Eirik Lodén: "Harold Bloom og Camille Paglia har betydd svært mye for meg"

Når landet feirar Alexander Kiellands 175-årsjubileum i 2024, er det naturleg å sjå på arven etter han og andre forfattarar frå fylket.

Jan Inge Sørbø er litteraturvitar, forfattar og journalist frå Bru i Ryfylke. Han er professor ved Institutt for sosialfag, Høgskulen i Volda, og har skrive bøker i fleire sjangrar.

I 2023 intervjua han ei rekkje forfattarar frå Rogaland, om korleis dei ser på sin eigen forfattarskap.

Kva var viktige lesingar og impulsar tidleg i livet ditt, før du gav ut di første bok?

- Jeg debuterte skjønnlitterært som 18-åring, så dette er virkelig snakk om tidlige inntrykk. Jeg lærte meg å lese før jeg begynte i grunnskolen, og de bøkene som gjorde det mektigste inntrykket på meg i 7-10-årsalderen, og som jeg leste om og om igjen, var de sene «romantiske» bøkene til Astrid Lindgren: Mio, min Mio, Brødrene Løvehjerte og Ronja Røverdatter. (Mens den tidligere Lindgren, som Emil- og Pippi-bøkene, aldri har appellert til meg på samme måte – like lite som den mer «hverdagslige» barnelitteraturen som var utbredt i mine barneår på 1970-tallet, som Albert Åberg eller Anne-Cath Vestly).

En mellomperiode, ca. 12-14-årsalderen, var jeg veldig opptatt av klassisk britisk krim (Arthur Conan Doyle & Agatha Christie & co.). Bentein Baardsons syklus av Shakespeare-oppsetninger på Rogaland Teater i disse årene i andre halvdel av 1980-tallet var også sterke stimulanser.

Men da jeg begynte å lese mer utpreget voksenlitteratur i løpet av ungdomsskolealder, var det særlig tre for meg begeistringsvekkende bøker fra nordisk nyromantikk jeg henga meg til med liv og lyst: Lagerlöfs Gösta Berlings saga, Hamsuns Pan og Kincks Flaggermusvinger.

Og fremfor alt Shakespeares A Midsummer-Night’s Dream – sistnevnte gjendiktet jeg dumdristig nok i sin helhet til norsk da jeg var 16, sendte den til Halldis Moren Vesaas og to-tre forlag (i dag er jeg glad den ikke ble antatt i denne versjonen, men den vennlige oppmuntringen fra Vesaas betydde mye for meg, jeg har bevart et par hyggelige brev fra henne, derav dedikasjonen av min første diktsamling til henne et par år senere.)

Senere i gymnastiden på Kongsgård begynte jeg for alvor å nilese mye videre og bredere i verdenslitteraturen: mer Shakespeare, som alltid, og Hamsun som forble en besettelse; jeg oppdaget Thomas Mann, det er «min Mann» som har forblitt «Mannen i mitt liv» til denne dag; Lagerlöf ble byttet ut med en mye varigere heltinne og venninne, Karen Blixen, en litteraturens baronesse som likeledes har blitt ved min side; på samme tid begynte en inntil videre livslang forelskelse i Nietzsches stemme og tanke.

Ellers med den gymnasiale utenom-pensum-lesningen utvidet horisonten seg med folk som Leo Tolstoj, Fjodor Dostojevskij, Oscar Wilde, Henry James, Franz Kafka, Hermann Hesse, Sigrid Undset, Nordahl Grieg, Aksel Sandemose, Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Tarjei Vesaas, osv., osv... Også essayistikk, bl.a. Aasmund Brynildsen og Claudio Magris.

Enkelte av dem har nok bleknet for meg i senere tid, skjønt de betydde mye for meg den gang. Men først og fremst i dette livsavsnittet absorberte jeg uhorvelige mengder med lyrikk – norsk og nordisk fra Henrik Wergeland og frem til og med nålevende og dalevende poeter; men også de tyske og engelske romantikerne, fra Friedrich Hölderlin og Heinrich Heine til Rainer Maria Rilke og William Butler Yeats. Mye av dette skulle jeg tro fremgår klart nok av debuten min det siste året på videregående i 1993 og oppfølgeren i 1996, begge samlinger med egne dikt og gjendiktninger.

Har dei rogalandske klassikarane, til dømes Arne Garborg, Alexander Kielland og Sigbjørn Obstfelder, hatt noko å seia for deg?

