John Martyn

Lars Gundersen

29.01.2019

Artisten John Martyn (Iain David McGeachy, 1948-2009) var vitterlig ikke noen helgen. En som vekselvis var avhengig av alkohol og narkotika, kunne være en bølle og konemishandler, ifølge hans ekskone Beverley. Men da må det være lov å ta en Hamsun; ta avstand fra personen og allikevel verdsette kunstneren. Og det kan herske liten tvil om at han var en stor kunstner.

Konsert på De røde sjøhus

Min eneste sjanse til å se ham spille live var da han hadde en konsert på De røde sjøhus i Stavanger tidlig på 1990-tallet. Jeg var blakk som et uvær, men hadde penger nok til bussen fra Sandnes og til billetten. Å komme seg hjem var et mye større problem, siden buss- og togforbindelse syntes å opphøre i åttetiden på denne tiden. Jeg hadde en kompis med bil, som var nesten like stor fan, og spurte om han skulle gå. Svaret var et resolutt nei! Det jeg fikk vite senere, var at han gikk på konserten og dagen etter kjørte til Oslo for å se ham der og. Det var nesten slutten på det vennskapet. og det hjalp ingenting når han senere fortalte hvor bra disse to konsertene hadde vært.

Første gang jeg ble oppmerksom på Martyn var da han var gjest på NRKs Zikk-Zakk. Programleder var den «rocka» Petter Nome. Martyn fremførte tittelsporet fra sin siste plate Sapphire og den mest fantastiske versjonen av Over the Rainbow noensinne. Bare etter å ha hørt disse to sangene ble han en av mine favorittartister (Prince er og blir den største). En annen stor fan er visstnok Thomas Dybdahl, og da er det litt pussig at jeg ikke er fan av ham (nordmenn kan kun enes om en ting, og det er at hver storhet skal styrte og stenes, i hvert fall når det kommer til andre nordmenn).

Rusproblemer

En sann historie om Martyn var i forbindelse med en konsert i London på slutten av 1980-tallet. Hans rusproblemer var på det verste, og han var altfor sent ute til denne konserten. Til slutt dukket han opp og kom ut på scenen, kastet opp og gikk. Allikevel var det ingen i salen som forlangte billettpengene tilbake.

Diskografi

Han debuterte med albumet London Conversation i 1967, så fulgte The Tumbler (68) Stormbringer (70) og Road to Ruin (70). De to siste med hans fremtidige kone Beverley (født: Kutner i 1947). Det er ingen som har svaret på hvilken stor artist hun kunne ha blitt på egenhånd, men en kvinnes plass er vel i hjemmet.

Jeg har ikke hørt mye på disse tidlige platene, en del av dem finnes på den fire cd-ers samlingen I ain`t no Saint (2008 og utgitt i forbindelse med 40-årsjubileet som artist) og som både biblioteket og jeg har. Det en kan si om disse albumene er at de høstet gode kritikker, men ikke var blant de mest kommersielle. De forsvant også litt i mengden av artister innen sjangeren folk/singer-songwriter som etablerte seg på denne tiden.

I 1971 kommer Bless the Weather ut og det er det tidligste albumet jeg har av ham. LP'en ble kjøpt i et plateantikvariat som en stund holdt til i kjelleren på gamle Fossen. Jeg fikk kjøpe flere av hans tidligere plater der, og historien vil ha det til at de hadde tilhørt sønnen til en Stavanger Aftenblad-journalist. Denne hadde reist mye utenlands å kunne derfor kjøpe plater som ikke var å skaffe her hjemme til sin håpefulle. Sønnen satte sitt bumerke med synål på de de innerste rillene på hver enkelt av dem. Hovedsakelig akustisk igjen, og med den nydelige Head and Heart, og den korte coveren av Singing in the Rain.

Solid Air(73) regnes som Martyns første mesterverk. Tittelsporet er dedikert til vennen Nick Drake og kan sies å være ur-ambient. Rather be the Devil er bluesrock og Over the Hills er en selvreflekterende folk-sang med Richard Thompson på mandolin. May You Never ble en av hans største sanger og Eric Clapton gjorde en unødvendig coverversjon av denne på Slowhand (77). Her gjør han også mer bruk av "Echo tape play"-effekten, og ikke spør meg hvordan den fungerer.

