Karianne Arntzens røper favoritter

Karianne Arntzen er låtskriver og vokalist fra Sandnes. Hun fikk utgitt sin første låt, Nå e eg klar, på en samle-CD for kvinnelige artister ( Stiff Nipples vol.2) i 1999, en CD utgitt i regi av AKKS, P3 og EMI.

Etter flere år med videre låtskriving startet hun Karianne Arntzen Band. De arrangerte en egen showcase for bransjefolk i Valbergtårnet under by:Larm 2005 – et stunt som resulterte i flere spilleoppdrag for bandet. Samme sommer spilte de på Norwegian Underwood, talentscenen til Norwegian Wood. Bandets demo ble da valgt ut av en fagjury samt stemt videre frem av publikum.

Etter flere konserter lokalt og nasjonalt i 2005/2006 gikk bandet i studio mars 2007, og spilte inn debutalbumet I går kveld, som mottok svært gode kritikker i aviser landet over. Platen ble dessuten kreditert i hi-fi blader som Fidelity og Lyd og bilde, og betegnet som en "audiofil perle".

Karianne skriver låter på dialekt, og utmerker seg ved et særegent vokaluttrykk. Musikalsk befinner bandet seg i skjæringspunktet mellom viser, pop og jazz.

Foruten Karianne, består bandet av Vidar Schanche (gitar), Roar Skjelbred (bass), Stene Osmundsen (trommer) og Gjermund Sivertsen (tangenter).

Musikk- og filmbiblioteket har bedt Karianne gi oss sine fem favorittplater, og fortelle oss hvorfor hun velger akkurat disse:

Jon Eberson Group: Jive Talking (1980)

- Denne gruppa fra åttitallets Oslo fikk en flying start med kjempehiten Jive Talking fra plata med samme navn. For denne fikk de Spellemannprisen i 1981.

Utgivelsen skaffet jeg meg som 14-åring både på kassett og LP, og dette er en av de platene jeg fremdeles hører mest på.

Kombinasjonen av Ebersons gitarspill og Endresens stemme, kombinert med meningsfylte tekster, tar pusten fra meg hver gang jeg plukker plata frem igjen!

Edie Brickell & The New Bohemians: Shooting Rubberbands at the Stars (1988)

- Denne plata symboliserer et vendepunkt i eget liv. Hører stadig denne plata i hjel. Edie Brickell har en av pophistoriens nydeligste vokaler, og hun leverte i overgangen mellom 1980- og 1990-tallet, et knippe stabile album som voksenpopartist. Sammen med The New Bohemians skåret hun gull med denne debuten.

Det er ikke få som har denne plata stående i sin platesamling, enten kjøpt den gang da, eller som en godt selgende billigplate de siste årene. Med hitene What I Am og Circle skapte Brickell og bandet småmagiske popperler uten egentlig å høres verken særegne, spesielle eller nevneverdig flinke ut. Men det funker likevel. Virkelig.

George Michael: Faith (1987)

- Åttitallet nok en gang! En lang rekke nydelige poplåter. Faith utgjør for meg en samling tekster og melodier som fremstår ektefølt og nært. Hiten Careless Whisper er etter min smak ikke platas beste låt, til tross for at denne singelen ble en stor hit i 1988. George Michael forteller med overbevisning og innsikt om eget og andres liv, og jeg kjøper det!

Look at your hands er den personlige favoritten på plata, den alvorlige teksten taler for seg selv:

"He hits you once / He hits you twice / He don't care about the blood on his hands / But that's OK / 'Cause it's his wife / "It's the only thing she understands", he says"

Neil Young: Harvest Moon (1992)

- Plata forteller små historier fra det amerikanske hjertelandet. Harvest moon ble gitt ut drøyt tjue år etter Harvest, som fortsatt er kanadierens mest populære plate. Neil Young har med seg flere av de samme musikerne som i 1972: Kenny Buttrey, Tim Drummond, Ben Keith, Jack Nitzche, samt James Taylor og Linda Ronstad på vokal. Sammen beveger de seg stort sett i grenselandet mellom folk og country.

Låtene lever sitt eget liv! You and me , Naturral Beauty og Harvest moon er mine klare favoritter. Det er enkelt og tidvis veldig rørende.

The September When: Mother I`ve been kissed (1991)

- Man skulle kanskje tro at siden jeg selv skriver tekster på morsmålet, at jeg i det minste hadde én favorittplate med norske tekster blant mine favoritter. Men, nei.. Det lengste jeg kan strekke meg er å inkludere et norsk band, i tillegg lokalt sådan. Mother I`ve been kissed var det andre albumet til The September When.

Jeg ble frelst! Albumet starter med utsøkte Mama won`t tell you no lie, og alle 13 låtene på dette albumet står for meg som solide poplåter med et vokaluttrykk og tekster som inviterer til gjentatt refleksjon. Bandet og produksjonen kler materialet til det ytterste, og platen er etter min smak ett av de beste popalbum utgitt i Norge noensinne. Intet mindre!