kom helt på tampen av 80-tallet. De var kanskje mer som et kultband å regne, de spilte for menigheten sin uten å bry seg om at de ikke passet inn i datidens strenge religiøse normer, og de fikk lønn for strevet da musikken deres ikke var haram lengre på 2000-tallet - og de holder koken fortsatt. Jeg så dem live på Stavanger Konserthus i 2018. Hva man enn mener om musikken deres – dette var fem gutter som på ingen måte tok noen snarveier, og for meg er det så enkelt at dersom du klarer å spille så ekstremt teknisk vanskelig og komplisert musikk i hele tre timer, så er det fordi du ELSKER det som du driver med!

Min overgang fra 80- til 90-tallet

Jeg gikk fra barn til ungdom på 80-tallet, og gikk fra ungdom til ung voksen på 90-tallet. Jeg var for ung til å ha vært et fullverdig medlem av 80-tallet, men ble helt klart påvirket for det. Da grungen slo gjennom var jeg en langhåret gitarist på tampen av tenårene. Jeg var i en alder hvor det var viktig å passe inn, men jeg levde også i en tid hvor dette kanskje var viktigere enn det er nå. Så dette stilskiftet affiserte meg selvsagt i veldig stor grad.

Grungen var mest av alt en frisk pust for meg. Joda, jeg hadde hørt på en del hårrock, for all del, og hadde veldig god oversikt over hvem de forskjellige gitarheltene var. Men jeg hørte på veldig mye forskjellig musikk, jeg var på ingen som helst måte “gift” med hårrocken. Jeg hadde hatt en periode hvor jeg hørte masse på 80-tallets mer eller mindre alternative, gjerne mer punkete musikk. Jeg var relativt engasjert i politikk, miljø og antirasisme, og fant mer gjenklang for dette i slik musikk enn i Mötley Crüe for å si det slik. Jeg hadde også hørt på mye 60- og 70-tallsrock siden jeg gikk på ungdomsskolen. Og det var kjekt å kjenne igjen mye av dette i grungen.

Og hvor dumt dette enn høres ut - jeg ble lettet over moten som fulgte med grungen! Jeg var aldri komfortabel med 80-tallets moter for rockegitarister. Jeg var nok LANGT fra den eneste rockemusikeren som trakk en lettelsens sukk over grungens langt mer overkommelige og jordnære "uniformering".

Artikkelforfatteren i nittenpilogbue

Men så var det et stort MEN:

Jeg var veldig opptatt av gitar. VELDIG opptatt av det på den tiden. Jeg hadde gått til gitartimer fra jeg var 12, og hadde gått på musikklinje med gitar som hovedinstrument. Jeg leste gitarblader hver måned. Jeg hadde brukt mye blod, svette og tårer på å bli en dyktig gitarist, spesielt fra starten av 90-tallet. Jeg hørte etter hvert masse på gitarister som Joe Satriani og Steve Vai, likte dem godt (gjør det fortsatt) og lærte meg å spille som dem. Jeg hadde videre lært å spille litt jazz da jeg gikk på musikklinjen, jeg hørte en god del på jazz, og ble etter hvert veldig opptatt av studio-/ «session»-gitarister som Steve Lukather, Michael Landau, Dann Huff og vår egen Eivind Aarset.

På tidlig 90-tall visste jeg at jeg ville bli som dem. Jeg drømte slettes ikke om å spille gitar fast i et eller annet band, men å bare få spille mest mulig gitar, og å spille best mulig. Når vennene mine gikk ut og traff levende mennesker av alle kjønn og øvde på sosialt samkvem satt jeg oftest hjemme og øvde på gitaren. Jeg var kjent med flere musikalske sjangere, kunne musikkteori, og kunne lese noter bedre enn mange gitarister. Jeg planla å dra til Berklee i Boston og studere musikk, og var innstilt på å øve og jobbe knallhardt.

Men grungen drepte alle 80-tallets gitaridealer. Og det var på godt og vondt. Jeg var helt med på at det hadde vært for mye av det gode på 80-tallet, og at det trengtes en vårrengjøring. Men denne vårrengjøringen var med klor, syre, bensin og fyrstikker. Det ble rett og slett «ut» å være flink. Alt det jeg hadde jobbet og svettet for å lære meg ble plutselig like relevant som glitrende platåsko. Og jeg må ærlig innrømme at jeg etter hvert ble noe bitter og forbanna - jeg følte jeg hadde kastet bort flere år av livet mitt for ingenting.

Hadde jeg vært eldre og hatt mer livserfaring og selvtillit hadde jeg sikkert trukket på skuldrene og bare fortsatt med mitt. Hadde jeg bodd i en større by hadde jeg nok lettere funnet likesinnede. Hadde jeg drevet bare med jazz hadde dette ikke affisert meg det minste. Men slik var det ikke.

