Harpepop fra musikkens skraphaug
Det blåser... Hun sitter på en skraphaug. Og deler av ansiktet er skjult bak håret, hvor man kan skimte et melankolsk smil.
"Ghostly, I'm ambient. You'd walk passed me at a house party." synger hun.
Jeg lytter videre. Og i 240a taster jeg inn [S.l.]. Stedet er ukjent. Altså stedet til plateselskapet Static Caravan, som jeg fyller inn i 240b, etterfulgt av årstallet 2010 i delfelt 240c. Ett felt lenger nede (i 245a) har jeg ført inn tittelen: Change is Good Change is Good. Og den ansvarlige, som vi sier på fagspråket, har etter alle kunstens regler blitt autoritetsregistrert litt lenger oppe i katalogposten. Ja… i hvilket felt, spør du kanskje? I felt 100, som ser sånn ut:
100
Jeg er bibliotekar. Og som du kanskje forstår registrerer jeg CD-utgaven av albumet Change is Good Change is Good av Serafina Steer. Streken etter 1982 indikerer at hun fremdeles er i live. Men mens jeg taster inn disse kalde dataene får jeg følelsen av at jeg jobber på et likhus – i ferd med å ordne de siste formaliteter for å sjekke den døde ut av livet (så å si). For her på musikkbiblioteket er det noen som sover lenge, leeenge, leeeeeeenge, i lune plastcovere, under en god gammeldags booklet, inntil de én dag kanskje begynner å spinne rundt under en laser som suger dem til seg (likesom filmenes UFOer) og kaster dem ut i rom som de fyller til randen som om de er luftige sjeler i livet etter døden. Men vanligvis hentes de frem på mer uforståelige vis, som når du trykker på trekanten i denne boksen:
Det skal ikke mye til før Serafina Steer allerede er en lost singer/songwriter. Hun lagde 2010s beste album ifølge Jarvis Cocker (vokalist i PULP, og radiovert i BBC6 Music), men ellers ble den verken omtalt av Pitchfork eller The Guardian. Og et søk i databasene Metacritic eller Rock’s Backpages gir ingen treff. På Allmusic.com finner jeg tittelen, men ingen omtale...
Jeg hadde forstått det dersom musikken hadde vært dårlig eller veldig eksperimentell. Men i mine ører er det en av de mest tilgjengelige og melodiøst vellykkede folkplatene siden Out of Season (Beth Gibbons & Rustin Man), La Maison de Mon Rêve (CocoRosie) eller Songs III: Bird on the Water (Marissa Nadler). Og selv om hun til tider leker seg med elektroniske effekter er det en merkelig lavmælt lek, som om Portishead skulle spilt inn et album på en lesesal - hør f.eks. fra 1.25 i Drinking While Driving: lyden av en rotor som fra et playmo-helikopter i ferd med å lette.
Eller hør introen til det fantastiske åpningssporet Shut up Shop, som lister seg inn i det hørbare likesom lydbildet til nordlys i sakte film, hvorfra Serafinas stemme reiser seg som en moderne Shirley Collins - krystallklart og fresht som å drikke fjellvann fra hendene, eller puste inn luft fra vidda etter å ha trasket i Tokyo en hel dag. Shut Up Shop er blant de vakreste sangene jeg har hørt siden Mysteries av Beth Gibbons - en av tidenes beste sanger, som, uansett hvor mange ganger jeg har hørt den, spenner meg som en strikk mellom salighet og melankoli. Det er en av de få sangene som gir meg klump i halsen og gåsehud samtidig. Change is Good Change is Good har en lignende effekt.
Men om du fremdeles ikke vil vekke Serafina fra den lange søvnen, er jeg overbevist om at hun én dag, om 30, 40 år kommer til å dukke opp på en Harry Smith-aktig antologi over moderne britisk folkemusikk fra begynnelsen av det nye millenniet. Og hvis hun fremdeles lever, kommer hun til å bli oppsøkt av et band som lager lun, nesten søvndyssende, putedempet støyelectronica (inspirert av the english countryside), og som resulterer i et like bra samarbeid som Prospect Hummer (Animal Collective & Vashti Bunyan).
Men mens vi venter på det, bør du lytte til minst én av disse:
Shut Up Shop
Motion Pictures
Ulular
The Valley
Port Isaac
Drinking While Driving
GSOH
eller en av de andre sangene på Change is Good Change is Good:
Om du fremdeles er her og ennå ikke har hørt på noen av sangene, bør du skjerpe deg, og i det minste unne deg Mysteries av Beth Gibbons & Rustin Man (som snart kommer med nytt album!):