Litt skrekk og en del moro II

The Fall of The House of Usher (1960)

I skrivende stund (oktober 2023) er Netflix -produksjonen «The Fall of the House of Usher» en svært populær serie. Den tar da tak i flere av Edgar Allan Poes fortellinger satt i en moderne verden. Det finnes mange «old school» filmatiseringer av Poe. Blant annet et større samarbeid mellom regissør Roger Corman og skrekklegenden Vincent Price.

Cormans filmer har blitt sett på med glede fra noen og sorg fra andre. Jeg har ikke lest noe av Poe, og vet ikke om hvor korrekte disse gjenfortellingene er. Lar meg bare i stor grad bli underholdt.

The Fall of the House of Usher er kanskje ikke nr. 1 på listen min over disse filmatiseringene, men absolutt en fryd å se på. Den er veldig teatralsk og oser av b-grøsser-stemning.

Man ser en viss humor i det hele, selv om atmosfæren er skikkelig ekkel. En bror plaget av ekstrem følsomhet ovenfor sanser er sykelig opptatt av sin yngre søsters skjebne. Hennes forlovede prøver å få henne bort fra den galskapen som foregår i det uhyggelige herskapshuset.

The (Fall of the) House of Usher er en fargerik, gotisk preget, 60-talls skrekkfilm som nok for mange blir tåpelig i dag. Jeg personlig er fan av denne gamle stilen. Liker blandingen av stemningen kan være så komisk enkel, og man får allikevel en veldig ubehagelig følelse.

Tucker & Dale Vs. Evil (2010)

Kompisene Tucker og Dale ser frem til kjekk ferie som inkluderer oppussingen av en nyinnkjøpt hytte, fisking og øldrikking. Men når de møter på en gjeng med fordømmende og relativt tykkhodede studenter, tar idyllen raskt slutt.

Tucker & Dale Vs. Evil er en nærmest perfekt skrekkorientert komedie. I tillegg til å blande disse elementene perfekt, finnes det masser av originalitet og tydelig entusiasme. Å se «rednecks» fremstilt i positivt lys innen skrekksjangeren, varmet mitt flekkefjordhjerte en liten smule. Jo da, det hadde blitt gjort før, men ikke helt på denne måten. Skuespillerne gjør en kjempemessig jobb. Hovedrolleinnhaverne Alan Tudyk og Tyler Labine har vist seg som mesterlige humorister både før og siden. Her kom det tydelig frem at de var i sitt rette element Helt topp!

Kort og godt så er denne «bakvendte» slasher-filmen en aldri så liten diamant., som man ikke kan komme med nok godord om. En sårt ventet oppfølger har dessverre grodd fast i produksjonshelvetet. Et lite slikk på såret kom i Eli Craigs andre film, «Little Evil», en Netflix-utgivelse som hyller diverse klassikere, da spesielt «The Omen».

Tremors (1990)

Det fredfulle livet i en småby blir forstyrret av glupske skapninger fra undergrunnen. Innbyggerne må dermed slå hodene sammen i en farlig «katt og mus» lek.

Tremors ble kledelig døpt som Marksommer her i Norge. Artig, og i og for seg passende, siden dette kan sees som landkrabbeversjonen av «Jaws». Eller Haisommer, om du vil.

Denne adventure/science fiction/skrekk/komedien var ment som en oppfriskende hyllest til 50/60-tallets monsterfilmer, noe som absolutt ble vellykket. Her er det energi, spenning, humor og action så det holder, ledet an av karismatiske anti-helter.Husker med glede da jeg lånte denne på videokjelleren i mine barndomsår. En skikkelig godbit for barn av 90-tallet. Forsåvidt de fleste andre også.

Trick 'r Treat (2007)

Denne filmantologien tar for seg de makabre hendelsene som foregår en Halloween-kveld. En maskert gutt ved navn Sam fungerer som en rød tråd gjennom det hele.

Trick r' Treat er en fest for øyet. Halloween får her en skikkelig hyllest både når det gjelder farger og effekter. Når det kommer til originalitet, skurrer det noe j kantene. Men tror nå at de her heller prøvde å lage en gøy film, enn å faktisk skremme eller forbløffe.

