Orlando av Virginia Woolf

Hild Bakka

02.05.2018

Orlando (1928) leker og harselerer med oppfatningene våre av størrelser som tid, kjønn og litterære sjangrer.

Virginia Woolfs Orlando: en biografi kom ut i 1928, det året som kan regnes som de kvinnelige modernistenes høydepunkt.

Orlando er til tross for en tradisjonell form – Woolf benytter seg ikke av stream of consciousness her, og boken er sentrert rundt et nokså tradisjonelt plott – en bok som bryter med konvensjoner på flere plan.

Orlando

Boken tar for seg det fantastiske livet til Orlando. Vi møter ham først som ung gutt på 1600-tallet, og følger ham/henne gjennom 400 år med drømmer om å bli poet, med forelskelse og svik, med reiser – og et kjønnsskifte.

Ved romanens slutt er vi i 1928, Orlando er kvinne og mor, og har fått en pris for diktverket Eiketreet. Orlando selv er imidlertid ikke blitt mer enn 36 år!

Ferie og kjærlighetsbrev

Woolf begynte på Orlando som en spøk, og hun så på skrivingen av denne boken som en slags ferie, etter at hun hadde avsluttet det krevende arbeidet med Til fyret (1927).

Orlando settes i sammenheng med Virginia Woolfs kjærlighetsforhold til forfatteren og aristokraten Vita Sackville-West. Karakteren Orlando er inspirert av Vita og livet hennes, og boken bærer preg av å ville imponere og kurtisere. Språket er vakkert, poetisk og høystemt, handlingen fantastisk og eventyraktig.

Orlando er blitt karakterisert som ”Verdens vakreste kjærlighetsbrev”, fra Virginia til Vita.

Fantastisk og realistisk

Orlando tar imidlertid også opp alvorlige temaer, og har en kritisk undertone.

Undertittelen insisterer på at Orlando er en biografi, og fortelleren refererer til seg selv som biograf. Dette skaper en forventning som noe realistisk, at boken er en fortelling om et levd liv.

Men Orlando inviterer leseren inn i et univers der reglene ikke er som i virkeligheten, og boken inneholder flere referanser til eventyr. Blandingen av disse motsetningene, det realistiske og det fantastiske, er noe som skaper friksjon hos leseren.

Slik tar Woolf et slags oppgjør med biografisjangeren, og stiller seg kritisk til biografens mulighet til å skrive et liv.

Kjønn

Spørsmålet om kjønn, og lek med kjønn er et viktig poeng i Orlando. Navnet Orlando viser til Shakespeares skuespill Som dere vil ha det (ca.1599), hvor den samme leken er sentral; kvinner kler seg ut som menn og forviklinger oppstår...

Også i Orlando er det tilsynelatende klærne som markerer overgangen fra å være mann til å bli kvinne. Det er når Orlando kler seg i kvinneklær, og blir behandlet deretter, at hun skjønner hvilke muligheter og begrensinger som ligger i kvinnerollen.

Det ser altså ut til å dreie seg om et performativt kjønnsskifte, og det understrekes at Orlando hele tiden er den samme, bare med et annet kjønn, bare i andre klær.

Likevel er det som om biografen kommer tettere på Orlando som kvinne enn som mann, og hun skildres på en litt annen, litt nærere måte.

Kjærlighet og seksualitet

Orlando fortsetter å være forelsket i sin store kjærlighet, Sasha, også etter at hun blir kvinne, og hun kler seg som mann og oppsøker prostituerte. Dette er et tydelig uttrykk for lesbisk kjærlighet og seksualitet, og Woolf utfordrer tradisjonelle oppfatninger av kjønn, ikke minst i sin egen samtid.

Orlando ble imidlertid vel mottatt i 1928, den virket ikke spesielt provoserende og solgte godt. Siden er boken blitt regnet som en av Woolfs mer tilgjengelige romaner, og er en av de aller mest leste.

Overskudd

Orlando bærer preg av å være skrevet med et spesielt overskudd – gjerne som en spøk, som en lek, som en ferie eller et kjærlighetsbrev.

Det er som om dette overskuddet smitter over på leseren, og morer og underholder – eller irriterer og kjeder – henne på en slik måte at det alvoret, og den kritikken som også finnes i romanen overskygges og mister litt av brodden.

For min del var det utfordrende å lese Orlando. Det var vanskelig å følge det høystemte språket og stemningene, de fantastiske hendelsene og beskrivelsene, de eventyrlige eskapadene. Og Orlando selv ble kanskje for utrolig, for karikert og endimensjonal, til tross for sine åpenbare motsetninger og dilemmaer.

Naturen og poesien

Gjennomgående synes jeg passasjene om Orlandos kjærlighet til naturen, og til poesien, er de mest interessante og gripende i romanen.

Her er det som om et dypere alvor åpenbarer og utfolder seg – det alvoret man finner bak samfunnets konvensjoner, klesdrakter og kostymer, titler og roller. Det alvoret man finner på bunnen i menneskene, i menn og i kvinner.

Kilder: