Toby or not Toby, det er spørsmålet

Den britiske journalisten og forfatteren Toby Young sliter med én ting: Han har et reflektert hode, men lav sosial intelligens. Ja, han tramper i klaveret selv når du tror rommet er fritt for musikkintrumenter.

Young har gjort sine egne fiaskoer til en karriere. Midt på 1990-tallet klarte han å få jobb i kjendisbladet over alle kjendisblader: Vanity Fair. Han begynte å tråkke på amerikanske tær så snart han hadde landet på flyplassen i New York, og ble raskt stuet vekk for å skrive bildetekster i stedet for bærende artikler. Boka om denne perioden heter Hvordan miste venner i New York (2001).

Tilbake i London skriver han boka som jeg nevnte i forrige setning, og han prøver å skrive filmmanus av historien. Han prøver seg også som manusforfatter for et annet prosjekt i Hollywood.

Det vil si, han liker best å utsette å arbeide. Når han ikke lar være å arbeide, går han på trynet i enhver sosial setting. Som når han tilbyr seg å være ...ahem...donor for to lesbiske venninner av ham som vil ha barn. Eller når han, i et bryllup hvor den ene er tysk, sammenligner ekteskapet med å tilegne seg Sudetenland. Dette er pute-litteratur, som du forstår. Memoarene fra disse årene er samlet i The sound of no hands clapping (2006).

Er dette viktige bøker? På ingen måte. Får de deg til å le? Ja. Og noen ganger trenger man ikke mer.

Hvis du i tillegg elsker kjendissladder og interesserer deg for forskjellen mellom 90-tallet og nå, og mellom briter og amerikanere, må du lese disse bøkene.