Norsk litteratur i realismen

Første halvdel av 1800-tallet var preget av romantikken, da den geniale dikteren søkte mot naturen, og formidlet sine helt spesielle innsikter til leseren.

Realismen gikk motsatt vei.

Litteraturen skulle speile virkeligheten for å forandre den. Forfatterne vendte oppmerksomheten fra det indre i mennesket, til samfunnet mennesket levde i.

Norge på slutten av 1800-tallet

Litteraturen gikk fra romantikken til realismen på 1800-tallet. Vi kan forstå det som et svar på at samfunnet også forandret seg fullstendig i løpet av 1800-tallet. Norge gikk fra et bondesamfunn under dansk styre i 1800, til en mer industralisert nasjon med stor selvstendighet hundre år senere.

Dette er noen sentrale hendelser på 1800-tallet:

• Ivar Aasen samlet inn prøver av ulike dialekter på sine reiser i Norge, og ga ut både ordbok og grammatikk. Målformen med en demokratisk ideologi fikk navnet Landsmaal.
• Knud Knudsen sto for fornorsking av dansken, på et pedagogisk grunnlag. Målformene ble likestilt i 1885.
• Utvandringen til USA fra Norge toppet seg i perioden 1830-1920. Om lag 800 000 nordmenn utvandret til USA totalt.
• Offentlig prostitusjon ble opphevet i 1889. Alle prostituerte måtte registreres og sjekkes for kjønnssykdommer og hadde flere begrensninger for hva de kunne gjøre. Mange av dem jobbet i bordeller.
• Parlamentarismen ble innført i 1884, og embetsmennene mistet mye av makten.

Fra romantikken til realismen

Litteraturen gikk selvsagt ikke fra romantikkens følelser til realismens mer politiske litteratur på et knips. Overgangen fra romantikk til realisme, i 1850-1860-årene, blir ofte kalt poetisk realisme eller senromantikk.

Et eksempel på den poetiske realismen er Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling Synnøve Solbakken (1857). I denne romanen kommer brytningen mellom romantikken og realismen godt fram. Stor-gården Solbakken ligger godt til i solhellingen i dalen. Synnøve er enebarn på gården, og forelsker seg i Torbjørn Granlien, som er fattigere.

Gården Granlien ligger på skyggesiden i dalen, så Bjørnson bruker tydelige metaforer. Handlingen spinner rundt kjærlighet mellom to unge mennesker fra ulike stender og beskriver normer og hendelser i bygde-Norge i samtida.

Bondefortellingene har tydelige spor av nasjonalromantikken og referanser tilbake til den norrøne storhetstida, men har likevel mer realistiske skildringer av bygdelivet.

Etter hvert glir Bjørnsons diktning mer over i den kritiske realismen. Han gir ut dramaet En Handske, og setter dobbeltmoralen til borgerskapet på agendaen, var det greit at menn hadde sex før ekteskapet, men ikke kvinner? Var det greit at menn gikk til prostituerte? Sedelighetsdebatten fikk et poengtert innspill med dette dramaet.

Bjørnson var med og satte problemer under debatt.

Å sette problemer under debatt

«Det moderne gjennombrudd» i norsk litteratur kom i midten av 1870-årene, og viser til den kritiske realismen.

I 1871 holdt den danske litteraturkritikeren Georg Brandes en forelesningsserie der han oppfordret kunstnere til å sette problemer under debatt. Mange norske forfattere fulgte opp Brandes sin oppfordring.

Alexander Kielland kritiserte makten

Alexander L. Kielland hadde allsidige interesser i samfunnslivet og som forfatter, blant annet var han en utmerket brevskriver.

Flere av hans romaner og novelletter er blitt filmatisert og dramatisert, ofte i modernisert form.

Begrepet novelletter bruker Kielland om sine korte, poengterte noveller. Kielland skrev også tendensromaner, og var opptatt av urettferdighetene i samfunnet, og moralske problemer blir satt under debatt, i tråd med Georg Brandes’ oppfordring.

I romanen Gift blir skolevesenet kritisert. Uttrykket «byer i Belgia» stammer fra åpningen av romanen, der lille Marius, som kommer fra fattige kår, ikke kan de belgiske byene på rams og blir derfor trakassert av læreren sin.

