Tre er en for mye

Thérèse er gift med fetteren Camille. Han er syk og puslete. Inn i bildet kommer Camilles venn Laurent, en kynisk alfahann som blir Thérèses elsker. De planlegger å kvitte seg med Camille og leve lykkelig alle sine dager etterpå.

En dag drar de tre på båttur. Bare to av dem kommer tilbake.

Dyret i oss

Litt litteraturhistorie: Franskmannen Émile Zola grunnla naturalismen på slutten av 1800-tallet.

I denne stilretningen skrev forfatterne om det menneskelige livet som om det var underlagt loven om arv og miljø. De var også opptatt av at vi alle er slaver av våre laveste impulser. Vi er brutale dyr som bare venter på å slippe råskapen løs.

Thérèse Raquin er en tidlig naturalistisk roman. Dødssyndene står i kø; her er hovmod, grådighet, misunnelse, fråtseri, vrede og ikke minst latskap.

Naturalismens vektlegging av det heslige får også god plass.

Et guffent Paris

Mange har skrevet bøker om hvor vakker Paris' skjønnhet. Dette er ikke en av dem. Byen er mørk og fuktig. Butikken hvor Thérèse holder til sammen med tanten sin, er som et gravkammer.

En av de mest minneverdige sekvensene i boka er skildringen av hvordan de nylig døde legges til utstilling langs Seinen hver morgen, som en slags folkelig underholdning. Dette er ikke noe Zola dikter opp, likskuet var en attraksjon i Paris på den tida.

Forfatteren bruker sterke virkemidler. Romanfigurene ligger nokså tett opptil parodien noen ganger. Men da jeg sluttet å tenke at jeg hadde en høyverdig klassiker foran meg, og heller konsentrerte meg om ordene på boksidene, begynte jeg å sette pris på Zolas grovkornede personskildringer og enkle, men gode intrige.

Émile Zola var i midten av 20-årene da han skrev Thérèse Raquin, og det var denne romanen som gjorde ham til en kjent figur i fransk litteratur. Romanen skapte skandale på 1860-tallet med sin vektlegging av sex, latskap og egoisme.

Film noir og mer

Mange har blitt inspirert av boka, se Wikipedias oversikt. Flere av disse kan du låne på Sølvberget.

James M. Cain hadde definitivt lest den før han skrev noir-klassikeren Postbudet ringer alltid to ganger i 1934. Romanen har blitt filmatisert to ganger, sist i 1981 med Jack Nicholson og Jessica Lange.

Den sørkoreanske grøsseren Thirst (2009) bygger på Zolas roman, det samme gjør In secret (2014). Og ikke minst har Thérèse Raquin blitt dramatisert på teater en rekke ganger.

Thérèse Raquin minner om Madame Bovary av Gustave Flaubert i måten den nådeløst skildrer tragedie og egoisme. Jeg anbefaler begge sterkt!