Wrrrraaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa!
Christian N. Tønnessen
02.05.2016
Ur-kommunikasjon
Brøl, skrik og hyl er en form for ur-kommunikasjon - levende rester fra det førspråklige mennesket. I likhet med halebeinet er disse språkløse lydene noe som minner oss om at vi tross alt er dyr. Men i motsetning til halebeinet er de høyst levende og uttrykksfulle virkemidler i menneskelig kommunikasjon. Bruken er nok størst i våre første leveår, og deretter blir den i stor grad erstattet av språk. Men kan dukke opp igjen f.eks. som del av instinktive reaksjoner knyttet til smerte, frykt, glede og nytelse.
Skrikets og brølets estetikk
Populærmusikken, og da særlig rocken og dennes forgreininger, har alltid hatt et nært forhold til det dyriske i mennesket. I en større kulturhistorisk kontekst er dette kanskje noe av det mest unike ved de populærmusikalske genrene, ettersom vestlig kunst og kultur i stor grad har forsøkt å heve seg over det dyriske ved å undertrykke eller kontrollere det.
Populærmusikken, og da særlig rocken og dennes forgreininger, har alltid hatt et nært forhold til det dyriske i mennesket. I en større kulturhistorisk kontekst er dette kanskje noe av det mest unike ved de populærmusikalske genrene, ettersom vestlig kunst og kultur i stor grad har forsøkt å heve seg over det dyriske ved å undertrykke eller kontrollere det.
Skrik, brøl og hyl er derfor helt sentrale estetiske virkemidler i populærmusikken. Og i en post-freudiansk moderne kultur som vår er ikke dette lenger noe å se ned på. Og det er heller ikke slik at at et skrik er et skrik, og et brøl er et brøl, og et hyl er et hyl. Tvert imot smitter musikkens og språkets flertydighet over på dette språkløse, noe som gjør at to tilørelatende like skrik kan ha ganske forskjellige betydninger i lys av kontekstene de befinner seg i.
Introskriket
Det mest vanlige skriket er nok det vi kan kalle for introskriket, som likesom sparker en sang i gang med en attitude som samtidig er sangerens måte å markere seg - på samme måte som et løvebrøl.
Når det gjelder å sparke i gang en sang er en av mine absolutte favoritter Have Love Will Travel av The Sonics. Skriket ankommer etter 5 sekunder og sammen med trommene drar de med seg gitarriffet inn i en klassisk rockelåt som er 25% huleboer, 25% testosteron, 25% begjær og 25% beruset selvtillit.
Et slags manifest
En av de første sangene som låter bevisst at denne typen lyder er og kommer til å bli sjangerdefinerende virkemidler er en av rockens evige ungdomskilder: Surfin' Bird av the Thrashmen, som likesom hyller og leker seg med det dyriske, eller rettere sagt det huleboerske og språkløse i en legendarisk improvisasjon som strekker seg fra 1.06 til 2.02, og som heller enn å være skrik, brøl eller hyl er et av disse lydenes musikalske manifest.
Det dionysiske skriket
Jamfør Dionysos-kulten. En av mine favoritter her er fra Egyptian Shumba av The Tammys. En forrykende og sjelden kombinasjon av Minnie Mus-aktig uskyldighet og besatte mænader - pakket inn i perfekt listepop. Skrikene gjentar seg gjennom hele sangen, men opptrer første gang fra 0.31 til 0.36. Du bør imidlertid unne deg å høre den uventede overgangen fra det uskyldige og sukkersøte til den paniske råskapen i skrikene (fra 0.23 til 0.36).
Rockens dionysiske øversteprest
Og når vi først har streifet innom det dionysiske kommer vi ikke utenom Jim Morrison - the lizard king, rockens dionysiske disippel eller øversteprest (som han kanskje selv ville sagt). For Morrison var en av de første som virkelig gjorde alvor av å kombinere rockestjernenes gudestatus med det dyriske, seksuelle og berusede (og som attpåtil pakket det hele inn i en uimotståelig kvasi-intellektuell og mytisk tåke). Morrison har mange fantastiske skrik, men favoritten min er uten tvil fra denne live-versjonen av When the Music's Over, hvor det dionysiske og autoritære ved Morrisons egen gudestatus kombineres med den revolusjonære ånden på 60-tallet med en liten preken som avsluttes med "We want the world and we want it..." etterfulgt av "now" som pakkes inn i det som vel må være et av musikkhistoriens aller beste skrik. Selve skriket klokker inn ved 10.00. Men det oppleves best om du hører fra ca. 09.40 (og da får med deg slutten av den lille prekenen), eller egentlig fra 0.00 og helt til 14.49.
Gatevandrende gepard med et hjerte av napalm
En som virkelig har sugd til seg den råe estetikken til ovennevnte artister, og som mer enn noen har løftet brølet og skriket inn i den populærmusikalske kanon er Iggy Pop, som blant annet banet vei for punken (et stort brøl av en genre), og diverse subgenre av metal og hard rock hvor det brøles og skrikes mer enn i Dantes inferno. Som han selv sang var han en gatevandrende gepard med et hjerte av napalm (jf. Search and Destroy), og en sann mester i å introdusere både seg selv og musikken med dionysiske skrik og brøl som, avhengig av lytteren, enten er frastøtende og skremmende eller verdens mest overbevisende taler som likesom lærer deg mer enn 12 års skolegang på et par sekunder. Det er vanskelig å velge ett brøl eller ett skrik, for det er så mange - både på Fun House og Raw Power - men T.V. Eye er definitivt en av de beste, og den viser på ypperlig vis hvordan brøl og skrik har blitt en så naturlig del av Iggys uttrykk at fremførelsen av sangenes vers brøles og skrikes i like stor grad som de synges. Sangens første skrik (fra 0.00 til 0.10) er også et perfekt eksempel på et introskrik. Men høydepunktene utspiller seg fra 2.14 til 2.53 hvor det dannes et helt landskap av skrik som topper seg fra 2.42-2.53.
