Umulige moderskap

Ifølge Store norske leksikon brukes begrepet tendenslitteratur gjerne negativt, om litterære tekster som vil formidle for eksempel politiske synspunkter. Et tydelig budskap i en litterær tekst går altså på bekostning av den kunstneriske og estetiske verdien av teksten, tendensen reduserer litteraturen, og gjør den overtydelig og banal.

Men – antakelig handler oppfatningene våre av et litterært verk vel så mye om omstendigheter, og om hva som blir vektlagt i mottakelsen av det, politikk eller kunst. Og det er selvsagt ikke slik at det ene utelukker det andre. Et godt eksempel her er Olaug Nilsens Tung tids tale (2017) – en tydelig politisk, men også poetisk og litterært anerkjent roman.

Av måneskinn gror det mange ting

Grete Fatima Syéd skriver i En sommer med Nedreaas (2019): "Det irriterte meg at Nedreaas ble sett på som en enkel tendensdikter, som om det at hun hadde meninger, noe på hjertet, noe hun ville si, automatisk betydde at hun ikke var en god forfatter. Det irriterte meg at hun ble sett på som naiv og realistisk i den platteste versjon av ordet, den der realismen er enkel og i bunn og grunn ukunstnerisk, mens modernismen er formbevisst, sofistikert og avansert". 

Videre forteller Syéd om hvordan hun gikk inn for å lese Nedreaas’ kanskje mest kjente roman, Av måneskinn gror det ingenting (1947), opp mot Tomas Espedals forfatterskap – noe som resulterte i artikkelen "Reflektert realisme" (i Edda 1:2016). Her viser Syéd at det finnes flere paralleller og likhetstrekk mellom de to forfatterskapene, til tross for de svært ulike forestillingene vi har om Nedreaas og Espedal som forfattere. For eksempel tar begge for seg arbeid og sosiale klasseforskjeller, og begge eksperimenterer med litterær form. Likevel er Espedals forfatterskap, i motsetning til Nedreaas sitt, jevnt over blitt kritikerrost og hyllet.

Vond kjærlighetshistorie

Av måneskinn gror det ingenting handler om en kvinnes livslange forhold til en mann som aldri blir hennes, og om gjentatte, ufrivillige aborter, beskrevet detaljert og brutalt. Romanen er derfor blitt tatt til inntekt for ulike politiske ståsted i abortkampen. Bokens budskap er imidlertid at kvinner må ha mulighet til å bære fram de barna de ønsker, og kan leses som en kritikk av samfunnet som fordømmer og fortrenger den ugifte, gravide kvinnen. Ifølge Grete Fatima Syéd har imidlertid vektleggingen av de politiske sidene ved romanen i mottakelsen av den, vært med på å redusere verdien av Av måneskinn gror det ingenting som litteratur.

Syéd skriver også, i En sommer med Nedreaas, at aborttemaet i Av måneskinn gror det ingenting oppleves som fremmed, så lenge etter innføringen av selvbestemt abort, men at boken likevel griper henne sterkt som leser. Hun leser først og fremst denne romanen som en allmenngyldig, smertefull kjærlighetshistorie, fortalt i en original form – som en monolog, omkranset av en viktig rammefortelling. 

Det bodde en gang i Krarup Kro en pike som het Karen

Alexander Kielland skrev på sin side innen den litteraturhistoriske perioden realismen, og ville oppfylle det kravet Georg Brandes stilte til litteraturen i 1872, i forelesningsrekken Hovedstrømninger i det nittende Aarhundredes litteratur: "...det, at en litteratur i vore dage lever, viser seg i, at den sætter problemer under debat." Forfatterne skulle altså delta i samfunnsdebatten.

Kielland gikk flere ganger inn i den samme problemstillingen som vi finner i Av måneskinn gror det ingenting – for eksempel i novellen "Karen", fra To novelletter fra Danmark (1882). "Karen" handler om en ung kvinne som har et forhold til en gift mann, uten å vite at han er gift, og hun er blitt gravid. Når Karen ved en tilfeldighet får vite at elskeren har kone og barn, drukner hun seg i en myr, i fortvilelse og desperasjon.