Så følger de skjebelige platene Inside Out (73) og Sunday`s Child (75) og fem år etter The Who gir han ut sin Live at Leeds (75), hvor hele B-siden er viet til liveversjonen av Solid Air.

I 1977 kommer Martyns andre mesterverk, med tittelen One World. Rent musikalsk stemmer dette helt. Han favner fritt og lar seg inspirere av det meste. Blant gjesteartistene finner en Lee «Scratch» Perry, Stevie Winwood og hans etter hvert trofaste våpendrager, bassist Danny Thompson. Blant sangene har en igjen sanger basert på egen livsstil med Dealer og Big Muff, han er igjen i ambient-land med Small Hours og har med den ufattelig livsbejaende Dancing.

Grace and Danger(1980) kan sies å være den mest enestående skilsmisseplaten noensinne. Her møter vi en Martyn som totalt utleverer seg selv. For å kunne fortelle sin side av hvilken tragedie dette synes å være. Når en senere tenker på hva hun måtte gå igjennom så gir det grunn til ettertanke. Men likevel vakkert, vakkert, vakkert.

Om tittelen Glorious Fool (81) vitner om nyfunnet selvinnsikt vites ikke. Her får en allikevel sanger som Please Fall in Love with Me (så patetisk at det blir bare vakkert), Don`t You Go og den klassiske Couldn`t Love You More. Etter å ha vært på Island Records nesten hele karrieren har nå han gått til WEA. Som produsent og musiker har han fått med seg kompisen Phil Collins.

Hans andre album på WEA ble nesten en Well Kept Secret(82). Han får i alle fall ikke den kommersielle suksessen plateselskapsskiftet var ment å innebære. Her får en sanger som Could`ve Been Me, Never Let Me og favoritten Hung Up.

Med Sapphire(84) er han tilbake på Island og siste rest av folk-artisten Martyn er visket vekk. Det en får er en mer mainstrean pop/rock artist. Utenom de to allerede nevnte er her sanger som Fisherman`s Dream og Acid Rain.

Piece by Piece (86) følger i samme gaten, skjønt det er et svakere album enn forgjengeren. Selv om så er tilfelle har en allikevel sanger som Serendipity, Lonely Love og den evigvakre Angeline. Wet Wet Wets coverversjon på albumet Maggie Pie and The Impostors: Cloak & Dagger (94) er nesten like bra.

The Apprentice (90) og Cooltide (91) er mer av det samme. Så oppdager det amerikanske markedet av snart middelaldrende ham, og en får to album med nyinnspillinger av gamle sanger; Couldn`t Love You More (92) og No Little Boy (93). Et album med nyere sanger kommer i 1996, And, og selv hadde jeg ikke hørt om dette før jeg slo opp diskografien hans på Wikipedia.

Så skjer det noe nytt! Med The Church With One Bell (98) gir han ut et album med bare coverversjoner. Og resultatet blir mer enn bare vellykket! Randy Newman, Dead Can Dance, Rick Danko og Portishead er alle representert med en sang her. Og han høres mer inspirert ut enn på lenge.

Hans to siste studioalbum blir Glasgow Walker (2000) og On the Cobbles(2004). Det er litt trist å si det, men disse to blir som parenteser i hans karriere.

Så to år etter hans død kommer Heaven and Earth (2011), et uferdig studioalbum som bobler over av livsglede og kreativitet. Og dette fra en mann som visste han var døende og nå måtte ta konsekvensene av tidligere eksesser. I motsetning til Keith Richards og Ozzy Osbourne som ser ut til å overleve en eventuell atomkrig sammen med kakerlakkene. Dette er et album hvor jeg som predestinert pessimist begynner å tenke positive tanker mens jeg lytter til det, for så å sette meg ned og tenke på hvorfor vi ikke fikk beholde ham lengre.