- Ja, absolutt, iallfall de to sistnevnte. Kielland og Obstfelder er mine gamle følgesvenner helt fra Kongsgård-tiden, og jeg anser fortsatt Kielland som en av våre mest elegante og elskverdige prosaister og menneskekjennere (også i brevform), og Obstfelder som en av våre mest originale og resonansrike poeter.

Garborg har hatt mindre betydning – kanskje er det litt for mye av det «mørke fastland» der for en øybu som meg? Men Fred og Haugtussa har nok satt noen spor i mitt syn på rogalandsnaturen og det jærske. I tillegg vil jeg gjerne nevne en litt nyere rogalandsk klassiker: Alfred Hauge. Cleng Peerson-trilogien og ikke minst hans senere, mer eksperimentelle Utstein kloster-romanserie, betydde mye for meg i den tiden da jeg begynte å skrive for alvor og ble kjent med hans bror Kolbjørn, som debuterte samme år som jeg.

Er det forfattarar eller stilar du ikkje hadde lyst likna på?

- Ja, det var det nok, men siden jeg debuterte i så ung alder, er vel det noe som er blitt tydeligere for meg etter hvert; jeg håper min estetikk er minst like søkende nå, men den var også mer sprikende da jeg begynte.

Jeg trenger vel ikke nevne navn, det har jeg som mangeårig uredd litteraturanmelder uansett ofte måttet gjøre, men udisiplinerte «frie vers», vasne «haikuer», minimalistisk samtidsrealisme i novelle- eller romanform, har jeg iallfall fått en viss aversjon mot og bestemt meg for å overlate til andre.

Jeg har etter hvert skjønt at en slags encyklopedisk kulturhistoriespekket maksimalisme, og med en tilhørende essayistisk fortellerstemme, er det jeg bør og skal konsentrere meg om – ja faktisk uansett sjanger, fortellende prosa, kritikk, lyrikk – selv om akkurat det kanskje er vanskeligere å vinne gehør for nå enn noensinne før, ja kanskje nettopp derfor, fordi også slike stemmer trengs i norsk offentlighet i dag.

Kva slags rolle spela oppvekstmiljøet og staden du kom frå?

- Det har nok spilt en stor rolle, på godt og vondt.

Jeg har alltid hatt slekt og venner i Stavanger, men foreldrene mine, som i trettiårsalderen bestemte seg for å bli bønder på en veiløs gård på en øy i Ryfylke, tok meg med på eventyret sitt med å gjenreise et bruk som nærmest sto til nedfalls.

Vi flyttet inn i en tømmerstue fra anno ca 1800, som da var uten innlagt vann, men som den dag i dag er min kjære skrivestue. De hadde aldri gjort det, sier de i dag, hvis de ikke visste at jeg allerede som sjuåring var en slik einstøing som avviste så mange tilnærmelser fra mulige lekekamerater der vi hadde bodd før, Stavanger i mine første leveår, og deretter et snaut års intermesso på Tysnes i Hordaland, før vi flyttet til Børøy i Hjelmeland kommune.

Jeg føler meg som en dinosaur i min generasjon når jeg husker at på Tysnes i 1981 hadde vi telefon som bare var et sveiveapparat, visstnok den siste kommunen i landet som hadde denne innretningen der man først kom i forbindelse med sentralborddamer som avlyttet alle samtaler og dermed visste alt om alle.

Og jeg må nok si det var et kultursjokk å komme fra en slags ateistisk syttitallsbarndom til et langt mer tradisjonelt kristent bygdemiljø da jeg begynte på Fister skole i 1982. Det var selvfølgelig ikke alltid bare kjekt der og da, men jeg har nok lært og tatt med meg en del perspektiver fra det. Udelt negativt har det iallfall ikke vært, tror jeg, men dette er noe jeg fortsatt nøster i, og sånn sett en kreativ impuls.

Og ut over kjennskapet til bygdekulturen, regner jeg det som impulsrikt ikke minst med nærheten til naturen og det allsidige jordbruket vi har hatt her på Børøy i årenes løp, med dyrehold i de første årene, og konsentrasjon om fruktdyrking i senere år. Det har nok lært meg en del om universet og tilværelsen.

Kven var viktige i tida då du debuterte?

