Hva er klassisk musikk del 2 - middelalderen og renessansen

Middelalderen (ca. 500 – ca. 1400)

Under antikken satte mektige sivilisasjoner som Hellas og Romerriket sitt preg på verdenshistorien, og grunnlaget for alt fra arkitektur til samfunnsstruktur til filosofi ble lagt. Så gikk verden i dvale når middelalderen kom. Men så, under renessansen, våknet verden fra dvalen igjen og begynte å konsentrere seg om sunnere idealer som humanisme, kunst, kolonisering og plyndring.

Sånn kan det i hvert fall fremstå av og til. Middelalderen, som nesten har blitt et skjellsord, blir ofte fremstilt som en slags historisk parantes (derav navnet) - et historisk tilbakeskritt. Men det skjedde mye i middelalderen også – og ikke minst; for flere sivilisasjoner utenfor Europa var denne tidsepoken langt fra en parentes!

Dersom man studerer musikk i Norge går man ofte forholdsvis raskt forbi middelalderen (og nesten like kjapt gjennom renessansen som kom etter). Man sitter kanskje med inntrykk av at musikkhistorien begynte under barokken fra 1600-tallet. Jeg studerte derimot musikk i Frankrike, hvor man legger langt mer vekt på disse to stilepokene – av den enkle grunn at det var veldig mye som skjedde i og rundt Frankrike på denne tiden. Videre er jo middelalderen tiden den klassiske musikken begynte å bli etablert.

Du har kanskje hørt om gregoriansk sang - munkesang fra Middelalderen? Det regnes ofte som den klassiske musikktradisjonens begynnelse. Sangformen er oppkalt etter pave Gregor I den store. Han fant slettes ikke opp sangformen selv om den fikk hans navn, den hadde blant annet sitt utspring i jødiske synagoger. Ingenting tyder på at pave Gregor var hverken musiker eller komponist selv.

Det han gjorde var å sørge for at musikken ble standardisert – at man lagde faster former som man noterte ned på noter. Sannsynligvis fordi pave Gregor ønsket at en messe i Vatikanet og en messe i et avsidesliggende kloster i Tyskland skulle være likest mulig. Og notene hjalp dem å passe på dette og ikke minst å dele musikken; nå kunne man plutselig skrive en messe i Torino og sende den på papir til et kloster utenfor Düsseldorf.

Med andre ord: Det viktigste som skjedde i løpet av middelalderen for det som etter hvert ble den klassiske musikken var at man virkelig begynte å utvikle noter og musikkteori, som endte opp som det systemet vi har i dag.

Jeg vil gjette at sikkert minst 99% av de som drev med musikk under middelalderen, spesielt utenfor kirke og klostre, ikke brukte noter. Papir var dyrt, alt ble skrevet ned for hånd, trykkerikunsten var enda ikke oppfunnet, veldig mange kunne hverken lese eller skrive, og det å kunne lese og skrive noter var det enda færre som kunne. Det meste vi har av skriftlige kilder fra denne tiden, både innen musikk og annet, kommer fra kirker og klostre – og hvis jeg skal gjette vilt representerer det 1% av musikken som ble fremført i samfunnene. Noter var for det meste forbeholdt sakral (religiøs) musikk, sekulær (ikke-religiøs) musikk levde i større grad sitt eget liv. Men det var ikke slik at sakral og sekulær musikk levde på to forskjellige planeter heller, det er ingen tvil om at musikken utenfor kirken påvirket musikken i kirken, og vice versa.

Men det var ikke før 1300-tallet - på tampen av middelalderen - at den klassiske tradisjonen virkelig løsrev seg fra kirken, først og fremst i Italia. Denne perioden i middelalderen kalles ofte ars nova – den nye kunst. Italienerne refererer ofte til denne perioden som trecento (forkortelse for mille trecento – trettenhundretallet). Dette var en gullalder i Italia, og renessansens idealer begynte sakte men sikkert å se dagens lys på denne tiden.

