Plateprat med Morten Ståle Nilsen

Hei!
Om noen spanderer i baren, hva drikker du?
Øl. Kommer sjelden på noe annet når noen (alt for sjelden) spør. Så svaret er i ni av 10 tilfeller øl. Har aldri hevdet at jeg er spesielt original eller dyp.

Beskriv deg selv med minst fem ord.
Engstelig, pålitelig (up to a point), vakker og blendende. Overlater det femte til mine fiender.

Om du skulle valgt et pseudonym/artistnavn?
Ifølge Wu-Tang Clan Names Generator er mitt navn allerede Lucky Contender. Skulle gjerne byttet med en venn av meg, som ble hetende Midnight Specialist, som jo er kulere. Begge blekner mot Ghostface Killah.

Illustrasjon: © Pål Dybwik

Hvis du en dag skriver selvbiografi, hva skal den hete?
«Havari». (Rappet fra min venn Kristopher, som muligens rappet den av meg. Husker ikke).

Om du ønsker å få folk ut på dansegulvet, hvilken låt spiller du?
Noe disco. The rest is noise. Kan ikke drive å jåle seg om man skal få folk til å danse.

Hva er ditt forhold til bibliotek?
Varmt og litt vondt. Elsker å være på nye Deichmann i Oslo – et utrolig vellykket bygg. For ikke å snakke om Nasjonalbiblioteket. Men er der for sjelden. Ellers er det å jobbe på bibliotek min hemmelige drøm. Om jeg kunne gjort alt om igjen, er det bibliotekar jeg hadde blitt.

Fem favorittalbum?
Nei! Jeg nekter. Min venn Tor Milde kastet en gang en halvliter øl i fanget mitt fordi jeg ikke ville liste opp mine Topp 3 album. Tor elsket lister. Det er et av mine muligens «feminine» trekk at jeg misliker dem, inkludert å lage egne.

I motsetning til Nick Hornby synes jeg å rangere ting er en utmattende og utilfredsstillende måte å forholde seg til musikk på. Aksepterer uten videre at andre synes det er gøy, og innser at jeg som kritiker og anmelder gjør meg skyldig i å rangere ting hele tiden. Men nei. Ikke på fritiden! Ville blitt deprimert om jeg hadde forsøkt. Driver ikke og rangerer kjente og kjære heller.

Fem favorittlåter? Se over! Det umulige er umulig.

Hva har du hørt på de siste dagene?
Hører ikke på musikk hver dag. Spiller sjelden musikk når jeg jobber, for eksempel. Instrumentalmusikk kan funke, men tekster og vokal har det med å stjele konsentrasjonen. Foretrekker stillhet når jeg leser også.
Men setter av tid til å lytte. Sist var det en Material-EP, «American Songs», som jeg tok med meg fra Lucky Eddie i Trondheimsveien i den tro at jeg aldri hadde hørt den før. Hadde ikke sett omslaget en gang! Men ikke bare hadde jeg både hørt og sett den – den sto i hyllen hjemme. (Den var for øvrig OK, men ikke like god som de to første EP-ene og LP-ene deres).

Mens jeg skriver dette, en aktivitet jeg altså ikke definerer som arbeid, spiller jeg den nye 4LP-boksversjonen av Webster Lewis’ «Live at Club 7». Klarte ikke å motstå den. Forundres av hvor duggfrisk innspillingen er. Men burde jo ikke det, all den tid det var den mildt sagt kapable Jon Erik Kongshaug som sto for den.

Undervurdert plate?
Er det noe som er «undervurdert» lenger? Ting er jo vurdert herfra til evigheten, det meste av det opp.

En klassiker som du aldri har forstått deg på?
Bare for å gripe fatt i noe noenlunde aktuelt: Har aldri fått taket på The Cure. Skjønner rent teoretisk at de har noe for seg. Men de er ikke for meg. Samme med The Jam. Prøvd mange ganger, og «vet» at de er «bra». De låter likevel usjarmerende snerpete og didaktiske i mine ører. Cream synes jeg er dødskjedelig.

