Kurt Vonnegut, "Slaktehus-5": Å dikte etter Dresden

Vonnegut var selv amerikansk krigsfange i byen, og opplevde bombingen på nært hold. Dresden var en by med liten militær betydning, det var en vakker by og utfallet av krigen var for lengst avgjort. Få trodde de allierte kom til å bombe den. Vinteren 1945 drepte allierte bomber mer enn 20.000 mennesker (for det meste sivile) i byen. Angrepene mot Dresden har vært kontroversielle siden krigens slutt.

En resignert antikrigsbok

Slaktehus-5 er en av de virkelige klassikerne om andre verdenskrig, og handler delvis om Dresden. Jeg leste den igjen i vår.

Hvor ligger storheten? Jeg er svak for bøker som mikser ulike stilnivåer. Slaktehus-5 gjør det. Boken er dyp, lettlest, morsom, smart, tragisk og vil ha deg til å tenke i stedet for å gråte. Hadde teksten blitt testet for lesbarhet (en såkalt liks-test), tror jeg den ville fått en score under 40. Det betyr ikke at boken er banal eller barnslig, men at den har korte og oversiktlige setninger.

Verden er full av lineære, hjerteskjærende romaner fra andre verdenskrig. Kurt Vonnegut kunne nok også ha skrevet den boken, men gjorde ikke det. Slaktehus-5 leker med leseren og leserens forventninger til en krigsbok. Antikrigsbudskap? Tja, jeg leser mer resignasjon i hans syn på krig og menneskene i den:

Det finnes nesten ingen dramatiske skikkelser i denne fortellingen, og nesten ingen dramatiske konfrontasjoner, fordi de fleste menneskene i den er så syke og nesten bare er ufrivillige leketøy for enorme krefter. Når alt kommer til alt, er en av krigens hovedvirkninger den at folk ikke oppmuntres til å være dramatiske skikkelser.

Slentrende og distansert forteller

Det er en oversett kunst å skrive fram en bærende fortellerstemme i en roman. Å klare det i en satirisk, absurd krigshistorie med fantasy-trekk, er en prestasjon.

Hovedpersonen Billy Pilgrim kan reise gjennom tid og rom, og bortføres av romvesener fra planeten Tralfamadore. (Nå vet du hvor Madrugada hentet navnet på liveplata si fra.) Tralfamadorianerne er forbløffet over menneskene, og hvordan vi tror at det er noe som heter fri vilje. Tidsbegrepet deres er også forskjellig fra vårt, og boken er tilsvarende ustrukturert: Billy hopper fram og tilbake i tid, og er som regel mest tilskuer til livet han lever.

Det er en oversett kunst å skrive fram en bærende fortellerstemme i en roman. Å klare det i en satirisk, absurd krigshistorie med fantasy-trekk, er en prestasjon. Vonnegut blir sjelden flåsete, selv om boken er morsom (unntaket er formuleringen "de ulykkelige polakkene var den annen verdenskrigs ufrivillige klovner", som i mine ører er en umusikalsk måte å omtale 5 millioner drepte polakker på).

Vonnegut selv smetter inn og ut av handlingen, både i skjult og tydelig form. Han gjør umerkelige koblinger mellom de ulike tidsplanene og scenene, og er ekstremt presis samtidig som han har en slentrende, distansert stil.

Som du skjønner kommer Slaktehus-5 til å stå på litteraturvitenskapens pensumlister for all framtid. På sine 152 sider får den sagt mer enn de fleste andre bøker. Tygg litt på denne:

Rosewater sa en gang til Billy noe interessant om en bok som ikke var science fiction. Han sa at alt det gikk an å vite om livet, sto i en bok som het "Brødrene Karamasov" av Fjodor Dostojevski. "Men det er ikke nok lenger", sa Rosewater.

Kurt Vonnegut
Slaktehus-5
Første gang utgitt 1969
Lån boken på Sølvberget