- Som lyrikkdebutant vil jeg særlig nevne Stein Mehren og Peter R. Holm, som allerede var to av forbildene mine da jeg fikk møte dem på Aschehougs hagefest, og det gjorde inntrykk å se dem som levende mennesker, ikke bare beundrede skriftstemmer, for eksempel var Mehren mest opptatt av å finne ut hvor han kunne pisse i buskene i Aschehougs villahage når toalettkøen var lang ...

Jeg debuterte ellers samme år som Alexander Rubio og Bertrand Besigye, og vi tre ble fort forsøkt gruppert sammen av media, kritikere og forlagsfolk, som en trio av tradisjonalistisk-forankrede ungdomsopprørere mot både modernistisk formoppløsning og postmodernistisk identitetsrelativisme (jfr. avsnittet om oss av Øystein Rottem i Norsk litteraturhistorie).

Jeg møtte dem i forskjellige sammenhenger, men noen samkjørt liga utgjorde vi tre aldri; likevel kan det nok ha hatt noe å bety for meg å oppleve at det var andre forfatterspirer enn meg som var opptatt av noe av det samme.

Var du del av eit miljø som delte skriveerfaringar og leseopplevingar?

- Jfr. svar på tidligere spørsmål. På den tiden da jeg debuterte, især i året 1993, var det jo nærmest en eksplosjon i antallet forfattere i/fra Rogaland, et kollegialt miljø som vokste frem i Stavanger, begynte å organisere seg i forfatterlag/forfatterforum, og som fikk nye arenaer og treffsteder (også med publikum) i form av Litteraturuka på Sting og Uke Alexander (senere Kapittelfestivalen).

Også jeg nøt utvilsomt godt av denne positive bølgen med flere kolleger og treffsteder, en optimistisk og ennå ikke så kynisk stemning i den litterære institusjonen og offentligheten, som det kan gjøre meg lett nostalgisk til sinns å tenke tilbake på nå, og den gang tok jeg vel dette mer som en selvfølge.

Samtidig var jeg nok i den alderen enda mer av en nerd og Einzelgänger enn jeg er i dag, så jeg holdt meg alltid litt i utkanten av de tilgjengelige miljøene, kanskje også fordi jeg følte at mitt litterære prosjekt til syvende og sist ikke hadde så mye til felles med de fleste av mine kollegers. Så det var kanskje først rundt og rett etter årtusenskiftet, da jeg kom med i miljøet rundt det svensk-norske «retrogardistiske» tidsskriftet Aorta, delvis inspirert av Odd Nerdrum og enkelte av hans elever, at jeg følte jeg var noenlunde blant mine egne – også fordi det var et ganske så åpent, inkluderende og frittalende forum.

Like etter ble jeg også med på organisasjonssiden av Litteraturuka på Sting, og det ga i mer enn ti år rikelig anledning til å knytte kontakter og bli kjent med kollegaer fra hele landet. Senere med doktorgradsstipend i Bergen åpnet enda et nytt, mer akademisk, men like fullt litterært miljø seg for meg.

Men alt dette kom etter at jeg utga mine første to bøker.

Tok du noko form for utdanning i skriving?

- Nei, ikke hvis man med utdanning forstår slikt som kalles skrivekurs, skrivekunstakademi, forfatterstudium eller lignende. Det kan kanskje være nyttig fødselshjelp for noen, men selv har jeg skydd det og dertil offentlig ytret bekymring for at det i verste fall bidrar til en falsk form for profesjonalisering av forfatterrollen, der altfor mange debutanter og forfatterskap kan begynne å ligne altfor mye på hverandre, særlig hvis også forlagssiden er gjennomsyret av den samme estetikken som skriveskolene.

Bok-allheimen ligger der jo uansett som et potensielt «Yale og Harvard» for hver og en av oss ivrige lesere, for å henspille på Herman Melville, og lære gjør man vel best av forbilder (helst i pluralis) man oppriktig elsker (helst på etter hvert kledelig avstand).

Men jeg vil likevel si at jeg har utdannet meg nokså systematisk og målbevisst som profesjonell skriver, ved å bruke studieårene på de mest teknisk-relevante fagene (språk og litteraturvitenskap opp til doktorgradsnivå), og ved å lære gjennom jobbing (som kritiker i Stavanger Aftenblad fra 1997 til denne dag, i perioder som forlagskonsulent, og med jevne mellomrom som gjendikter og oversetter, blant annet.)

Har du omsett bøker til norsk?