Tre favorittplatecover?

Roxy Music: «For Your Pleasure».

Orange Juice: «You Can’t Hide Your Love Forever».

Captain Beefheart and the Magic Band: «Trout Mask Replica».

Samler du på plater? Hvorfor?
Er en sånn type som har vondt for å innrømme at jeg «samler». Det er jo litt trist å samle. Men absolutt alle andre vil jo si at det er det jeg gjør: Jeg samler på plater. Jeg antar det har noe med å fylle et hull i psyken å gjøre, og jeg kommer fra en lang linje av hoarders. Men ville foretrukket å bli kalt plate-fetisjist.

Hva er den viktigste forskjellen fra da du begynte å samle på plater og hvordan det er nå?
Ingen stor forskjell. Har ønsket å omgi meg med og tilegne meg plater siden jeg var en neve stor, og den oppslukende interessen har aldri forlatt meg. Må være kresen på hva jeg beholder dog, av plasshensyn.

Favoritt blant fysiske platebutikker?
Hender fremdeles jeg har mareritt om at jeg ikke er på Disc Union og RecoFan i Tokyo. Så våkner jeg, og innser at marerittet er virkelighet. Ellers er Galactic Supermarket i Berlin en butikk som kunne vært designet med tanke på interessene mine.

Sist kjøpte plate? Blir han Webster Lewis det da!

Ditt beste platekjøp noensinne?

Todd Rundgrens «Runt. The Ballad of Todd Rundgren» for 10 kroner på Eldorado i Halden ca. 1986. Det var starten på et semi-psykotisk fan-forhold som varte og rakk fryktelig lenge.

Tre plater som er på toppen av din wantlist?
Jeg kjøpte meg nylig den som sto øverst, og som jeg var forlikt med at jeg aldri kom til å legge vantene på: Nick Drakes «Pink Moon». (Ikke spør).

Har ikke så mange sånne rå-kostbare kanoner, takk og lov. Men er på jakt etter Shirley Collins’ «No Roses» (med utbrett-omslag, men trenger ikke å være en førstepressing)

og Annette Peacocks «Live In Paris».

Ja, og så vil jeg ha Eric Taylors «Shameless Love»

– det sier seg selv. «Toussaint» med Allen Toussaint begynner det virkelig å bli krise at jeg ikke har. Kan ikke – kan ikke og vil ikke – ta til takke med 1980-tallsutgaven på Kent/Edsel som har tittelen «From a Whisper to a Scream».
Heri ligger min tragedie, og beviset på at jeg – stikk i strid med det jeg selv liker å tenke – er en platesamler.

Den beste gitarsoloen som noen gang er spilt inn?
Må være den kontinuerlige «soloen» som går gjennom mer eller mindre hele «Teenage Wildlife» med David Bowie. Robert Fripp, altså.

Favorittsang på dialekt (ikke din egen dialekt)?
Noe på Toten/Hedmarks-dialekt, ettersom det er Norges mest sjarmerende. Så noe Vazelina – «En stor sølvgrå lastebil».

Søstrene Inger Lise og Maj Britt Andersen sang vel ikke så ofte på dialekt, eller? Det burde de gjort.

Den beste tekstforfatteren?
Det er Bob Dylan. Syntes det var litt flaut da han fikk Nobelprisen. Men ikke fordi han ikke fortjente den.

Favorittfilm/TV-serie?
«Cheers», «Seinfeld», «The Wire». Film blir for vanskelig.

Vinyl, CD, kassett eller strømming. Hva foretrekker du?
Vinyl, fordi det var min første kjærlighet, og vil bli min siste. Strømming har gjort CD-er (min andre kjærlighet) mer eller mindre overflødig. Hender sjelden at jeg henter noe i CD-hyllen, og har bare ⅕ av det jeg en gang hadde.

Er du en lyd freak/audiofil?
Nei. Har en nedre grense. Men en ekte audiofil vil mene at den er latterlig lav.

