"Odd couple"-filmer
Regissør: Hal Ashby
Skuespillere: Ruth Gordon, Bud Cort, Vivian Pickles, Cyril Cusack, Charles Tyner
Harold er en ung mann besatt av døden. Plutselig dukker frisinnede Maude, en livlig kvinne som nærmer seg 80, opp. Med sine liberale holdninger til regler og energiske gnist gir hun lys i hans mørktonede tilværelse. Det blir mye eksentrisitet, varme, satire og mørk humor.
“Harold and Maude” tar opp temaer som er mer eller mindre aktuelle i dag, deprimert og misforstått ungdom, og at lykken kan komme på senere stadier i livet (selv om mange liker å benekte det) , samt flere kontroversielle punkter. Tror kanskje av grunnen til Maudes livsglede, kan ha rot i noe forferdelig, men får man bedømme selv, etter å ha sett filmen. Skuespiller Ruth Gordon skal ha fulgt lignende livsholdning som sin rollekarakter, frem til hun døde i 1985,88 år gammel. Det er mange artige “dødsscener” her , som nok er det morsomste for min del. Om filmen kan bringe frem budskapet like bra til dagens unge, er jeg ikke sikker på. Men vil anbefale den for lignende sjeler som fremdeles kan foretrekke filmer i en seriegal verden. Det hele blir fulgt av vakre toner fra Cat Stevens.
Regissør: Adam Elliot
Stemmeskuespillere: Toni Collette, Phillip Seymour Hoffman, Eric Bana
Denne claymation-filmen tar for seg forholdet mellom to usannsynlige brevvenner på 1970-tallet. Mary Daisy Dinkle fra Australia er 8 år , og vokser opp som enebarn i en dysfunksjonell familie. Max Horowitz er en svært overvektig New Yorker i 40-årene, som lever helt alene. Begge to føler seg svært utilpass i en dyster verden. Men plutselig får Mary for seg å skrive brev til en tilfeldig person, som blir starten på et finurlig og varmt vennskap.
Filmens skaper, Adam Elliot, hadde tidligere kommet med historier basert på selvopplevde hendelser som angår folk med forskjellige livssituasjoner https://www.thewrap.com/weird-brilliance-mary-and-max-. Med Harvey Krumpet tok han for seg Tourettes, med Mary and Max er det Aspeberger.
Her får vi se to personer som ikke forstår verden, uten å bli forstått selv. Filmen holder en mørk tone hele veien gjennom, men deler av de mer tristere punktene blir satt i et naivt perspektiv, gjennom øynene til de to hovedpersonene. Gjennom brevene forteller vennene om sine liv mens de gir hverandre råd og varm omtanke. Forholdet dere utvikles gjennom flere år, i en lærerik ferd. Mye handler om å kunne akseptere seg selv og andre , noe som kan bli vanskelig for alle.
Dette er en film som er koselig og tragisk om hverandre, kreativt presentert i claymation, med herlig sort-bitter komedie og nydelig musikk. Mye hjerte og visdom. Og hvem vet, kanskje vi alle kunne trengt en brevvenn?
Regissør: Jeremiah Chechik
Skuespillere: Johnny Depp, Mary Stuart Masterson, Aidan Quinn, Julianne Moore
Bilmekanikeren Benny dedikerer mye av sin tid til å ta seg av søsteren Joon, som sliter psykisk. Dette tar på, men han er glad i henne. Plutselig får de en husgjest i Sam, en særegen personlighet med slapsticktalenter. Dette blir en forandring i deres allerede uvanlige liv.
Dette er vel den triveligste filmen på listen, selv om mye ikke alt er så oppmuntrende. Her går vi tilbake til en periode hvor Johnny Depp var storsjarmør.
“Benny & Joon” er på mange måter en lett film, og tidvis litt sukkersøt i betraktning av sitt tema. Men som en utradisjonell kjærlighetshistorie funker den jo ganske så bra. Når det kommer til selve stilen, så har nok holdbarhetsdatoen gått ut. Dette gjør derimot ikke noe for nostalgiske romantikere med sansen for 90-tallet. Skuespillerne legger en viss glede i rollene som gjenspeiler seg i selve stemningen.
“Benny & Joon” fremstår kanskje som en noe flåsete feel-good komedie på dette tidspunkt. Men vil nok si at den var original for sin tid, med mye lun menneskelighet. Anbefales om man vil ha noe enkelt, litt sart og veldig artig.
Regissør: Bruce Robinson
Skuespillere. Richard E. Grant, Paul McGann , Richard Griffiths, Ralph Brown
"Withnail & I” tar oss tilbake til bohemlivet på det sene 60-tallet. To arbeidsløse skuespillere, som takler sin stakkarslige livssituasjon med alkohol og diverse andre rusmidler, bestemmer seg for å muntre alt opp med tur vekk fra storbyens strabaser. Så får man se, om det er så gøy på landet.
Denne ikoniske filmen er like gammel som meg, og holder seg betraktelig bedre. Her klarte de å presse inn masse moro på et enkelt premiss. Minneverdige karakterer, hysteriske one-linere og god/elendig stemning. Musikkutvalget, som er mye Jimi Hendrix, passer ypperlig. Det mente visst derimot ikke den legendariske musikerens familie, som var lei av at musikken hans ble forbundet med dopkulturen (kilde IMDB)
Mye skriker av 60-tallet, og kinematografien er meget vakker. Har en soft spot for scener filmet i Englands mer landlige trakter, og håper at jeg en dag får oppleve det vakre landskapet og miljøet selv. Kanskje det ikke er like stas som jeg forestiller meg, men man må da få lov til å drømme.
Skuespillerne briljerer. Richard E. Grant spiller “Withnail”, den mer ansvarsløse av de to. Artig nok er Grant selv avholdsmann, men skal ha tatt seg en drink for å “knytte” seg mer til rollen. Paul McGann er like glimrende som hans bittelitt mer “voksne” kamerat “I” (eller rett og slett Marwood). Så skal man for all del ikke glemme de andre eksentriske rollefigurene, som den fingernemme langeren og den amorøse onkelen.
“Withnail & I” er unik på mange vis, og en film som kan sees flere ganger. Koselig, bisart og mørkt tragikomisk om vennskap, som kanskje er på vei mot slutten.