Novellen forteller altså – på lik linje med Av måneskinn gror det ingenting – om det å bli sviktet av den man elsker i en sårbar situasjon, og om de alvorlige konsekvensene dette kan få i et samfunn med få muligheter, spesielt for kvinner. Dessverre en universell og tidløs historie, en slags urfortelling, som kan gjenfinnes i utallige bøker, i en eller annen form.

Rimløs poesi og musikk

Sigbjørn Obstfelder skriver imidlertid i essayet "Karen av Kielland"(Fra Takknemlighet. Essays, 1991): ”– Efter at have læst et sligt digt som Karen udbryder man uvilkårligt, ja men denne rimløse poesi er da dejligere end nogen rimet. Og det er den – det er en musik i ordet såvel som i tanken, en musik så tilfredsstillende – – – – Læs!" Obstfelder vektlegger altså musikken i novellen, hvordan språket og komposisjonen stemmer, harmonerer, og blir poesi, eller musikk. Den nærmest perfekte harmonien i "Karen" gjør novellen til en tilfredsstillende leseropplevelse. Dette er et godt eksempel på hvordan Kielland også leses for det litterære, for de poetiske stemningene som finnes i det han skrev.

I tillegg oppleves de ulike lagene, parallellhistoriene og antydningene i "Karen" som elegante og finurlige, og novellen er som skapt til å fordype seg i i en norsktime, av elever som av ivrige lærere skal føres inn i litteraturens hemmelige rom. "Karen" er en norsklærers novelledrøm, og det er mange som har nærlest akkurat denne novellen på skolen.

Utydelig tendens

Men, er det ikke som om den elegante innpakningen skygger for det grelle innholdet i "Karen", som om vakre formuleringer og poetiske beskrivelser – som om musikken i "Karen"– overdøver plasket i torvmyra, idet Karens' kropp treffer overflaten? For det er først og fremst ikke på grunn av tragedien hennes, eller på grunn av samfunnskritikken, at vi husker denne novellen.

I så måte har "Karen" det motsatte problemet av Av måneskinn gror det ingenting. Her er det det kunstneriske – eller vektleggingen av det kunstneriske i resepsjonen av "Karen" – som skygger for samfunnskritikken, og ikke omvendt.

Liknende fortellinger

Det er interessant å sette "Karen", og oppfatningen av denne novellen, i sammenheng med andre, liknende fortellinger i Kiellands forfatterskap, og se på den tradisjonelle mottakelsen av dem.

I Garman & Worse (1880) er det den fattige sypiken Marianne som får barn utenfor ekteskapet, med Morten Garman – et ekteskap mellom disse er utenkelig. Barnet dør, og Marianne dør også selv etter hvert. Hun får en ussel begravelse, i kontrast til Gammelkonsulen Garman, som begraves samme dag, på et overdådig vis. Og det er denne demonstrative forskjellen på fattig og rik vi husker når vi tenker på sypiken Marianne.

Romanen Gift (1883) er en Kielland-tekst som også er mye brukt i skolesammenheng, og som elever ofte kjenner til – de vet gjerne hvem Lille Marius er, at han dør under pugging av latinske verb. Gift brukes som et eksempel på en roman skrevet innen realismen: Her er det ingen tvil om hva Kielland mener om for eksempel skolesystemet.

Flere døde barn og mødre

Lille Marius er en av Kiellands mest kjente litterære karakterer. Han er imidlertid sønn av byens sydame, en ugift kvinne som er kommet til byen med en uekte sønn og litt penger til å etablere en systue. Slik antydes det at Marius' mor, fru Gottwald, er en "fallen kvinne" fra borgerskapet.