Hva spiller du musikk på hjemme?
Bowers & Wilkins-høytalere, en NAD-platespiller (produsert av Rega), en puslete Denon reciever (vil tilbake til NAD, men de er blitt så dyre). En Oppo som fungerer som CD-, DVD- og BluRay-spiller. Strømmer til HomePod-er i andre rom, har små B&W-høyttalere koblet til datamaskinen på kontoret der jeg sjelden oppholder meg nå om dagen, da jeg har lagt meg til en uvane med å jobbe ved kjøkkenbordet.

En mixtape/spotifyliste for å hylle kjærligheten, hvilke tre låter må være med?

Dersom jeg hadde latt meg lokke til å lage lister, ville «You’re All I Need To Get By» med Marvin Gaye og Tammi Terrell havnet høyt opp. Flere av de andre duettene deres også.

Hvilke tre plater har påvirket/inspirert deg mest de siste tre årene?

Lana Del Reys «Did You Know That There’s a Tunnel Under Ocean Blvd» (2023), Donald Byrds «Ethiopian Knights» (1972)

og Klaus Schulzes «Mirage» (1977) har helt bokstavelig talt, med et nødskrik, fått meg gjennom de par-tre siste vintrene.

Musikkbøker som du vil anbefale og hvorfor?

Jeg sluker musikkbøker- og biografier, de er liksom «raskere» å lese enn annen skjønn- og sakprosa (akkurat sånn som musikkdokumentarer er «lettere» å se, og legger beslag på «mindre tid», enn ordentlig film).
Men min favorittbok om rock vil alltid være en kunstbok, nemlig den belgiske illustratøren og maleren Guy Peellaerts (1934-2008) «Rock Dreams», med kort-korte akkompagnerende tekster av den irske musikkjournalisten Nik Cohn. Den kom for over 50 år siden, i 1973, og kan med andre ord ikke sies å være brennaktuell. Men ingen bok har i større grad påvirket måten jeg har tenkt om «rock» på. Jeg har tre eksemplarer. Er redd for at noen skal stjele ett av dem.

En roman som gjorde inntrykk på deg?

Skjønnlitteratur er, ved siden av biblioteker, min dårlige samvittighet. Leser for få. Men for å holde oss i musikkverdenen, kan jeg anbefale Jennifer Egans «A Visit from the Goon Squad» (2010).

Sakprosa du vil anbefale?

Får prøve å være litt aktuell igjen: «Say Nothing: A True Story of Murder and Memory in Northern Ireland» av Patrick Radden Keef (2018). Den er aktuell fordi den nettopp er blitt en dramaserie på TV. Har ikke sett serien ennå, men folk jeg stoler på skryter av den.

Ellers pleier jeg å trekke frem Espen Søbyes «Kathe, alltid vært i Norge» (2003) når jeg har sjansen.

Favorittsitat?

«The best lack all conviction, while the worst / Are full of passionate intensity» (William Butler Yeats).

En favorittmusiker? Jerry Garcia.

Minneverdig øyeblikk når det gjelder musikk?

Av en eller annen grunn tenker jeg ofte tilbake på den første gangen jeg så musikkvideoen til «Follow the Leader» med Eric B. & Rakim på et av NRKs musikkprogrammer back in the day – «Topp Pop» tror jeg det het på det tidspunktet. Rappingen til Rakim fikk meg til å knipse med tærne i fryd, samtidig som det var noe nesten skremmende virtuost med den. Fremdeles min all time favoritt hip hop-låt.

Hvilken konsertopplevelse kommer du aldri til å glemme?
Queen var mitt første favorittband. De, og Kate Bush, oppdaget jeg via min venn Jon Hansen og hans storesøster Ellen. Min storebror Bjørn akkompagnerte meg til konserten deres i Drammenshallen i 1982. Det jeg primært husker, er at vi sto helt bakerst, med ryggene bokstavelig talt mot veggen, og at jeg sang med i «Love of My Life». Hadde skjønt av livealbumet «Live Killers» (1979) at det var sånn det skulle være. Vi så Bowie på Nya Ullevi i Göteborg i 1983, og Dylan samme sted året etter.