- Ja, opptil flere. Jeg har gjendiktet fire diktsamlinger av Ren Powell, dessuten oversatt to romaner (Byron av Sigrid Combüchen og Flammealfabetet av Ben Marcus) og to essaysamlinger av James Wood: Slik virker litteraturen og Seriøs observering. Utvalgte essay 1997-2019.

Jeg har lært utrolig mye av dette oversetteriet mitt, og ingenting av det dreier seg om tekster som har vært likegyldige leilighetsoppdrag for meg; i så måte har jeg vært heldig og fått plukke mer eller mindre på øverste hylle (skjønt jeg gjerne skulle ha plukket mer, se neste spørsmål.)

Særlig vil jeg fremheve Sigrid Combüchens Byron, som er en av de moderne romantekstene som har gjort aller mest inntrykk på meg, og som jeg fortsetter å forbløffes og lære av, lenge etter oversettelsen min, som jeg startet mer eller mindre på lykke og fromme og con amore, og som jeg faktisk måtte vente i 20 år på å få utgitt, etter utallige avslag. (I mellomtiden hadde Combüchen nemlig fått en av Sveriges gjeveste priser, Augustpriset, og da begynte norske forlag plutselig å overby hverandre, men forfatterinnen avviste alle deres gullkantede tilbud, for hun visste tilfeldigvis at boken allerede var oversatt av en viss Lodén...)

Er det nokon du gjerne skulle ha omsett?

- Mer av Sigrid Combüchen, definitivt, en av nordisk litteraturs mest originale stemmer i nyere tid, som altfor få vet om, især gjerne noe av hennes mer essayistiske verk: Hennes bok om Knut Hamsun, for eksempel, er en av de beste fremstillingene av denne evig-kontroversielle forfatterens liv og verk jeg har lest (jeg så tilfeldigvis at Karl Ove Knausgård uttalte det samme i en eller annen sammenheng).

Men også flere av mine gamle klassikerhelter, Henry James ikke minst, som er og forblir en totalt fremmed for de fleste litteraturinteresserte i Norge, dessverre. Det er ikke det at jeg ikke har forsøkt å foreslå slike navn gang på gang – forlagene er ikke interessert, med mindre noe eksepsjonelt skjer, men så er det glemt igjen et par år etter.

Er det andre viktige impulsar du vil nemna?

- Senere i studietiden etter jeg debuterte kom flere viktige stemmer med i det litterære kammerkoret mitt: Jane Austen, Emily og Charlotte Brontë, og ikke minst Virginia Woolf og Herman Melville. Også forfattere som A.S. Byatt og W.G. Sebald og en hel del andre samtidsforfattere.

Særlig to moderne litteraturfilosofer og kunstteoretikere som Harold Bloom og Camille Paglia har betydd svært mye for meg, i å forme et slags overordnet kunstsyn. Filmkunst har gitt meg mektige impulser når den er i hendene på trollmenn som Luchino Visconti (Døden i Venedig) og Ingmar Bergman (Fanny og Alexander), eller Tony Palmers Wagner, der den livstrette Richard Burton etter eget sigende omsider fant sitt livs rolle i sitt siste leveår, foruten en hel rekke enkeltstående filmer, men kinematografisk har jeg nok en ganske selektiv og idiosynkratisk smak.

Og hele tiden har interessen for andre kunstarter som musikk, arkitektur, billedkunst, vært sterkt med meg og også en del av mine talenter – så sterkt at jeg i dag tenker at det nesten var litt tilfeldig at jeg landet på akkurat litteraturen, og ikke en av de andre kunstartene.

Ikke minst har den klassiske musikken (helt opp til og iberegnet «samtidsmusikken») vært med meg. Under noen år der det meste gikk trått for meg, profesjonelt og ellers, bestemte jeg meg for å bruke det meste av tiden til å systematisere mine teoretiske musikkunnskaper til et profesjonelt nivå, utdanne meg ved selvstudium til komponist og musikkviter, gjennomførte det, og det ga meg et nytt innhold i hverdagen da og i livet mitt her og nå: De siste tre årene har jeg fått anledning til å bytte beite som anmelder i Stavanger Aftenblad, fra litteraturkritiker til anmelder av klassisk musikk, i tillegg til at jeg har begynt å skrive musikk i større skala.

Der var pandemiårene nyttige i å gi meg flere tidslommer: Slik andre begynte å strikke eller skaffet seg en kolonihageparsell, satt jeg og komponerte musikk...