Fredsprisvinneren fra Stavanger

Bare to nordmenn har fått Nobels fredspris. Alle vet at Nansen fikk Nobels fredspris i 1922, men det er ikke så mange som er klar over at Stavanger faktisk har sin egen fredsprisvinner Christian Lous Lange. I høst er det hundre år siden han fikk prisen.

Prisen delte han med Sveriges statsminister Hjalmar Branting i 1921. De fikk prisen for "sitt livslange bidrag til fredssaken og organisert internasjonalisering".

Allerede året etter fikk en ny og mer kjent nordmann prisen.

«Christian Lous Lange kom raskt i skyggen av Fridtjof Nansen, som mottok prisen året etterpå. Du blir ikke en like stor folkehelt av å sitte på harde stoler i internasjonale møterom som du blir av å gå på ski over isen», har historiker og Lange-biograf Øyvind Tønnesson sagt. 1

Christian Lous Lange viet hele livet sitt til internasjonalt fredsarbeid.

1900: Sekretær i den norske nobelkomiteen

Lange ble født i Breibakken i Stavanger sentrum. (Faren, Halvard Lange, var for øvrig forfatter Alexander L. Kiellands tremenning.) Christian Lous Lange fikk toppkarakterer på Kongsgård da han gikk ut i 1887.

Lange flyttet til Kristiania for å studere etter at han var ferdig på skole i Stavanger. Han traff Bertha Manthey. De giftet seg og fikk fem barn. Ett av dem var Halvard Lange, som senere ble norsk utenriksminister (Ap) i årene 1946-65.

1909-1933: Generalsekretær i IPU

IPU er en forkortelse for Den interparlamentariske union, som ble opprettet i 1889. Dette er en organisasjon for folkerettslige tvister mellom parlamentarikere fra forskjellige lands nasjonalforsamlinger.

At Christian Lous Lange skulle vikles inn i internasjonalt fredsarbeid, var nærmest en tilfeldighet. 30 år gammel var han etablert med kone, barn og jobb som historielærer i Kristiania. Men Stortinget skulle være vertskap for en interparlamentarisk konferanse det året, og trengte en sekretær som kunne fransk, tysk og engelsk. Det kunne Lange. Han ble hyret inn til å være sekretær for Den interparlamentariske unions (IPU) årsmøte i Kristiania.

Innsatsen her gjorde at han i 1900 ble sekretær for Stortingets nyoppnevnte Nobelkomité, og livet slo inn på en ny kurs som han aldri forlot.

Til Belgia og tilbake

I 1907 deltok Lange på den internasjonale fredskongressen i Haag, og 1909 ble han hentet til Brussel som generalsekretær for IPU. Der bodde han med familien til 1914, da første verdenskrig brøt ut og Belgia ble okkupert av Tyskland.

Takket være Lange, den norske regjeringen og andre støttespillere, ble IPU holdt levende gjennom krigen, til tross for at de krigførende landene ikke lenger støttet IPU. Da den nye internasjonale organisasjonen Folkeforbundet ble etablert etter første verdenskrig, flyttet IPU sitt hovedkvarter til samme sted: Genève, hvor det fortsatt holder til.

Lange fortsatte som sekretær i Den interparlamentariske union frem til 1933. Frem til 1927 vant hele åtte personer fra IPU Nobels fredspris, og Lange var en av disse:

• 1901: Frédéric Passy (Frankrike)
• 1902: Albert Gobat (Sveits)
• 1903: William Randal Cremer (Storbritannia)
• 1908: Frederic Bajer (Danmark)
• 1909: August Beernaert (Belgia)
• 1913: Henri La Fontaine (Belgia)
• 1921: Christian Lange (Norge)
• 1927: Ferdinand Buisson (Frankrike)

Her kan du lese Langes tale på nobelseremonien i 1921. Den viser at Lange slett ikke bare var en "sekretær",2 slik en høyreavis skrev da han ble tildelt prisen, men en klartenker med formuleringer som står seg like godt 100 år etter:

"Hvis den territoriale stat skal bli stående som samfunnsutviklingens siste ord, da er krig ikke til å unngå. Staten gjør nemlig etter sitt begrep fordring på suverenitet, rett til ubegrenset maktutfoldelse, bestemt alene av egoistisk interesse. Den er etter sitt vesen anarkisk. Dens teoretisk sett ubegrensede rett til maktutfoldelse, til å føre krig mot andre stater er antisosial, og den er dobbelt farlig, fordi staten som massevesen representerer et lavt moralsk og intellektuelt nivå. Det er en anerkjent allmensetning for psykologien at hvor mennesker opptrer i flokk, som masse, er deres åndelige utviklingstrinn et langt lavere enn gjennomsnittet av hvert enkelt individs intelligens eller moral."

1934 - 1938: Tilbake til Norge

Staten som massevesen representerer et lavt moralsk og intellektuelt nivåChristian Lous Lange

Christian L. Lange flyttet hjem til Norge i 1934, da han ble utnevnt til medlem av Stortingets nobelkomité. På 1930-tallet var Lange en av Norges delegerte til møtene i Folkeforbundet. Han prøvde, uten hell, å få stormaktene til å ratifisere protokollen om Den internasjonale domstol i Haag. Da Japan gikk til angrep på Mandsjuria 1931, arbeidet Lange for at Japan skulle fordømmes og møtes med sanksjoner.

Da fascismen og nazismen vokste seg sterk på 1930-tallet, så Lange at en ny krig ville komme. Han var ingen naiv idealist.

Christian Lous Lange døde 11. desember 1938, og er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

Hvorfor er ikke Christian Lous Lange mer kjent?

Førsteamanuensis og Lange-ekspert Øyvind Tønnesson tror mye handler om etterkrigstidens oppgjør med fredsforsøkene fra årene før 1940, som ikke klarte å forhindre andre verdenskrig.

- Alt som skjedde med fremveksten av nazismen og fascismen i Europa, samtidig med Stalins fremferd i Sovjetunionen, førte til et sammenbrudd for mellomkrigstidas fredsarbeid. Det var ikke noen propagandamessig fordel å bruke erfaringer fra mellomkrigstida. 3

I Stavanger sentrum er det to spor etter Christian Lous Lange. Barndomshjemmet hans i Breibakken står fortsatt, og et byhistorisk skilt forteller at fredsprisvinneren bodde her. Christian Lous Langes plass ligger midt i sentrum, mellom Fisketorget og restaurant Olivia, uten at det er så lett å få det med seg hvis du står der.

1 https://www.nobelpeacecenter.org/aktuelt/fredens-forstesekretaer

2 https://nbl.snl.no/Christian_L_Lange

3 https://www.nrk.no/rogaland/xl/den-ukjente-fredsprisvinneren-fra-stavanger-1.13175394