Det hjerteskjærende skriket
Et av de mest følsomme og hjerteskjærende skrikene jeg har hørt er fra John Lennons Mother - en sang om Lennons barndom og det vanskelige forholdet til en fraværende mor. Sangen åpner med de dønn ærlige, bitre og bebreidende versene "Mother, you had me, but I never had you./ I needed you./ You didn't need me." Sangen er tettpakket av følelser - sinne, savn, kjærlighet og hat - og det blir etter hvert klart at alt dette bygger seg opp og ventileres i ordet "go" - i verset "mama don't go" - som Lennon drar lenger og lenger ut til et desperat rop som øker i intensitet til det nesten bare er et skrik. Repetisjonen og den dramatiske oppbygningen av det nevnte verset begynner ved 3.23 og varer i hele 2 minutter (til sangens slutt). Men skrikliggjøringen av "go" begynner ved ca. 4.02 og når sitt høydepunkt i det sangen er i ferd med å fade ut ved ca. 5.21.
Storbyens moderne, fremmedgjorte og artsy skrik
...finner man blant annet i Ghost Rider av Suicide. Et forskremt lite skrik som tilørelatende beveger seg ut i tomhet innenfor en liten celle hvor det spretter paranoid frem og tilbake [ved 2.00].
Skriket som et slags beruset og pumped up punktum
...kan minne om introskriket, men det er mindre selvsentrert, og det venter til varene er levert for så å konkludere med et tilfreds og forblåst punktum. Dette opptrer f.eks. i Have Love Will Travel av The Sonics (ved 2.33, en sang som for øvrig også har et bra introskrik (se avsnitt ovenfor)). Men favoritten min er nok Turn on Your Lovelight av Grateful Dead (ved 14.48):
Jeg har spurt mine kolleger ved Sølvberget hvilket skrik, brøl eller hyl de setter høyest...
Bjørn Kjetil
Angel of Death av Slayer. 0.20-0.28. Skriket har til og med avlet et eget nettsamfunn: Tom Araya's Scream from Angel of Death
State Trooper av Bruce Springsteen. Ca. 3.03 - mer bjeffing enn skriking, men bra bjeffing (som ikke er skriking)
Olav
Good Golly, Miss Molly av Little Richard [ved ca. 0.22, og 1.09].
T.V. Eye av The Stooges [ved 0.00-0.10 og 2.14-2.53].
Love Me av The Phantom [f.eks. fra 0.00]. Jerry Lott med artistnavnet The Phantom ble født nær Mobile, Alabama i 1938 men det skulle drøye til 1958 før han spilte inn denne forrykede rockabilly låten. Du kan selv forestille deg inspillingen av denne testosteronfylte bomben: “I’m telling ya”, Lott continued, “it was wild. The drummer lost one of his sticks, the piano player screamed and knocked his stool over, the guitar player’s glasses were hanging sideways over his eyes.”…og slik låter galskapen også.
Bodies av Sex Pistols.
Personality Crisis av The New York Dolls [f.eks. fra 0.06].
I Put a Spell on You av Screamin' Jay Hawkins [fra 2.17, men og fra 0.40, og 1.11 og 1.47]
Train to Satanville av Gin Gillette [fra 0.00 - mer diabolsk latter enn skrik].
Piece of My Heart av Janis Joplin [fra 3.26].
Jesper
En af mine favoritter er fra åbningsnummeret, Fortapelse i Svovel og Helvetesild, på Koldbranns debutskive. Det fungerer dog helt bedst inklusive hele opbygningen fra 1:09. Og med maksimal lydstyrke selvfølgelig. [red. anm.: skriket ankommer ved 2.13]
Into the Grave med Grave kommer man selvfølgelig heller ikke udenom, da det jo trods alt også er verdens bedste album og også indeholder en god bunke skrig og grynt. [f.eks. fra 0.43]
Skriget der åbner Entombeds Left Hand Path er også klassisk indenfor dødsmetal.
Ellers er det også nærliggende at tænke på noget nær hele Anaal Nathrakhs diskografi af grind/black, med verdens gennem mange års vredeste mand, Dave Hunt, ved mikrofonen. Her er det fra Pandemic Hyperblast.
Helge
Helge, som har en egen Grand Prix-blogg, har tidligere skrevet et innlegg om skrik i Eurovision Song Contest (trykk på bildet for å komme videre til artikkelen):
Diverse
Super Bad Parts 1, 2 & 3 av James Brown [fra 3.52].
Immigrant Song av Led Zeppelin [f.eks. fra 0.09].
Midnight Special av Creedence Clearwater Revival [fra 0.02].
Child in Time av Deep Purple [fra ca. 8.08].
With a Little Help From my Friends av Joe Cocker, fra Woodstockfestivalen 1969 [store deler av sangen skrikes og brøles, men det topper seg fra ca. 3.20 og fra 5.15]
Darling Nikki av Prince [fra 1.50 til 2.10].
You're Gonna Miss Me av 13th Floor Elevators [fra 0.08-0.14, og som gjentar seg i mer eller mindre desperate/hevngjerrige variasjoner i refrengene - f.eks. fra 0.50].
Sympathy for the Devil av Rolling Stones [fra 0.04].