Favorittfestival?
Aldri vært noe festival-menneske. Men Quart på 1990-tallet var gøyale fester.

Hvor vil du reise for å oppleve musikk?
Veldig glad i weekend-turer for å gå på konserter i utlandet, spesielt i europeiske byer jeg ikke har vært i før. Det er dessverre blitt for dyrt til at jeg kan gjøre det særlig ofte. Men i februar og mars skal jeg i alle fall til London ikke bare én, men to ganger, for å se Iris DeMent og Tindersticks.

Drømmejobb nå og da du var 13?

Da jeg var 13 var drømmen å bli musikkjournalist. Var noe litt annet enn bare en drøm også, må jeg nok si: Jeg «visste» at jeg «måtte» bli det. La opp, sånn mer eller mindre, for syv-åtte års tid siden, like før «30-årsjubileet», da jeg skjønte at staten ikke ville ta regningen for markeringen, og at det ikke ville bli sendt opp fyrverkeri fra Akershus i begivenhetens anledning. (Sluttet for første gang rundt de 30, men ble lokket tilbake av «dårlige venner»).
Skriver ikke mye om musikk lenger, men identifiserer meg fremdeles med yrkesgruppen, og kulturjournalister, anmeldere og kritikere generelt. Sørger over at disse blir stadig blir færre og mer utsatte, heri opptatt gråting for min syke mor.

Har du noen hobbyer eller interesser utenom musikk?
Film og lesing, ellers er det er fint lite. Begrepet «hobby» er fremmed for meg – det er noe folk som kjeder seg trenger. Jeg kjeder meg så godt som aldri. Det er en av de ikke altfor mange fordelene ved å være meg.

Hvordan tror du dine venner oppfatter din musikksmak?
Som for stor.

Er det en musikksjanger som du gjerne skulle brukt mer tid på?
Burde hørt mer på klassisk musikk, men avskrekkes av at tiden er for knapp til at jeg kan få ordentlig oversikt.

Hvor gammel var du når du «oppdaget» musikken og hva gjorde at du ble hekta?
Jeg var velsignet med eldre søsken. Fikk det inn via dem, og ble virkelig tidlig krøket. Min eldste søster Gro Lisbeth er 15 år eldre enn meg, og var allerede på vei ut i verden da jeg ble født. Men Bente Kari (ni år eldre) og Bjørn Atle (syv år eldre) – begge er dessverre døde – hadde massiv innflytelse på meg.
Veggene på rommet til Bente var dekorert med bilder av glamrock-artister – Marc Bolan, Bowie, Slade, Sweet, Alvin Stardust – som jeg så opp til som besøkende fra helt andre planeter enn vår egen.
Det hendte vel at vi hørte disse artistene på svensk P3, og jeg vet at Bente eide en billig Slade-«bestof» på den tyske Karusell-etikketen. Men sånn til å begynne med var looken nok i seg selv.
Jeg fikk hele tre David Cassidy-LPer av henne til jul et år, sikkert en stund etter hans korte glansalder (de var cutouts). Spilte dem ikke. Men satt og så og tok på dem – de var jo plater, og plater var magiske.

Bjørn kjøpte Elvis Costellos «My Aim is True» (1977) da den var ganske ny, den var en øreåpner og vekket interessen min for artister som kunne skrive tekster.
Gro ga meg «Hotel California» med Eagles, som jeg tror hun fikk tak i på butikken der hun jobbet: Go’Kjøp. Den ville jeg ha fordi det var påbudt ved lov å ha «Hotel California» i 1977, slik det var påbudt ved lov å ha «Saturday Night Fever» året etter.
Jeg elsket «Grease», både platen og filmen (som bestemor tok meg med på), og hadde – som de fleste andre gutter i min generasjon – en Kiss-periode.
Jeg vant «The Wall» med Pink Floyd på Tivoli i København i 1980. Valgte den, fra øverste hylle, fordi jeg visste den var dobbel. Hadde næringsvett, må vite, og hadde allerede kjøpt singelen.

Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?
Jeg er i liten grad «eksklusivt» knyttet til den musikken som var populær da jeg var tenåring, noe jeg registrerer at mange er. Jeg var all over the place allerede som kid, interessert i alt mulig. Kanskje litt slik som jeg hører at unge folk er i dag – at de blåser i når ting er fra. Var tidlig interessert i artister med lange, innholdsrike karrierer jeg kunne fordype meg i.
Hadde selvsagt en depperock-periode, slik seg hurde og burde i første halvdel av 1980-tallet, med Joy Division, Magazine, The The, The Smiths, postpunk og slikt. Ting jeg fremdeles er glad i. Selv om jeg aldri gikk full goth.
Har aldri vært gift og trolovet til én sjanger eller stil. Alltid vært musikalsk promiskuøs: Gi meg alt sammen! Liker med andre ord begge: Både country og western.

Har musikksmaken din endret seg?
Nei, men ja? Den er blitt videre og bredere, i og med at tilgangen er blitt bedre og jeg har hørt mye mer. Men det er lite jeg likte da var 14 som jeg vil fornekte nå. Og omvendt, vil jeg tro. Bruker tid på andre ting nå enn da. Man er jo en del mennesker i løpet av et liv.

Hvilken plate kan du fremdeles sette på når du er lei av musikk?
Blir ikke lei av musikk, selv om jeg nokså ofte blir lammet av tilgjengelighetens tyranni – både i egen platesamling og i den store strømme-uendeligheten. Er ikke redd for stillhet heller.

Et musikalsk tiår som du ville reise til om du hadde en tidsmaskin?
Første halvdel av 1970-tallet, da så mange sjangre blomstret. Før punken insisterte på å stille klokken tilbake til 1950-tallet. Har ikke noe imot punk (selv om jeg har en viss medlidenhet med det Quincy Jones skal ha sagt: «Punk var de hvite folkas forsøk på å fjerne all svart innflytelse fra musikken»). Men synes den «år null»-ideologien hadde en negativ effekt sånn i sin alminnelighet.

Er du nostalgisk?
Tror ikke det, selv om jeg er sikkert på vei dit. Kunne ikke tenke meg å reise tilbake i tid (annet enn en svipptur for å kjøpe plater). Det er mange mennesker som er borte, som jeg skulle ønske var her. Men det er ikke nostalgi. Det er savn.

Er det noe du har lyst til å lære deg?
Ja, kunne godt tenke meg å kunne noe, si! Spille piano, for å nevne bare én ting.

Den best kledde musikeren? Jarvis Cocker.

Er du forfengelig?
Ja. Opptatt av stil. Selv om jeg ikke er konsekvent på det, ikke har peiling på det og det sikkert ikke ser slik ut.

Er du en maksimalist eller minimalist?
En maksimalist som alltid har ønsket å være en minimalist.

Er du introvert eller ekstrovert? Introvert.

Er du A eller B-menneske?
Er blitt A-menneske med alderen, til min enorme overraskelse. Var ikke alltid slik.

Mental alder?
Ca. 26. Men jeg var en gammal 26-åring.

Hva er du redd for?
Døden, egen og andres. Krig, nød, ulykker, sykdom, vold. Alle de vanlige greiene.

Har du hatt en interessant drøm i det siste? Om hva?
Hadde en mildt sagt teit drøm her om natten, som jeg uvanlig nok husket idet jeg våknet opp, om at jeg hadde skrevet en anmeldelse av en TV-serie som jeg av habilitets-hensyn ikke burde ha ment noe om, fordi jeg kjente noen som hadde jobbet på den. Og nå var det for sent å stoppe den!
Den artet seg som et slags mareritt. Var ikke behagelig, i hvert fall. Tror det hører med til sjeldenhetene at jeg drømmer om noe så prosaisk, tross alt, som jobb.
Men hvis ikke dette vitner om skyhøyt etisk refleksjonsnivå, så vet ikke jeg. Til og med i søvne!

