Nyrealismen i norsk litteratur

Litteraturen speiler samfunnet den oppstår i. På begynnelsen av 1900-tallet var Norge akkurat blitt selvstendig. Kvinner fikk stemmerett i Norge i 1913 og arbeiderklassen vokste. Forfatterne begynte å skildre denne virkeligheten i nyrealismen.

Litteraturen er også ofte en reaksjon på perioden som har kommet like før. Årene like før og etter 1900 kalles nyromantikken i norsk litteraturhistorie. I denne epoken ble forfatterne opptatt av menneskets kaotiske indre liv, og skrev mindre om arv og miljø.

Nyrealismen er en vending fra den "nervøse" nyromantikken tilbake til det nøkterne. Nyrealismen skildret det nye norske samfunnet på en enkel, levende måte, med en "rolig, objektiv holdning".

Å avgrense denne perioden i tid er ikke enkelt. Noen mener nyrealismen varer til 1940. I realiteten eksisterer det realistisk litteratur ved siden av modernisme og andre retninger 1905-40, men den fornyet seg og tok opp i seg strømninger i samtida.

Forskjellen på realismen og nyrealismen

Realismen er perioden ca. 1850-80, hvor forfatterne skulle "sette problemer under debatt".

Det som skiller denne «nye» realismen på 1900-tallet fra 1850-1880-årenes realisme, var at forfatterne la mer vekt på følelser og individets opplevelser av hendelser.

Enkeltmenneskets utfordringer og problemer står altså i sentrum i nyrealismen. Forfatterne skriver om de etiske dilemmaene som individet møter i det moderne samfunnet.

Vi bruker derfor gjerne begrepet etisk realisme om denne litteraturen.

Nyrealismen handler om "vanlige folk"

I nyrealismen kan vi lese om gruve- og anleggsarbeidere, kontordamer og fabrikkarbeidere, der hovedfokuset ligger på enkeltindividet. I nyrealismen skriver forfatterne med et språk som ligner på det folk snakker.

Dette er en forskjell fra de gamle realistene som skrev på 1880-tallet. De la gjerne handlingene til borgerskapet, embetsmenn eller storbønder. Tenk for eksempel på Henrik Ibsens realisme-skuespill, som foregår i borgerskapets stuer.

Forfatterne i nyrealismen skriver om samfunnet i sin egen samtid. Noen forfattere viser i sine historiske romaner at mennesker har stått overfor samme type problematikk i århundrer.

Mange av de nyrealistiske forfatterne skriver store verk på flere bind som forteller om flere generasjoner, for eksempel Johan Falkberget, Cora Sandel og Olav Duun.

Dessuten skrev Knut Hamun også bøker som vi kan kalle nyrealistiske, han som hadde gått så hardt ut mot realistene da han var ung. Da Hamsun fikk nobelprisen i litteratur i 1917, var det for Markens grøde, som absolutt er nyrealistisk i stilen.

Norske forfattere i nyrealismen

Sigrid Undset er en av våre mest kjente forfattere fra denne perioden. Hun skrev essay, dikt, romaner, artikler, noveller og mer. I dag er trilogien om Kristin Lavransdatter mest kjent.

Dette er historiske romaner som handler om livet i Norge på 1300-tallet. Undset bruker virkemidler fra sagalitteraturen i den historiske trilogien sin, og i tråd med nyrealismen fortelles historien om Kristin og slekten i flere bind. I 1928 mottok hun nobelprisen i litteratur for sine mektige skildringer av livet i Norden i middelalderen.

Kristoffer Uppdal skrev mange romaner, dikt, essay og artikler. Den best kjente er ti-bindsserien om rallarer, gruve- og anleggsarbeidere, Dansen gjennom skuggeheimen. Bøkene kom ut mellom 1911 og 1924. Serien beskriver hvordan arbeiderklassen vokser fram, og tar for seg perioden 1870-1920.

Uppdal forteller også gjennom dette verket om fagbevegelsens framvekst. Uppdal skrev om arbeideren og han skrev på nynorsk. Nyrealistene bruker språket slik at det viser hvilke miljøer som beskrives, han bruker begreper knyttet til rallarmiljøet, dialektord og når han viser direkte tale legges skriftspråket nær talemålet.

Mange av ordene var ukjente for store grupper av leserne, og ble gjerne oppfattet som «bondske». Uppdal hadde selv arbeidet som rallar, og var opptatt av å formidle arbeidernes hverdag og samhold.

Ragnhild Jølsen hadde en relativt liten litterær produksjon, og hun døde bare 33 år gammel. Individet sto i sentrum i hennes romaner, som er typisk for nyrealismen. Jølsen arbeidet med relieffer, skulpturer, i tillegg til litteraturen.

Romanen Rikka Gan (1904) er hennes mest kjente verk. Slektsmotivet er viktig i hennes diktning. Jølsen opplevde selv at familien måtte gå fra gården på grunn av økonomiske problemer, slik personene i romanen også må.

Jølsen skriver realistisk med enkeltpersoner i fokus, altså typisk nyrealistisk. Sagn og mystikk er også en del av fortellingen, og forfatteren får gode kritikker for måten hun viser karakterenes psyke.

Internasjonale forfattere i nyrealismen

Nyrealismen som begrep knyttes som regel mest til norsk litteratur, men det var også internasjonale forfattere som skrev bøker som kan kalles nyrealistiske.

Den store amerikanske forfatteren under depresjonen på 1930-tallet var John Steinbeck. Han skildret de fattigste i samfunnet med stor medfølelse, for eksempel i romanene Vredens druer og Om mus og menn.

Den britiske forfatteren D. H. Lawrence skrev i mange sjangere, men det er nok romanene som er mest lest i dag. Flere av dem handler om gruvearbeidersamfunnet, et samfunn han kjente godt fra sin egen barndom. Første verdenskrig satte også spor i forfatteren og hans romaner.

I romanen Sønner og elskere (1913) blir gruvearbeidersamfunnet skildret innenfra, noe som var nytt i britisk litteratur. Ødipus-komplekset kommer også fram i denne romanen, men Lawrence ble først senere introdusert til Freuds psykoanalyse. Flere av romanene hans ble forbudt, blant annet hans mest kjente roman Lady Chatterlys elsker. Det er synet på sex og samtidas syn på romankarakterenes oppførsel som gjorde at boka ble forbudt.

Forfatteren George Bernhard Shaw ble født i Dublin, og forsøkte seg på å skrive romaner, men de fleste ble refusert. Han var en stor tilhenger av Henrik Ibsen.

Shaw var også teaterkritiker, og ble etter hvert mest kjent for dramaet Pygmalion (1913). Musikalen My Fair Lady er basert på dette dramaet. I dramaet blir blomsterpiken Eliza Doolittle fra arbeiderklassen tatt i opplæring av fonetikkprofessoren Henry Higgins. Professoren skal i løpet av et halvt år lære Eliza av med cockney-dialekten og få henne til å snakke slik borgerskapet gjør.

Shaw bruker dramaet i kampen sin for rettskrivingsreformen som han ivret for, en kamp som står på den «vanlige manns» side, et pedagogisk grep for at det skal bli lettere å lese og skrive engelsk.