Hvis du bare skal lese én korona-dagbok

Det begynner koronavinteren 2020/21. Multikunstner Ketil Bjørnstad har fullført den selvbiografiske serien Verden som var min, og kjenner en viss tomhet samtidig med at verden stenges ned og konsertoppdragene forsvinner.

Der andre legger puslespill eller baker surdeigsbrød, begynner Bjørnstad å puste på det ulmende interessebålet som ble påtent i ungdommen: Interessen for alpint.

Alpint-gal åstedshyene

Ketil Bjørnstad har en leksikalsk oversikt over alpint. Over løyper og løypepartier, ulike alpinisters stil og ikke minst de grufulle ulykkene som er en del av sporten. (Åsteds-hyene, kaller han seg selv etter at han har oppsøkt bildene av Daniel-André Tandes fall i skiflyging i Planica.)

Vinteren 2020/21 etablerer Kajsa Vickhoff Lie seg i verdenstoppen i fartsgrenene (Super-G og utfor), med Bjørnstad som neglebitende supporter i sofaen. Andreplassen hennes i Garmisch i januar 2021 får Bjørnstad til å skrive et dikt om henne, og dikt har han ikke skrevet på årevis.

Senere på vinteren skader hun seg stygt. Bjørnstad sender diktet i hennes retning. Hun leser det og liker det. Slik begynner et vennskap på tvers av generasjoner og prestasjonsgrener.

Nysgjerrighet

Downhill er en bok om nysgjerrighet.

Ketil Bjørnstad fylte 70 tidligere i år, og har truffet det meste som kan krype og gå av offentlige personer i Norge (og en hel del i utlandet) de siste 50 årene, men som han skriver: Han elsker å være fan av noen. Folk han kan lære av, og beundre for egenskaper han selv skulle hatt mer av. (Han har aldri hatt slalåmstøvler på beina.)

Denne «noen» i boka er Kajsa Vickhoff Lie, og dialogene mellom dem er fascinerende møter mellom Bjørnstads vidvinkel og hennes målrettede fokus for å kutte hundredeler ned ellevilt bratte fjellsider. Gjennom møtene finner de ut at forskjellene mellom dem tross alt ikke er så store. Feil vil skje, i de største konsertsaler og de bratteste utforløyper. Men det kommer alltid nye sjanser.

Se framover

Mot slutten av boka (løypa?) svinger Bjørnstad innom den andre betydningen av utfor; om livet som et renn hvor man etter hvert nærmer seg den ene passeringen mer skrekkinngytende enn den forrige.

Downhill er også et forsøk på å skrive seg yngre, og det virker. Det er ingenting feil med nostalgi, men Bjørnstad og Lies holdning om at det neste rennet er mye viktigere enn det forrige, kan alle lære av.