Kjennetegn ved postmodernistisk litteratur
Postmodernismen er litteratur for mennesker i en sammensatt verden, hvor det ikke finnes enkle svar.
Post betyr etter, og modernismen var en retning på begynnelsen og midten av 1900-tallet. Så postmodernismen er det som kom etter modernismen. Men hva handler den om?
Litteraturen som karneval
En klisjé innen motejournalistikk er å skrive at "nå er alt lov". Og litt sånn er det med postmodernismen i litteraturen også. Men når alt er lov, blir det vanskelig å si hva som er typisk.
Det typiske ved postmodernismens litteratur er nettopp denne blandingen av mye forskjellig. Mange har brukt ordet "karneval" om litteraturen i postmodernismen. Akkurat som i et karneval, viser den postmoderne litteraturen fram det ekle, det morsomme, det stygge, det overdrevne, det vakre og det utrolige.
Bøkene er ofte klar over at de er bøker, og kan henvende seg direkte til leseren. Postmodernistiske bøker er ofte lekne! De har en slags innebygd glede over å være litteratur.
Som Erlend Loe skriver i romanen L (1999):
"Dere sier at den store fortellingen er død?
Dere vil ha små fortellinger?
Det skal dere faen meg få."
Parodi, ironi og usikkerhet
Postmoderne romaner er ofte preget av usikkerhet, parodi og ironi, slik L av Erlend Loe er. Ofte kan vi ikke stole på fortelleren. Mange av romanene i postmodernismen veksler mellom ulike skrivestiler og sjangre, og i mange av dem er forfatteren en del av handlingen. Akkurat som i L.
Postmoderne romaner mangler ofte en kronologisk fortelling. Historien kan være delt opp og fortalt hulter til bulter. Og en ting til: Postmoderne romaner viser ofte til andre bøker, historier og filmer. Sånn sett ligner de litt på internett, med "lenker" ut fra seg selv.
Eksempler på postmoderne litteratur
I Italo Calvinos roman Hvis en reisende en vinternatt (1979) begynner selve romanteksten allerede på forsiden, og fortsetter videre fra coveret. Den henvender seg direkte til deg som leser.
Boka er omtrent som et dataspill. Du utforsker ulike påbegynte romaner inni denne romanen - det er DU som er hovedpersonen i historien! Boka kan leses som en lang diskusjon om hva en roman egentlig er, og om den nødvendigvis må ha en begynnelse, en midtdel og en slutt.
I postmodernismen glir sjangrene over i hverandre. Et eksempel er Hunter S. Thompsons bok Frykt og avsky i Las Vegas (1971). Hvor mye av den er troverdig journalistisk reportasje? Hvor mye er fri fantasi? Og hvor selvbiografisk er den egentlig? Ikke godt å si. Boka har blitt en klassiker innen det vi kaller gonzo-journalistikk, som er reportasjer hvor journalisten er veldig synlig i historien som fortelles.
I Norge har Herbjørg Wassmo skrevet om seg selv i flere romaner. Først i flere bøker uten å bruke sitt eget navn, men med tydelige elementer fra egen historie. I 2013 gjorde hun det helt tydelig i Disse øyeblikk, en roman om kvinnene i hennes egen familie, og om hennes egen historie.
Det store eventyret (1987) av Jan Kjærstad består av mange forskjellige typer tekster. Akkurat som hos Italo Calvino leker boka med selve det å være bok. Noen sider har bare uthevet skrift. På flere sider står det stikkord i margen. Boka bruker forskjellige slags skrifttyper. Og som i mange av Kjærstads bøker, er boka nesten som en vev av historier og sammenhenger, litt som en labyrint.
I 2019 avsluttet Lars Saabye Christensen sin romanserie Byens spor med romanen Skyggeboken. Det spesielle med denne boka er at han selv er del av teksten. Romanen handler om personene vi er blitt kjent med i de to første bøkene, men er like mye en slags selvbiografi. Forfatteren bryter inn som seg selv, og skriver mye om sin egen kreftdiagnose, og kommenterer andre bøker han har skrevet i et langt forfatterskap. Og han kommenterer også valgene han tar når han skriver historien om romanfigurene i Byens spor samtidig som han forteller den til oss.