Trick r' Treat byr på mye moro ala Creepshow / Tales from The Crypt. Man finner flere referanser til ikoniske regissører, karakterer og filmer innen sjangeren. Som en annen skrev, minner selve oppsettet meg noe om Pulp Fiction.

Trick r' Treat er rett og slett for dem som vil ha en visuelt vakker, artig, stemningsskapende film å hygge seg med på kveldstid.

Creepshow (1982)

Creepshow var en genistrek av et samarbeid mellom to skrekkmestre, regissør George A. Romero og forfatter Stephen King.

Denne antologien var ment som en tributt rettet mot skrekkbaserte tegneserier, og ting ble formet deretter. Effektmaestro Tom Savini sørget for filmens eksepsjonelle stil. Creepshow ble en velsmakende galskapsuppe, godt krydret med flere sjangerelementer Kanskje litt voldsom beskrivelse, men syns selv dette passet meget bra.

Ellers er det mange uvurderlige skuespillerprestasjoner. Kjenner selv Leslie Nielsen best fra godslige roller, men må innrømme at det var herlig å se ham spille en tvers igjennom djevelsk sadist. Og hvem skulle tro at Stephen King, kjent for å være en under middels skuespiller, kunne egenhendig bære en historie på en så hemningsløst tragikomisk måte.

Det har blitt gjort mange mer eller mindre vellykkede forsøk på å gjenskape den spektakulære følelsen man finner i Creepshow.Men denne suverene filmen kommer nok til å forbli makeløs.

Night of The Creeps (1986)

To sosiale tapere prøver å utføre et spøkeoppdrag. Det feiler på verst mulig måte.

Som de andre filmene på listen, hedrer Night of the Creeps verk fra fordums perioder. Samtidig parodierer den datidens (80-tallets) ungdomsdrama og grøssere, noe som absolutt ikke legges skjul på. Man må også regne med en eller ti referanser til legendariske regissører og skuespillere.

Fred Dekkers kultklassiker tar for seg et vidt spekter av stilarter som science fiction, tenåringsromantikk, slasher, splatter, krim-thriller, creature feature, body snatching, zombiefilm og mørksmusset komedie. Dette høres muligens stressende ut, men det hele glir såpefint av gårde.

Her finnes alt som kan bringe frem nerdegliset: selvbevisst / «campy» humor, obligatoriske (selvfølgelig «AWESOME») one-linere, slimete skapninger, blod, stereotyper som funker glimrende og mye mer.

Night of The Creeps er en fascinerende sammenslåing av forskjellige verdener. Resultatet er enestående.

Hellraiser (1987)

Hellraiser er filmatiseringen av Clive Barkers novelle «The Hellbound Heart», satt ut i live av forfatteren selv. Dette var begynnelsen på en serie av oppfølgere og reboots. Jeg selv har bare forholdt meg til de to første filmene.

Om effektene i «Hellraiser» kanskje ikke har så høy standard ved dags dato, så er filmen fremdeles veldig grotesk.

Selve handlingen er interessant. En dame begjærer sin svoger, som er en helt annen en hennes kjedelige, stabile ektemann. Når hennes store lidenskap vender tilbake i en helt umiskjennelig form, er hun villig til å gjøre hva som helst for at han skal bli gjenopprettet til sin gamle jeg. Selv om det står om drap.

«Hellraiser» har muligens ikke samme poularitet som for eksempel «Nightmare on Elm Street»,som den har visse likheter med. Men vil nå si at jeg liker disse filmene bedre enn nevnte. Helveteskapningene ,cenobitene, ledet av hva som senere skule bli kjent som «Pinhead», har et design som faller i smak og alt virker som en eneste stor feberdrøm. Om man kun har kjennskap til nyere eksempler av serien, bør man absolutt sjekke ut den første filmen. Nr. 2 i rekken er også verdt tiden din,men blir noe rotete i forhold til den mer direkte forgjengeren.

The Descent (2005)

Neil Marshalls varulvfilm Dog Soldiers ble kultklassiker. Hans andre film, The Descent vekket oppmerksomheten til et større publikum. På midten av 00-tallet ble den sett på som noe nytt og interessant innen grøssersjangeren.

Det blir fremdeles skrevet en del om filmen på diverse forum, og selvfølgelig kommer det frem blandede meninger.