Hvilken plante, tre eller dyr ville du bli gjenfødt som?
Det er et så interessant spørsmål at jeg må tenke meg om til neste gang jeg blir stilt det, det vil si aldri, for å svare på det.

Favorittmat?
For i si det med’n Åge: «Æ sa kjøttkak!». Med ertestuing. Og italiensk og meksikansk,.

Favorittsport?
Har null interesse for idrett. Utover egen mosjon, som jeg er nødt til å ta på et visst alvor og med påtatt entusiasme.

Din livsfilosofi?
Skulle gjerne hatt en. Men oppfatter livet som for springende til at jeg har klart å bli enig med meg selv om én.

Har du et forhold til religion?
Ja, i den forstand at det ikke er noe mellom himmel og jord jeg er mer redd for enn religiøs fanatisme.

Om det finnes en Gud hva tror du han vil si til deg etter din død? Hva ville du at han sa?
«1 000 000 kontant eller 2 000 000 i innbytte».

Noe du angrer på? Gud, ja!

Hvilket forhold har du til musikkjournalistikk? Hvor oppdaterer du deg på musikk?
Jeg leser mye musikkjournalistikk og har gjort det siden jeg var syv-åtte år gammel. Men jeg er usikker på om motivasjonen er å oppdatere meg. Tror det handler like mye om at jeg er evig opptatt av temaet og formen som sådan. Jeg er ikke noe flink til eller opptatt av å være «først». Har en ganske sterk overbevisning om at musikk det er meningen at jeg skal høre, vil komme min vei før eller senere.

Har du noe forhold til platebransjen?
Ikke nå lenger. Bortsett fra at jeg registrerer at de flår meg.

Har du noen personer som har vært viktig for din musikksmak?
Først og fremst de som skrev i de norske musikkavisene jeg leste da jeg var i min mest lærenemme fase i ungdommen: Puls, BEAT, Nye Takter. Og Yan Friis, som jeg leste i Det Nye. Leste utenlandske publikasjoner også: engelske, amerikanske og svenske. Men de norske sto meg nærmest.

Ditt forbilde, eller en mentor som du har lært noe spesielt av?
Har ikke ett forbilde, men mange. Dumt å stjele alt fra én, bedre å stjele litt fra flere. Men det var i sin tid Tom Skjeklesæther og Torgrim Eggen som ga meg min første sjanse. Førstnevnte i kraft av å kjøpe et eksemplar av fanzinen jeg og en kamerat lagde to utgaver av i hjembyen, med det pretensiøse navnet Insight (rappet fra Joy Division-låten), og sistnevnte ved å ta telefonen da jeg i et sjeldent anfall av selvtillit ringte for å falby mine tjenester noen uker senere. Å jobbe på kontor sammen med Knut Eivind Straume og Eirik Mosveen lærte meg mye om journalistikk i sin alminnelighet.

Hva inspirerer deg? Solskinn.

Favorittinstrument? Perkusjonsinstrumenter.

Favorittprodusent? Rhett Davies.

Favorittstudio?
Compass Point på Bahamas, fortrinnsvis med Alex Sadkin i kontrollrommet.

Foto: Christine Puccio , CC BY-SA 2.0

Favorittplateselskap? Island.

Hvis du skulle definere deg selv som en bil, hvilken modell er du?
Skulle tatt seg ut. Ha’kke lappen.

Beste/fineste sangen til en begravelse?
Min egen? «Ragtime» med Randy Newman.

Har du noe du vil spørre deg selv om?
«Hvordan orker du?».

Hvem burde jeg ha neste plateprat med?
Eirik Mosveen, politisk redaktør i Avisa Oslo.

Foto: Carl-Fredrik Hammersland , CC BY-SA 2.0