Lukten av musikk

Kan musikk dufte eller stinke?

Tenk deg at du står rett foran en fløyte, med neseborene tett inntil hullene, og nærmest sniffer i deg luften som kommer ut gjennom fløyta fra en musiker med merkbar ånde.

"Justin Bieber stinke!", kan man si. Men objektivt sett kan vel ikke musikken avgi stank eller andre dufter? I den nevnte smaksdommen dreier det seg selvfølgelig om stank i overført betydning. Men tenk deg at du står rett foran en fløyte, med neseborene tett inntil hullene, og nærmest sniffer i deg luften som kommer ut gjennom fløyta fra en musiker med merkbar ånde. I et slikt tilfelle vil jo lyden - som i likhet med ånden beveger seg i og med luften - faktisk blande seg med lukt. I tillegg har begge utspring i utpustene til én og samme person.

Eller tenk deg Mick Jagger og Keith Richards når de begge nærmer seg den samme mikrofonen for å kore. Også i dette tilfellet kan man vel si at musikken - eller sangen - faktisk lukter, eller stinker (avhengig av tannpuss, og av hva Mick og Keith har gjort, spist, drukket og røykt før konserten).

Eller tenk deg Mick Jagger og Keith Richards når de begge nærmer seg den samme mikrofonen for å kore. Da er det jo ikke helt usannsynlig at Mick mer eller mindre bevisst tenker at et Stones-refreng lukter Keith, og at Keith kanskje undrer seg over at han forbinder refrenget på Happy (en av Keiths relativt få solovokaler) med Mick, som selvfølgelig stormer mot mikrofonen hver gang Keith nærmer seg følgende:

I need a love to keep me happy
I need a love to keep me happy
Baby, baby keep me happy
Baby, baby keep me happy

Om man hører Exile on Main Street på CD er luktene naturligvis vekke. Og man kan kun nærme seg en lignende opplevelse om man trykker nesen inntil høyttalere som har en svært markant lukt som vibreres ut sammen med musikken.

Også i dette tilfellet kan man vel si at musikken - eller sangen - faktisk lukter, eller stinker (avhengig av tannpuss, og av hva Mick og Keith har gjort, spist, drukket og røykt før konserten). Men dette krever en ekstrem nærhet til musikernes fremførelse av musikken. Keith skal ha drukket svært mye Whisky, og helst nylig spydd, for at lukten skal nå frem til første rad.

Om man hører Exile on Main Street på CD er luktene naturligvis vekke. Og man kan kun nærme seg en lignende opplevelse om man trykker nesen inntil høyttalere som har en svært markant lukt som vibreres ut sammen med musikken.

Synestesi

"A svart, E kvit, I raud, U grøn, O blå, - vokal,/ ein dag skal eg segja kva løynd du kom ifrå:/ A, fløyelsvart nett av blanke flugor i brå/ surr kring avstyggjeleg tev i ein avfallsdal,/ vikar i skugge." - Arthur Rimbaud

Vi kan vel dermed anta at også lukt og musikk kan kombineres i en synestetisk opplevelse. (...) Et nærliggende fenomen, som hvem som helst kan oppleve, er når hukommelsen lagrer elementer fra ulike sanser men i samme fil.

Sitatet er hentet fra Arthur Rimbauds Voyelles (her gjendiktet av Olav H. Hauge). Diktet, eller sonetten, består av subjektive og svært frie assosiasjoner til vokalene og kan blant annet beskrives som et synestetisk dikt. Synestesi er en "(...) sanseopplevelse på flere sanseområder samtidig når bare ett av dem blir påvirket. En vanlig form for synestetisk opplevelse er «farget hørsel», det at en person opplever bestemte farger og/eller visuelle former når vedkommende hører musikk eller ved andre lydpåvirkninger." (Store Norske Leksikon). Vi kan vel dermed anta at også lukt og musikk kan kombineres i en synestetisk opplevelse.

Synestetiske minner

Et nærliggende fenomen, som hvem som helst kan oppleve, er når hukommelsen lagrer elementer fra ulike sanser men i samme fil. På samme måte som enkelte deler av en bok kan bli knyttet til lukten av boka, kan jeg tenke meg at flere av CD'ene mine - og kanskje til og med musikken på dem - er knyttet til lukten av et albumhefte. Men her er det uendelig mange kombinasjonsmuligheter. Alt man opplever samtidig som man lytter til musikk kan i teorien knyttes til musikken - eller rettere sagt: til din opplevelse av musikken. Da jeg spurte mine kolleger ved Sølvberget hvilke forhold de har til lukt og musikk, var det flere som dro frem denne typen minner - eller luktminner, som kollega Åsmund kaller det.

Det er òg mulig å så å si logge seg inn i eller bli smittet av andres luktminner.

Det er òg mulig å så å si logge seg inn i eller bli smittet av andres luktminner. F.eks. forbinder jeg livealbumet Metallic K.O. av The Stooges, med lukten av øl, samt Cementen kl. 00.30 på en lørdagskveld før røykeloven ble iverksatt. Forbindelsen er ikke særlig original, men lukten av øl kommer av at jeg leste at publikum var så misfornøyde med Iggy Pop og gjengen at ølglassene føyk og til og med knuste mot scenen, Iggy og instrumentene. Lukten av Cementen har bare sneket seg med som en assosiativ liten bonus - eller kanskje, tenker jeg nå, fordi jeg hørte på albumet og leste om konserten i samme periode som jeg pleide å gå på Cementen (som på denne tiden var en tåkeheim av sigarettrøyk).