Middelalderens «pre-klassiske» musikk var oftest enstemmig i den spede begynnelsen. Den ble i hvert fall notert slik. Enstemmig, eller monofon musikk betyr at alle synger melodien helt likt. Etter hvert utviklet man polyfoni – at man sang forskjellige stemmer oppå hverandre. Du har kanskje vært borti kanon? Det er en veldig enkel form for polyfoni. På skolen kunne klassen synge «Fader Jakob» i musikktimene, men klassen ble delt i to, og den ene halvparten begynte å synge først når den andre halvparten hadde kommet til «sover du?». Selv om man ikke synger det samme, så passer det merkelig nok sammen. Det er polyfoni.

Enkelte polyfone verker fra både middelalderen og renessansen kan være riktig så avanserte og forseggjorte. Det kan høres ut som om hvert medlem i koret synger helt forskjellige sanger, men merkelig nok – men langt fra tilfeldig – så passer alt godt sammen. Mange komposisjoner fra senmiddelalderen til renessansen kan være et rent skattkammer for musikologer og musikkanalytikere, med snedige arrangementer og masse skjult symbolikk. Det var også på denne tiden man virkelig begynte å utvikle rytmenoter.

Under middelalderen var komponister ofte mer eller mindre anonyme, og det snakkes lite om dem i musikkhistorien med mindre man spesialiserer seg i middelaldermusikk. Komponistene på denne tiden komponerte oftest kirkemusikk, og tjente dermed en høyere makt. Men det fantes unntak. Et av dem var den franske komponisten Guillaume de Machaut (ca. 1300 – 1377). Han var på mange måter datidens Michael Jackson – og nei, jeg tenker ikke på den katolske kirken og guttekor, men på ren berømmelse. Han var muligens den første vestlige komponisten som oppnådde en viss berømmelse i sin samtid.

Andre kjente komponister fra middelalderen var Philippe de Vitry (1291 – 1361), også fra Frankrike, samt italienerne Francesco Landini (1325 – 1379 og Johannes Cicionia (1335 – 1411). Hildegard von Bingen (1098 – 1179) fra Tyskland bør også nevnes, musikkhistorien er ikke full av kvinnelige komponister. Von Bingen var en høyt ansett komponist, men også mystiker, og skriftlærd i en tid som neppe kan kalles gullalderen for kvinner. Hun etterlot seg en enorm katalog skrifter, var høyt ansett i sin samtid og ble kanonisert etter hennes død. Men hun var nok unntaket mer enn regelen når det gjelder middelalderens kvinnesyn.

Renessansen (ca. 1400 – ca. 1600)

Denne perioden har navn etter det franske ordet for «gjenfødelse» - «renaissance». Europa våknet fra middelalderdvalen og gikk tilbake til antikkens idealer (derav «gjenfødelse»), og det ble gjort store fremskritt innen kunst, kultur, filosofi og litteratur.

Renessansen var allerede godt i gang i Italia ved århundreskiftet. Men selve renessansemusikken oppstod først og fremst lengre nord i Europa, spesielt i det nordlige Frankrike, Belgia og Nederland.

Under renessansen løsrev den klassiske musikken seg fra kirken. Komponister sluttet selvsagt ikke med å lage sakral musikk, det ble bare mye vanligere å i tillegg lage sekulær musikk innenfor de samme tradisjonene. Komponistene stod på mange måter friere enn tidligere - men samtidig ble musikkteorien og musikalske former mer og mer utviklet, og det kom stadig flere regler, former og forventninger for hvordan man skulle komponere.

Det er ikke fra renessansen de best kjente komponistene kommer fra heller, selv om det klart var lettere å få berømmelse som komponist. En av de mest kjente er Josquin des Prez (ca. 1450-1521). Han tilhørte det som ofte betegnes som den fransk-flamske skolen. En inspirasjon til denne “skolen” var italieneren Giovanni Pierluig da Palestrina (1525-1594). Han komponerte først og fremst innenfor den katolske kirken. I England virket bl.a. William Byrd (1540-1623).

Claudio Monteverdi (1567-1643) komponerte i overgangen mellom renessansen og barokken. Han nøt høy anseelse i sin samtid, og er kjent for opera – hans L’orfeo er den tidligst komponerte operaen som fortsatt fremføres jevnlig rundt omkring i verden.

Og med Monteverdi sier vi farvel til middelalderen og renessansen, i neste artikkel i serien skal vi se på tiden fra barokken til den galante stil (som også kalles rokokko).