Jimi Hendrix - er han den største gitaristen som har levd?

Den 27. november skulle Jimi Hendrix blitt 80 år gammel. Dessverre ble det ikke slik – han ble medlem av 27-klubben den 18. september 1970. Men i løpet av hans korte tid på jorden, og enda kortere tid på scenen, satte han noen av de dypeste sporene en enkeltartist har satt.

Jimi Hendrix ble født den 27. november 1942 i Seattle. Han hadde en kort karriere i millitæret, som etter sigende ikke var noen suksess utenom musikalsk.

Etter millitæret satset han på musikk, han spilte med flere band, og han havnet etter hvert i England. Der skjøt karrieren hans fart. Han ble et hett navn i London, og hang med alle de store britiske artistene på 60-tallet.

Han hadde en kort, intensiv karriere hvor han turnerte rundt i verden, før han gikk bort altfor tidlig i 1970.

Jimi Hendrix sin musikk klassifiseres ofte som bluesrock. Og han hadde helt klart en fot solid plantet i bluesen hele karrieren. Men han var også en viktig figur innen hippie-bevegelsen og psykedelisk rock. Han regnes også som en pioner innen hardrock. Han var en perfeksjonist som brukte mye tid i studio - og han var et fyrverkeri på scenen!

USA og England på 60-tallet

På 60-tallet var det egentlig ikke rart at en amerikaner dro til England for å leve av musikken. Storbritannia hadde blitt et slags populærmusikalsk mekka etter at London-bandet the Rolling Stones og Liverpool-bandet The Beatles hadde sine gjennombrudd i løpet av den første halvdelen av tiåret. Og merkelig nok hadde bluesen – en musikkform som i USA i stor grad var forbeholdt den afro-amerikanske befolkningen – fått fotfeste i England.

Om rasisme og en viss segregasjon eksisterte i beste velgående i både Storbritannia og Europa generelt, så var det ikke like strukturelt som på andre siden av Atlanterhavet. USA var fortsatt sterkt preget av segregasjon på 60-tallet. Martin Luther King hadde sin I Have a Dream-tale så sent som i 1963. Men musikken var for så vidt et unntak når det gjaldt segregasjon. Jazzen, som opprinnelig oppstod i afro-amerikanske miljøer, hadde for lengst blitt trykket til brystet av hvite amerikanere, og hadde også funnet veien over til Europa på et tidlig tidspunkt.

Bluesen fikk afro-amerikanerne ha i fred en stund, men da “the white man stole the blues and named it rock n’ roll” på 50-tallet, skjedde det noe merkelig på andre siden av dammen: Unge engelskmenn gravde etter røttene til rock n’ roll, og fant bluesen. Men mens britiske band som The Rolling Stones og Yardbirds og gitarister som Eric Clapton introduserte et hvitt publikum i både Europa og Amerika for blues, vendte mange afro-amerikanere seg heller mot soul, funk og R&B. Som de som kjent ikke fikk ha i fred lenge heller.

Hendrix vokste opp i Seattle, en by som slettes ikke var særlig preget av segregasjon og rasisme etter hverken amerikanske eller samtidens standarder. Han hadde ikke noe behov for å omfavne hverken «sort» eller «hvit» kultur, han spilte det han ville – og budskapet hans i sangene hans var ofte om fred og universell kjærlighet. Han var inspirert av rock n’ roll og blues, han spilte soul og funk med The Isley Brothers og Curtis Knight før solokarrieren, han var en stor fan av Bob Dylan og covret flere av sangene hans, og han var etter alt å dømme særdeles åpen og fullstendig fargeblind når det gjaldt musikk. Muligens er fargeRIK en bedre beskrivelse av Hendrix.

A propos Bob Dylan - hans All Along the Watchtower er sannsynligvis bedre kjent i Hendrix sin versjon – men det er altså opprinnelig en Dylan-låt.

