Litteraturen i naturalismen
Stine Honoré
25.04.2023
Åsmund Ådnøy
25.04.2023
Naturalismen kommer etter realismen på 1800-tallet. I Europa regner man at denne perioden viser seg i litteraturen ca. år 1870-1900. I Norge preger naturalismen særlig bøker fra 1880-årene.
Naturalistene mente at arv og miljø var avgjørende for skjebnen din. Det var forutbestemt hvilken skjebne som var bestemt for individet ved fødselen. Var du født fattig, var du dømt til å leve i fattigdom hele livet.
Naturalistene hadde tro på den naturvitenskapelige metoden med skarp observasjon og beskrivelser av virkeligheten uten forskjønnende omskrivinger. De var påvirket av Charles Darwin og hans lære om arv og miljø og den sterkestes overlevelse.
Hva er forskjellen mellom naturalismen og realismen?
Forskjellen mellom realismen og naturalismen er at forfatterne i naturalismen skulle være objektive og beskrivende i framstillinga av hverdagslivet til folk. De realistiske forfatterne i perioden før hadde som oppgave å «sette problemer under debatt», og var mer optimistiske.
Groteske detaljer skulle beskrives i naturalismen, men man skulle ikke være fordømmende. I de naturalistiske romanene legges handlingen ofte til de aller fattigste i samfunnet. Fortellerne i romanene er ofte autoral refererende for å opprettholde en objektiv distanse til det som fortelles.
Bøkene handler ofte om tabuer, f.eks. seksualitet, dobbeltmoral, død, fattigdom og sykdom. Det er de vanskeligstilte som er hovedpersonene i romanene, men det er borgerskapet som er leserne av bøkene.
Verden under naturalismen
Imperialismen blomstret, europeiske stater la under seg store landområder rike på ressurser. Transportmidlene ble bedre, og folk reiste mer.
I 1884 ble parlamentarismen innført i Norge. I 1898 fikk vi allmenn stemmerett i Norge for menn over 25 år. Industrialiseringen fortsatte, mange reiste til byene for å få seg arbeid, og LO ble dannet i 1899. Det norske samfunnet gikk fra naturalhusholdning til pengehusholdning. Mange bønder i Norge måtte låne penger for å klare overgangen, og det endte med at mange måtte gå fra gård og grunn.
Naturalismen i Europa: Zola, Flaubert og Strindberg
Franskmannen Emile Zola var den som lanserte naturalismen.
Han beskrev naturalismen som et eksperiment, og gjennombruddet hans som forfatter kom med romanen Thérèse Raquin i 1867.
Hovedpersonen blir giftet bort til sin sykelige fetter Camille, og lever i et ekteskap uten kjærlighet. Raquin blir forelsket i en kollega av sin mann, og sammen dreper de Camille.
Etterpå angrer de, og det ender med at de tar selvmord sammen. Naturalismen hadde også interesse for sjelelige endringer, noe som vises i Thérèse Raquin.
En annen fransk forfatter, Gustave Flaubert, ga ut romanen Madame Bovary allerede i 1857. Den blir gjerne karakterisert som en tidlig naturalistisk roman, eller romanen som forbereder naturalismen.
Hovedpersonen er Emma Bovary, og skildringene av karakterene er objektive og distanserte, og romanen ender i tragedie for hovedpersonen, noe som er typisk for naturalismen. Hør podcasten:
Den svenske forfatteren August Strindberg bringer Sverige inn i naturalismen med romanen Röda rummet (1879), og går til angrep på samfunnet og kirka. Strindberg kritiserer samtidens Stockholm og de konservative, og viser korrupsjon, svindel og aksjespekulasjon blant forretningsmenn.
Denne romanen regnes som Sveriges første moderne roman. Hovedpersonen er Arvid Falk er på jakt etter arbeid og drømmer om å bli forfatter. Språket er realistisk, slik naturalistene skrev for å få fram ulikheter i sosial klasse.
Naturalismen i Norge: Skram, Garborg og bohemene
Amalie Skram markerte seg som naturalist med de fire romanene om Hellemyrsfolket. Dette regnes som hovedverket i naturalistisk diktning i Norge.
Familien Myhres plassering som en fattig utkantfamilie vises tydelig i språket. Skram bruker dialekt og et realistisk ordvalg når karakterene snakker. Klasseforskjellene er store, noe som reflekteres i både språk og ordbruk. Dett er et typisk trekk i naturalistisk diktning.
Arv og miljø tilsier at folket på Hellemyren er dømt til å være fattige, for naturalismen har et pessimistisk syn om at er du født fattig, vil du forbli fattig. Du har ingen mulighet for en klassereise.
I den første romanen er Oline og hennes mann, Sjur Gabriel, hovedkarakterene. De sliter for å holde liv i barna sine i ei lita bygd like ved Bergen. De klarer ikke livnære seg av jorda, så de fisker for å spe på økonomien. De får mange barn, og flere av dem dør. Oline, som reiser til byen for å selge fisken, får slengt stygge ord etter seg og blir svært dårlig behandlet når hun er i byen.
Sjur Gabriel finner etter hvert ut at Oline bruker noen av de sårt tiltrengte pengene til alkohol. Når han i tillegg har mistet yngstesønnen Vesle Gabriel, blir livetfor tungt. Den siste setningen i romanen er kjent for mange: «Fra den dag av drakk både mannen og konen på Hellemyren».
Arne Garborg var en allsidig, intellektuell forfatter. I 1880-årene skrev han romaner som viser klasseskiller i en moderne verden, og er typiske for den realistiske tradisjonen. I sin senere produksjon viser han tydelige trekk på naturalistisk diktning, blant annet i romanen Fred (1892).
I dag er det Fred og det episke diktet Haugtussa (1895) han er mest kjent for. I romanen Fred skildrer han småbonden Enok Hove, som grubler mye rundt økonomi og religion, og tar til slutt sitt eget liv. Hør podcast-episoden om boka:
Fred er til en viss grad basert på Garborgs egen oppvekst i Time. Arv og miljø er viktige faktorer i den naturalistiske diktningen, man er prisgitt det miljøet man er født inn i. Romanen viser også den harde virkeligheten for mange bønder i overgangen mellom naturalhusholdning og pengehusholdning.
Haugtussa er en kjærlighetshistorie og består av 70 dikt, og Garborg viser stor bredde i verseformer. Han benytter seg av alt fra norrønt fornyrdislag til salmestrofer.
Kristiania-bohêmen bestod av en gruppe unge studenter, forfattere og kunstnere som diskuterte samfunnsaktuelle saker som kunst, seksualitet, moral og etikk. En bohêm er en krets mennesker som har et noe ukonvensjonelt liv, og Kristiania-bohêmen var veldig radikale og fremmet et syn på seksuallivet som var ekstremt i samtida.
I dag kjenner vi best til kunstnerne og forfatterne Hans Jæger og ekteparet Christian og Oda Krogh fra denne bohemen. Både Hans Jægers roman Fra Kristiania-bohêmen (1885) og Christian Kroghs Albertine (1886) ble beslaglagt og forbudt. Jæger fikk både bot og fengsel for romanen, mens Krogh fikk en bot. I Albertine viser Krogh dobbeltmoralen i det borgerlige samfunnet ved å beskrive hvordan unge kvinner havner i prostitusjon, og menn misbruker makten sin overfor sårbare kvinner. Krogh var også maler, og malte flere motiver fra romanen.