Denne romanen kritiserer mye: Latinskolen, eller «puggeskolen», kristendommen og staten. Gift er den første i en trilogi om den borgerlige familien Løvdahl.

Henrik Ibsen viste borgerskapets skyggesider

Henrik Ibsen er mest kjent for sine drama, og er den mest spilte dramatikeren i verden etter William Shakespeare.

Ibsen trer inn i den realistiske tradisjonen om lag 1875. Titteskapsteater og retrospektiv teknikk er to viktige elementer i Ibsens drama.

Titteskapsteater betyr at man ser inn et rom der den ene veggen er tatt vekk, og vi som publikum sitter og ser rett inn i hjemmet til menneskene i dramaet.

Dramaene til Ibsen finner sted i borgerlige hjem, malerier og møblering er nøye beskrevet i sidetekstene, også kalt sceneanvisningene. Den retrospektive teknikken innebærer at en hendelse fra fortiden rulles opp og danner bakteppe for konflikten vi er vitne til i nåtiden. Et dukkehjem (1879), Vildanden (1884) og Hedda Gabler (1890) er drama som er kjent for de fleste.

Peer Gynt (1867) er kanskje Ibsens mest kjente verk, og det er skrevet som et diktepos, altså et fortellende dikt.

Camilla Collett og Jonas Lie skrev om arrangerte ekteskap

Camilla Wergeland (senere Collett), var Henrik Wergelands søster. Hun skrev bare én roman, Amtmandens døttre. Dette er den første tendensromanen i norsk litteratur, og regnes for å være en poetisk-realistisk-roman.

Tendensromaner er litterære tekster som presenterer og kritiserer sosiale eller moralske holdninger i et samfunn som man ønsker en endring på. Ellers i Europa hadde romansjangeren vært brukt en god stund, men romansjangeren er altså ny i den unge, norske litteraturen, og tendensroman var noe nytt. 

Collett var språkmektig og leste og ble inspirert av blant annet Goethe på originalspråket tysk. I Amtmandens døttre trekker Collett fram hvordan unge kvinner fra borgerskapet ble «giftet bort» og ikke fikk gifte seg av kjærlighet. Konstellasjoner som var fordelaktige for partene gikk foran kjærligheten. Denne romanen fikk stor betydning for kvinnebevegelsen i Norge, og satte unge kvinners situasjon på dagsorden.

Jonas Lie er sammen med Ibsen, Bjørnson og Kielland kjent som en av de fire «store» forfatterne i norsk litteratur. Romanen Familien paa Gilje er i dag en av hans best kjente romaner. Handlingen finner sted i en embetsmannsfamilie i ei fjellbygd.

Lie kritiserer kvinnens undertrykte situasjon, og urettferdighet mellom kjønnene. Familien er avhengig av at døtrene blir godt gift.

Selv om miljøet er veldig forskjellig fra det som Camilla Collett beskriver i Amtmandens døttre, er tematikken og kritikken den samme.

Aasmund Olavsson Vinje tok landsmålet i bruk

Aasmund Olavsson Vinje var en forfatter og journalist som brukte Landsmaal, altså Ivar Aasens målform som i dag kalles nynorsk.

Et av hans viktigste bidrag er avisa Dølen, som var den første nynorske avisa i Norge. Fortellinger, kommentarer om hendelser eller essay om stort og smått ble trykket i avisa.

I tillegg ga Vinje ut reiseskildringer og dikt. De mest kjente verkene hans er Ferdaminni fraa Sumaren 1860 og dikteposet Storegut. Ferdaminni... er en reiseskildring av reisen Vinje foretar i forbindelse med kroningen av kong Karl 15. i Trondheim, og viser både Vinjes mesterlige formuleringsevne og hverdagsliv i Norge midt på 1800-tallet.

I Storegut forteller Vinje om en gjeter som forsvant på 1700-tallet, trolig ble han drept i en krangel med en bekjent.

Kilder:

• Realisme - litteratur (snl.no)
• Realismen - både en epoke og en skrivemåte (ndla.no)
• Romantikken, realismen og naturalismen (Universitetsbiblioteket i Oslo)