En julefortelling

"Gledelig jul!"
"Takk i like måte!"
Alle mennesker ropte til hverandre og hilste, hilse med hatten kunne ingen, så belesset som man var med pakker. Inne hos delikatessehandlerne og i leketøysbutikkene stod to, ja tre rekker og strakte seg forbi hinannen, og butikkfolkene sprang seg nesten fordervet bak disken."

Vi som har vært på julehandel kjenner igjen den hektiske julestemningen Kielland beskriver i Else: Det er julaften i småbyen, og innbyggerne er ute og gjør unna de siste innkjøpene, før de skal hjem til lune stuer, lysende juletrær, gåsestek og julegrøt med mandel i.

Kontraster

Men dette gjelder selvsagt ikke alle.

Else, eller Loppen som hun kalles – i utgangspunktet et forsømt, foreldreløst barn – er gjennom romanens løp havnet i dyp nød. Julaften befinner hun seg i kjellerlageret til kramboden, hvor hun, sammen med den beryktede "banden", vil stjele julemat og -drikke. De blir imidlertid oppdaget, og Else blir bragt i fengsel – der dør hun den julenatten.

Den døde Else beskrives som "fælslig stygg" i cellen sin, i det nådeløse månelyset. Mens sollyset flommer inn gjennom kirkevinduene 1. juledag, og gjør alt hyggelig og vakkert for den selvgode menigheten, bestående av småbyens borgerskap – som har hatt, men ikke har benyttet, muligheten til å hjelpe Else.

Slik får Kielland fram kontrasten mellom fattig og rik, mellom lykkelig og ulykkelig. Og appellerer til det ubehaget vi gjerne føler, i situasjoner hvor den ufortjente overfloden av goder vi omgir oss med blir ekstra synlig. For eksempel i julen.

Klassiske julefortellinger

Denne typen kontrast er en vanlig ingrediens i tradisjonelle julefortellinger: Charles Dickens klassiske fortelling om Ebenezer Scrooge fra 1843, peker på forskjellen mellom fattig og rik, og viser fram den uretten dette innebærer. Amalie Skrams novelle "Karens jul" fra 1885, forteller om hvordan den fattige, enslige moren Karen tilbringer julen i et ferjeskur på kaien. Her fryser hun i hjel med spedbarnet sitt i armene.

Og ikke minst skjærer historien om den lille, fattige jenta i H.C. Andersens "Piken med svovelstikkene" (1845) oss i hjertet. Hun som også fryser i hjel på julekvelden, etter en rekke fantasier om mat, varme og kjærlighet – i de kortvarige blaffene fra svovelstikkene.

Fattigdom og ensomhet

Moderne julefortellinger har imidlertid ofte et liknende utgangspunkt. I "Auggie Wrens julefortelling" (1990) av Paul Auster, får vi høre om hvordan luringen Auggie Wren gjør en gammel, blind og fattig kvinne glad og mett på julaften. Auggie er riktignok ikke rik, men fortellingen får likevel fram klasseskiller, via Auggies besøk i et strøk bestående av sosiale boliger, i et miljø hvor fattigdom og kriminalitet dominerer.

Vi knytter gjerne forventinger om fellesskap til julen, og Bjarte Breiteigs novelle "Stockholm", (fra novellesamlingen Surrogater fra 2000), viser hvordan ensomheten i stedet kan ta overhånd. Og hvor skambelagt dette er – selv om ensomhet er et vanlig og økende samfunnsproblem.

Advent

Gunnar Gunnarsons Advent fra 1936 (på norsk først i 2016), er en annerledes julefortelling. Til tross for de opplagte bibelske referansene og det kristne budskapet, har denne historien en universell grunntone: Dette er først og fremst en fortelling om mennesket og naturen.

Her er mennesket verdifullt, men har ikke mer verdi enn dyrene det eksisterer sammen med, eller enn naturen i seg selv. En erkjennelse som fører med seg en stor ro, og en slags aksept av grunnvillkårene.

Loppen

Med Else ville Kielland vise hvor lett et menneske kan gå under, dersom det ikke har noen beskyttere eller hjelpere. Og hvordan et ubeskyttet og ulykkelig menneske raskt blir betraktet som verdiløst; som en parasitt, en loppe, som lett kan knuses.