The Descent er av den type skrekk som begynner sakte, for å så gå bananas. På plussiden får man mye fin natur. Minuset er at man må holde ut med et noe pinlig «vennegjeng på tur»-konsept. Noen av de drastiske situasjonene de havner i, skyldes ren idioti. Det er en tragedie som ligger i bakgrunn, som man lett glemmer. Derfor passer filmen på å minne deg på det med jevne mellomrom. For all del, kanskje noen tolker det på en annen måte

Så, The Descent er ikke særlig drevet av historien eller karakterer. Hovedpunktet er selve stemningen. Det å være fanget langt inne i en hule, er noe jeg aldri prøver å tenke på. Den ulidelige fortvilelsen og redselen setter seg i seeren. Så, kommer skapningene. Designet deres var ikke unikt, men du så effektivt. Ekle beist, med smak for kjøtt. Var akkurat hva de trengte å være.

Oppsummert, er The Descent en film man bør få med seg.Sviktende manus til tross. Den er vakker, klaustrofobisk, angstvekkende og kvalmende i ett. Enkelte utgaver har forskjellig slutt, hvor en er absolutt å foretrekke. Det har kommet en oppfølger, som jeg ikke vil se. Etter min mening følger den en retning som ødelegger hele originalfilmen. Så tror man bør styre unna, og ta The Descent som en enkeltstående historie.

Friday the 13th (1980)

I år (2023) var man så heldig på få fredag den trettende i oktober. Så måtte se den første og fjerdefilmen denne dagen, da dette er seriens beste. Det som kommer etter, kan man få med seg, om man trenger billig underholdning.
De aller fleste, som er interessert i denne typen slasherfilmer, har nok sett denne. Om ikke, så er den nesten et must.

Alt er såre enkelt, uten at det blir kjedelig. Derfor anser jeg Friday the 13th som tidløs. Ungdommene er stereotypiske, og med de forskjellige driftene det medfører. Derfor slaktes de ned, en etter en. Dialogene er under middels. Uten et par halvhjertede forsøk, blir det ikke lagt vekt på å gjøre på å gjøre ting morsomt. Det som er viktigst, er selve mystikken. Her treffer de midt i blinken. Mange av drapene blir vist i all sin prakt, mens noen foregår mer utenfor skjermen. Selv om man har sett filmen flere ganger før, er det fortsatt spennende.

Friday the 13th skulle egentlig bare bli med denne, og utviklet seg til en serie mot manusforfatter Victor Millers ønske. Det skulle gå fra «hvem er morderen?» til å definitivt vite hvem det er. Originalen er kanskje den mest upolerte filmen i serien. Vil nok allikevel si at det er den beste, ved siden av nr. 4.

Arsenic and Old Lace (1944)

Så, en halloweenfortelling fra andre verdenskrig, som egentlig ikke kan kalles en grøsser. Her er det en lett tone, med en god dose slapstick og teateraktig stemning. Man glemmer nesten at historien dreier seg om temaer som mental sykdom, seriemord, relasjonsproblemer, inkompetanse blant offentlige tjeneste menn, svindle med mer. Skal ellers advares mot at det røykes sigaretter og drikkes alkohol.

En evig singel teaterkritiker tar steget ut og låser seg til sin elskede. Noe av grunnen til denne forpliktelsesfrykten, kan være at hans familie har en bakgrunn med mentale lidelser. Han har dog et godt forhold til sine godhjertede, eksentriske gamle tanter, og sin personlighetsforstyrrede bror.

Ting ser idyllisk ut, men kjepper kommer i hjulene. Det viser seg at en av tantenes mange veldedigheter går ut å begå aktiv dødshjelp rettet mot ensomme eldre menn. Ting blir ikke bedre når den siste bror, familiens sadistiske sorte får, kommer på uventet visitt.

Frank Capras farse er faktisk veldig artig i dag, selv om den er helt fra 1944. Basert på et teaterstykke, har den flere temaer som ikke går ut på dato. Peter Lorre en personlig favoritt, ingen spiller slesk som han. Ellers er Cary Grant nydelig nevrotisk og Raymond Massey er likeså som en deformert psykopat. Eller er det herlig å se to gamle damer legge sin flid i å drepe. Fin film.