Det er påfallende at Kielland lar fru Gottwalds sønn dø – først og fremst på grunn av presset som følge av å være morens eneste håp her i verden, og så ikke innfri. Spesielt sett i sammenheng med at Wencke Løvdahl – som kan leses som Kiellands sannhetssøkende talerør i Gift – havner i en situasjon hvor hun er blitt gravid, og tar sitt eget liv. Da har hun opplevd å bli avvist av Carsten Løvdahl som hun er gift med – han tror ikke at han er faren til barnet hun bærer – og hun blir heller ikke tatt imot av Mordtmann, som har erklært seg forelsket i henne, og som har gitt seg ut for å være like idealistisk og frittenkende som henne, men som ikke har ment alvor.

Utslettelseshistorier

Det er altså tydelig at Alexander Kielland, i alle fall tidlig i forfatterskapet, gjennom å stadig utslette enslige kvinner og uekte barn, vil understreke hvor umulig det er for en kvinne å få og forsørge et barn alene.

Men en slik lesning er ikke tillagt mye vekt i resepsjonen av Garman & Worse, eller Gift. Nyansene i disse historiene forsvinner mer eller mindre i de "større" fortellingene, og drukner nærmest mellom de "viktigere" tendensene, kritikken av kirken, skolen og borgerskapet for eksempel.

Før og nå

Det finnes mange flere muligheter i dagens samfunn, og kvinnens stilling er vesentlig forbedret siden Kiellands tid, og siden Nedreaas' tid. Kvinner kan ta abort, eller de kan få barn alene, de må ikke begå selvmord, eller mishandle seg selv med strikkepinner, fordi de er blitt gravide utenfor ekteskapet.

Urfortellingen, kjernen i disse historiene, er likevel fremdeles aktuell – det å bli sviktet i en sårbar situasjon, og bli alene med konsekvenser og ansvar er noe kvinner fremdeles opplever. I så måte er jeg ikke enig med Grete Fatima Syed, jeg leser ikke Av måneskinn gror det ingenting som en gripende kjærlighetshistorie. Kjærligheten det fortelles om er forskrudd og selvvond, og oppleves i seg selv ikke som viktig.

Jeg synes heller ikke at aborttemaet i Av måneskinn gror det ingenting er fremmed, selv om vi har hatt selvbestemt abort i Norge i mer enn 40 år. Det at kvinner stadig forholder seg til abort og alt det innebærer – selv om vilkårene rundt abort er nye – er hele situasjonen; valget, eller ikke-valget, smerten og traumet, og ikke minst den store ensomheten knyttet til dette, den samme. Dette er en grunnleggende eksistensiell erfaring som er litterært og godt beskrevet i Av måneskinn gror det ingenting, og det er det som gjør denne romanen til en litterær klassiker. 

Alenemorlitteratur

Selv om utgangspunktet er det samme, finnes det som nevnt mange flere muligheter for kvinner i dagens samfunn, noe som gjenspeiles i litteraturen. Det finnes for eksempel flere samtidsromaner som omhandler alenemødre, som utforsker alenemorens stilling i samfunnet, eller går inn i alenemorproblematikk på en eller annen måte.

Christine Hamm har imidlertid skrevet artikkelen "Hva er det med mor? Det ubehagelige moderskapet i norsk samtidslitteratur" (i Kjønnsforhandlinger fra 2013). Her undersøker hun resepsjonen av ulike alenemødreromaner – for eksempel Hva er det med mor (2000) av Vigdis Hjorth og Kjærlighet (1997) av Hanne Ørstavik – og finner at samtlige kritikere, som gjerne roser bøkene, unngår å nevne at de handler om alenemødre: "Det ser ut til å være et premiss at for at romantekstene kan vurderes positivt, at alenemorens vanskelige situasjon blir holdt utenom". Moderskap er tradisjonelt ikke et høyverdig litterært tema, og spesielt ikke alenemoderskap, det blir i stedet oppfattet som ubehagelig, unevnelig.

Det finnes altså åpenbart en rød tråd her, som kan følges fra "Karen", via Av måneskinn gror det ingenting, til samtidsromaner om alenemødre. Men hva er det egentlig i disse fortellingene som vekker ubehag, som i mottakelsen av dem må druknes i fokus på poetisk språk, avfeies som banal politikk, eller ikke nevnes? Hva er det det-vi-ikke-vil-snakke-om egentlig består i?