Jeg hadde nylig kjøpt en amerikansk customlaget Carvin-gitar – en flott, litt classy og heller edruelig superstrat i naturlig oljet koa-tre, slettes ikke et pastellfarget snowboard som mange andre brukte frem til da. Og jeg var veldig stolt over den, og spilte gjennom et lite "rack" med diverse effekter.

Men etterhvert når jeg dro frem Carvinen min mot midten av 90-tallet himlet flere og flere med øynene og lurte på hvorfor jeg ikke spilte på en masseprodusert Fender eller Gibson i stedet.

Carvin DC135C i naturlig koa. Akkurat denne hadde jeg. Snufs...

Hvis jeg spilte gitar på en fest eller et nachspiel og var dum nok til å spille litt for fort og teknisk opplevde jeg å bli regelrett skjelt ut. Kun et par år tidligere hadde jeg blitt beundret dersom jeg hadde fått til å spille slik. Jeg var plutselig like håpløst ute av tiden som om jeg hadde frisert meg som Limahl, og jeg hadde bare så vidt fylt 20 – for mange var grungen en brutal u-sving, men for meg og mange som meg ble den en brutal frontkollisjon.

Jeg solgte Carvin-gitaren min med tungt hjerte, og kjøpte meg i stedet en Fender Stratocaster, som også var laget i California – men i motsetning til Carvinen min var denne masseprodusert; allikevel ble den merkelig nok sett på som mer “ekte”. En helt OK, om enn langt mindre unik gitar som slettes ikke vekket den samme entusiasmen i meg. Men den fikk nå i hvert fall ingen til å himle med øynene og komme med spydige kommentarer.

Jeg kvittet meg selvsagt med racket mitt også, og kjøpte en blytung Fender rørforsterker i stedet.

Hvis jeg spilte soloer live følte jeg at jeg måtte passe på som en smed å ikke spille for teknisk, for ikke å bli begravd til halsen og steinet. Folk ble bare så jævla krenket og sure hvis du ikke passet inn i tidsånden på 90-tallet, og jeg syntes det var slitsomt å forholde seg til det. I gitarbladene jeg hadde lest i flere år var det nå bare intervjuer med gretne alternative gitarister som gjentok til det kjedsommelige noe som kan oppsummeres i «det er teit å være flink». Saueflokken fra 80-tallet var egentlig bare erstattet med en ny saueflokk. Det var som om Taliban hadde tatt over musikken.

Jeg var på ingen måte mot idealene som kom med grungen. Jeg var i utgangspunktet helt enig i alle flosklene folk slengte rundt – «det er bedre med en tone med feeling enn tusen noter uten, personlig utrykk er viktigere enn perfeksjon», og blah blah blah. Men det gikk fra en ekstremitet til en annen. Jeg spilte sjeldnere, og havnet oftere bak miksepulten enn på scenen i konsertsammenheng. Og ironien er jo at jeg BLE dårligere, fnis!

Jeg skriver ikke dette fordi det er synd på meg!!! Det er ikke synd på noen som faller utenfor en zeitgeist, det finnes selvsagt langt viktigere ting i livet enn å være trendy. Jeg skriver dette fordi jeg vet at jeg er veldig langt fra den eneste som ble berørt av de strenge trendene som kom i kjølvannet av grungen. Det var mange det fikk langt større konsekvenser for enn meg.

Nå må det også sies at for veldig mange hadde disse trendene en positiv effekt. Terskelen ble mye lavere for å plukke opp et instrument og komme seg ut og spille. Det ble viktigere å uttrykke seg enn å ha perfekt teknikk – og det ER jo viktigere. Terskelen for å drive med musikk var ofte for høy under 80-tallets idealer, spesielt for mange rockegitarister, det var for mye teknikk og perfeksjon, musikken ble ofte litt kjølig, kynisk og uoppnåelig, og det var synd – for det å spille et instrument er noe av det sunneste du kan gjøre!

Og jeg endte tross alt opp med å studere musikk – ikke på Berklee College of Music som jeg ønsket, men på Université de Rouen i Frankrike. Franskmennene var langt mindre opptatt av de siste trendene fra USA, 80-tallet levde i beste velgående parallelt med 90-tallet der, det var også både et mer latinsk og et mer multikulturelt land enn Norge, så jeg fikk mange flotte impulser og jeg fikk prøvd meg på mye kjekk musikk de tre årene jeg studerte der nede – jeg fikk spilt manouche, jazz, reggae, flamenco, world music og til og med samtidsmusikk på gitaren!

Nå, når jeg ser tilbake på 90-tallet, så gjør jeg det selvsagt med masse nostalgi. Grunge, post-grunge, alternativ, britpop, nu metal – mye av det likte jeg, mye av det likte jeg ikke, men slik er det jo med alt. Det kom ut masse kjekk musikk på både 80- og 90-tallet, og det var en spennende tid å være barn, ungdom og ung voksen i. Jeg er gammel nok til å ha fått en god dose av 80-tallet, ung nok til å ha fått med meg hele 90-tallet, og regner meg selv i dag som heldig. Je ne regrette rien (smilefjes).