Her kommer et knippe luktminner fra Åsmund, Annamaria, Tor Ketil, Olav og Hild:

Åsmund Ådnøy (tre luktminner fra midten av 90-tallet):

The Stone Roses (debutplata) lukter Europa. I 1995 reiste vi tre kamerater på interrail. Jeg hadde tre kassetter med til walkmanen. Den ene var The Stone Roses (de to andre har jeg glemt). Fortsatt er det umulig å høre den uten å kjenne lukten av togskinnseter, tørt støv, McDonald’s-mat, solkrem, jernbanestasjon og gammel armhulesvette.

What’s the story morning glory (Oasis) lukter Oslo. Plata kom samtidig som jeg begynte å studere i byen, nærmere bestemt samtidig som vi ble kastet ut av hybelen vår på St.Hanshaugen. Albumet er lukten av høstblader, Sinsen-bussen, trikkeskinner, Snickers, Hungerbuster og Grandiosa.

OK Computer (Radiohead) lukter gras. Da den kom høsten 1997, klippet jeg gras på kirkegårdene på Karmøy, i regn, sol og vind. OK Computers eksperimentelle fremmedgjøringsrock sto i sterk kontrast til det konkrete arbeidet jeg utførte. Fortsatt kan jeg ikke høre «Karma police» uten å se – og lukte – den salte sjølufta, utsikten mot Føynå, den todelte arbeidsuniformen, verneskoene og bensindunkene.

Annamaria Gutierrez:

Nightswimming av R.E.M. og lukten av den nye Hundvågshallen som minner meg om min oppvekst i Budapest.

Tor Ketil Solberg:

Chaka Demus & Pliers - Tease Me. Drar fram svette, nattklubbluft, coconut curries. Løfterikt og sexy fra Karibien på Walkman i et varmt og sjokkarta luktmylder i Stone Town, Zanzibar i 1993.

[red.anm.: Tease Me, pluss mange andre svette karibiske nattklubbsanger, kan lånes på reggaeantologien Sound System: the Story of Jamaican Music]

Olav Nilsen. I love the smell of vinyl in the morning:

I årevis har jeg luktet meg frem til obskur vinyl i mørke kjellerlokaler, langt fra de store kjøpesentrenes ryddige og sterile butikkonsepter og nedlastingens anonyme tastetrykk.

For meg er lukten av gammel papp, papir, svettende menn, mugg, støv og fuktige kjellere musikk i mine nesebor.

For meg er lukten av gammel papp, papir, svettende menn, mugg, støv og fuktige kjellere musikk i mine nesebor.

Hver butikk og hver plate har sin spesielle lukt, som nok ikke er like god etter vanlig standard.

Jeg har kjøpt plater som nesten krever samme lufting som klærne tidligere måtte ha etter en røykfull natt ved ett av byens vannhull.

70% av mine plater har hatt andre eiere. Noen plater har reist langt og lukten fra flere ulike hjem og enda flere fingre har trukket seg inn i pappcoveret. Platene har blitt som en vandrende wunderbaum som har sugd til seg alle luktene den har kommet nær. Noen lukter røkelse, kanskje en hasjrøykende freaker som har hatt platen tidligere, andre lukter mugg og fuktig kjeller, som om de var stuet vekk for å dø. Jeg har kjent lukten av New Orleans, Istanbul og Paris gjennom plater.

Jeg har kjent lukten av New Orleans, Istanbul og Paris gjennom plater. Når jeg tar frem The Psychedelic Sounds of the 13th Floor Elevators fra 1966 som jeg kjøpte i et av New Orleans mindre hyggelige nabolag sitter fortsatt lukten i og den farger opplevelsen. Det samme gjør 78-platen med Lefty Frizzell fra 1951 som jeg kjøpte i Sarpsborg Mynthandel.

Når jeg tar frem The Psychedelic Sounds of the 13th Floor Elevators fra 1966 som jeg kjøpte i et av New Orleans mindre hyggelige nabolag sitter fortsatt lukten i og den farger opplevelsen. Det samme gjør 78-platen med Lefty Frizzell fra 1951 som jeg kjøpte i Sarpsborg Mynthandel.

Lukten preger absolutt opplevelsen der du sitter godt til rette med coveret og et glass vin mens stiften ploger seg gjennom rillene og du kjenner den komplekse duften av solbær, moskus, kanel og nøtter blandet med tobakk og muggen gammel kjeller.

Hild Bakka:

Mitt sterkeste «lukt og musikk-minne» er ikke knyttet til et spesielt band, album eller sang, men til musikkfestival, nærmere bestemt Roskilde 1997, hvor jeg hadde forvillet meg sammen med noen venninner fra Forus. Det var alltid musikk, men i bakgrunnen kanskje, lyden av regn og skråling på dansk og diverse andre språk dominerte, selv på konsertene, samtidig som musikkfestivallukten – en blanding av sagmugg (bakken var dekket av et lag sagmugg, eller kanskje det var bark), gjørme, svette, urin og økologisk brød alltid var påtrengende. Venninne mine, med sine referanser, sa at det luktet travbane.

Lukt via sangtekstene

Men de fleste hadde en annen innfallsvinkel: nemlig å oppleve lukt via sangtekstene, noe som naturligvis smitter over i musikken. Her kom det såpass mange forslag at vi har samlet de i en spilleliste:

Og sist men ikke minst:

Smelly Cat av Phoebe Buffay, fra TV-serien Friends.