Hendrix sin gitarstil

Det er vanskelig å forklare i dag hvor nyskapende, for ikke å si rett ut revolusjonerende Hendrix’ gitarspilling var. Og vi kan bare tenke oss hvilken opplevelse det må ha vært å høre han i hans samtid. Han tøyde grensene for hva man kunne gjøre med en elgitar på en måte ingen hadde gjort før han. Snakker vi om gitar – elektrisk, akustisk eller hva det skulle være – er det helt klart en tidsepoke før Hendrix, og en helt annen etter Hendrix.

Eric Clapton, som var en av 60-tallets virkelig store gitarguder, skal ha blitt fullstendig sjokkert da han hørte Hendrix første gang. Chas Chandler, som var manager for både Hendrix og supergruppen Cream, som Clapton var en del av, arrangerte en jamsession med trommeslageren Ginger Baker, bassisten Jack Bruce, og Hendrix. Baker var skeptisk til å jamme med noen han ikke hadde hørt før, og insisterte på at Clapton stod klar med en gitar på scenen, i tilfelle denne ukjente amerikaneren ikke leverte varene.

Da Hendrix startet jamsessionen med en rå versjon av bluesklassikeren Killing Floor, skal Clapton bare ha stått og sett på Hendrix og gapt, mens hendene hans datt av gitaren - før han bare lusket av scenen. Chandler fant Clapton backstage etterpå, hvor han stod og røykte, mens han utrykket mistro over hva han nettopp hadde hørt - “er han virkelig så j*vla god???” skal han ha spurt, som om han ikke ville tro det han nettopp hadde hørt. Innen en uke etterpå hadde Clapton samme hårfrisyre som Hendrix.

Vi må helt frem til starten av 80-tallet og Edward Van Halen for å finne en tilsvarende stilskapende og revolusjonerende gitarist, som ene og alene forandret måten man så på gitaren og hvilke muligheter den hadde. Bluesgitarister generelt var allerede kjente for å spille heller ekspressivt, med mye bruk av strengebending og vibrering av strengene. Det å spille med forvrengt gitarlyd – opprinnelig en «feil», noe som skjedde når gitarforsterkeren stod på for høyt, eller høyttaleren var sprengt - ble vanligere og vanligere i løpet av 60-tallet, da det gav gitarister ekspressive muligheter som bare f.eks. saksofonister hadde hatt frem til da.

Men ingen tok alt dette så langt som Hendrix. Den beste måten å beskrive Hendrix sin innflytelse på elgitarspilling, er at han tok alle de nevnte komponentene fra 2. til 6. gir, og la til en god del psykedelia på toppen.

Et av de mest gåsehudfylte øyeblikkene til Hendrix var da han spilte en gitarversjon av The Star Sprangled Banner på Woodstock. Her spiller han den amerikanske nasjonalsangen gjennom brølhøye gitarforsterkere, hvor han blander inn lyder som vanskelig kan tolkes som annet enn flyalarmer, fallende bomber og menneskeskrik. Vietnamkrigen var i full gang på den tiden, til høylytte protester, og generelt tolkes denne fremførelsen som en kunstnerisk, ordløs protest mot denne krigen og USA sin rolle. De fleste visste allerede hvem Hendrix var på den tiden, men tilskuerne skal bare ha stått helt forsteinet og måpt under fremførelsen. At de var forstenet kan selvsagt ha mange forklaringer, men publikum ble helt perplekse da Hendrix hadde denne fremføreslen.

Jeg så en gang et intervju med en annen gitarlegende, John McLaughlin, hvor han sammenlignet denne fremførelsen med 1900-tallets eksperimentelle og grensesprengende klassiske musikk. Jeg er helt enig med han.

Men Hendrix var mye mer enn “bare” en gitarist – han var en komplett artist; en sanger, komponist, tekstforfatter og visjonær som står bak noen av rockehistoriens klassikere. Og han hadde sitt helt eget image - gitaren var bare en del av den pakken som var Hendrix.

Han skrev flere roligere sanger, flere av dem riktig poetiske og nesten jazza, som Castles Made of Sand og Little Wing – hvor han også viste at han hadde langt mer å fare med på gitaren enn bare ville og ekspressive gitarsoloer. Når Hendrix kompet, utbroderte han akkordene på et smakfullt og ofte intrikat bevis med bruk av appogiatura og brutte akkorder, hvor han tidvis benyttet seg av pianoteknikker for å gjøre akkompagnementet interessant. Han spilte ofte i trioformat, med kun en bassist og en trommeslager, men det låt aldri nakent og kjedelig av den grunn. Han spilte bare ikke kjedelige cowboyakkorder eller powerchords mens han sang.

Det mange først og fremst la merke til med Hendrix på scenen, var at han spilte med tennene, spilte med gitaren bak hodet – og til og med satte fyr på og knuste gitaren. Hendrix prioriterte utrykk og ekspressiv fremførelse på scenen, fremfor å stå rett opp og ned og ha plettfri teknikk. Hører man på diverse live-opptak var det ikke uvanlig at stemmingen på gitaren hans var litt ute å kjøre. Men ser man filmer av Hendrix spille ser man at fyren gav absolutt alt på scenen. Han levde seg helt inn i musikken, var modig og tok mange sjanser – og han var et rent fyrverkeri.

Hendrix sitt utstyr

Hendrix spilte på forskjellige gitarer, men han er best kjent for å spille på diverse Fender Stratocastere. Han var venstrehendt, en gruppe som alltid har blitt – ahem – venstrehåndsbehandlet når det gjelder utstyr, så han tok stratocastere for høyrehendte og rett og slett snudde dem opp ned. Det sier litt om innflytelsen hans at mange høyrehendte gitarister gjorde akkurat det samme med venstrehåndsgitarer i kjølvannet av Hendrix.

På en av de siste live-fremførelsene hans, på Isle of Wight-festivalen i 1970, brukte han en Gibson Flying V. Utover det var han innom mange forskjellige typer gitarer – for han var gitarene først og fremst verktøy.

Hendrix benyttet seg virkelig av mulighetene for å skape “nye” lyder. Han var ikke redd for det som da var helt ny teknologi. Han var en pioner i bruken av fuzz og Uni-Vibe, og han oppdaget fort Wah-wah-pedalen og dens muligheter.

Da han flyttet til England oppdaget han Marshall-forsterkere, som han ble best kjent for å bruke. Hendrix benyttet seg ofte av kontrollert feedback live, og han fant akkurat det som han var ute etter i Marshall-forsterkerne hans.

I studio benyttet han seg flittig av studioets muligheter. Han spilte av og til inn gitarspor baklengs, for så å snu tapen, noe som gav en virkelig original lyd. Han var i det hele tatt alt annet enn en teknofob tradisjonalist.

27-klubben

27-klubben er en morbid liste over oppsiktsvekkende mange artister som har dødd i en alder av 27 år. I årene 1969-71 gikk både Brian Jones, Jimi Hendrix, Janis Joplin og Jim Morrison bort – alle i en alder av 27 – men først da Kurt Cobain døde i samme alder i 1994 begynte spekulasjoner rundt om det var noe spesielt med artister og denne alderen å florere. Noe som ble ytterligere forsterket da Amy Winehouse gikk bort med samme alder i 2011.

Det er selvsagt ikke påvist noen sammenheng. I musikkbransjen har det tradisjonelt vært alt for enkel tilgang til både lovlige og ulovlige substanser, artister har ofte blitt presset til å jobbe mer og gi mer av dem selv enn hva som er sunt, og i mange tilfeller har mentale problemer blitt oversett, eller avskrevet som artistnykker, og ikke minst blitt forsterket av diverse substanser. Dette har heldigvis forandret seg de siste tiårene.

Hendrix døde av en overdose barbiturater – legemidler som demper sentralnervesystemet – kombinert med alkohol mellom den 17. og 18. september 1970, i London. Litt over to måneder før han ville fylt 28, og litt over 52 år før han ville fylt 80. Ikke det første tragiske dødsfallet, men musikken og arven hans lever videre i beste velgående. Heldigvis.