Hardkokt krim oppstod i USA i mellomkrigstiden, og fikk stor betydning for utviklingen av kriminallitteratur og filmproduksjon både i Hollywood og Europa. I utgangspunktet sikter betegnelsen til selve stilen, der alt «bløtt» og overflødig er skåret bort.
Elmore Leonard(1925-2013) er vel ved siden av Michael Crichton og Steven King den som har fått flest av bøkene sine filmatisert. Og det med god grunn. I motsetning til mange av sine kollegaer fant Leonard også plass til humor, som i filmene Get Shorty og Jackie Brown. Hans plot preges av mange krumspring, og en vet aldri helt hvordan historien vil ende. Tv-serien Justified med Timothy Oliphant er basert på noveller av Leonard. Man kan si at det ikke er feil å lese en bok av Elmore Leonard, men muligens feil å se alle filmene som er basert på bøkene hans.
William Hjortsberg (1941-2017) var et navn jeg ble kjent med etter å ha sett Alan Parkers film Angel Heart med Mickey Rourke. Boken har tittelen Falling Angel og har, i motsetning til filmen, en oppfølger i Angel's Inferno. Historien starter med at vi blir introdusert for den forsofne privatdetektiven Harry Angel, bosatt i New York på 1950-tallet. Han får i oppdrag å finne smørsangeren Johnny Favourite. Denne ble skadet i Nord-Afrika under 2. verdenskrig og har siden forsvunnet fra jordens overflate. Det blir en lang natts ferd inn i ytterligere mørke. Mord, voodoo og djevelske avtaler er bare noe av det leseren blir konfrontert med. Både filmatiseringen og disse to bøkene anbefales på det aller varmeste.
Andrew Vachss (1942-) er en av mine favorittforfattere. Hans atten bøker om Burke kan gjerne sies å være en smule formelbaserte, men hvem bryr seg når de er så bra. Burke er en geriljakriger i storbyens jungel. Han lever utenfor loven og det etablerte samfunnet. Nok et offer for behandlingen barnehjemsbarn fikk i et offentlig system helt ute av vater. Så hovedtemaet i disse bøkene er seksuelle overgrep - den mest nedrige og ødeleggende forbrytelsen en kan utsette et barn for. Burke blir vår hevnende engel, men klarer ikke å hjelpe alle disse som sliter med traumene en blir sittende igjen med. Han kan i det minste få en effektiv slutt på overgrepene og overgriperne. Det Vachss viser her er hvor mørk og forferdelig vår behandling av vår viktigste ressurs, barn, kan være.
Når det gjelder norske representanter for sjangeren har en Jo Nesbø og hans Harry Hole. Det er nok bare meg, men jeg klarer ikke å se for meg Nesbø som en forfatter som har mye kredibilitet innen førstehåndskunnskap om de emnene han skriver om. Ingvar Ambjørnsen derimot har vært ute en vinternatt før. Han ble jo allemannseie med bøkene om Elling, men før det skrev han en rekke glimrende hardkokte bøker, som Stalins øyne, Den siste revejakta, Galgenfrist, Heksenes kors, Den mekaniske kvinnen og San Sebastian blues.
Nå var det ikke disse to jeg ville skrive om, men Gunnar Staalesen (1947-). Han har det samme problemet som Nesbø med at han synes å være altfor snill til å ha kjennskap til så mange negative viderverdigheter beskrevet i bøkene hans. Det at han har en meget grundig kjennskap til sjangeren hjelper. Det fikk han vist i serien Staalesen presenterer utgitt av JW Eides forlag på 80-tallet (rundt 20 bøker).
Hans første bøker er om politibetjentene Dumbo og Maskefjes, hvor Mannen som hatet julenissen kan sies å være den beste. Disse er også blitt tv-serie. Så kom han opp med privatdetektiven Varg Veum (som for meg synes å være helt ulik den fremtoningen Trond Espen Seim gir ham i filmatiseringene). I de første bøkene er han en forsoffen, desillusjonert og fordrukken unnskyldning av en mann. Til enhver tid med en flaske akevitt i skrivebordsskuffen og en uendelig lang rekke av skuffelser i vente. Nå var jo denne fremstillingen for god til å vare og Veum blir tørrlagt. Han begynner å bruke mer av sin utdannelse fra Sosialhøyskolen i Stavanger og det blir fra da av mer og mer kjedelig. Allikevel er de fire-fem første bøkene i serien om Veum enestående i norsk sammenheng.
Derek Raymond (Robin Cook 1931-1994)) var en britisk forfatter som har skrevet noen av de mest hardkokte bøkene jeg noensinne har lest. En rekke enkeltstående bøker, men de han har fått mest oppmerksomhet for er de fem bøkene i i Factory-serien, hvor vår navnløse hovedperson er en sersjant i London-politiet. Han har et problem med autoriteter og en aversjon mot forfremmelser. Han jobber med uløste saker og saker der hvor det synes umulig å finne gjerningsmann/menn. Det hele er så mørkt og allikevel uhyre realistisk. Skildringene av miljø, forbrytelser, personer og det ulykksalige livet vår «helt» har levd beveger virkelig leseren. Hadde det vært tid til det, skulle jeg fortalt historien om når jeg oppdaget Raymond, så glemte jeg navnet hans og de femten årene det tok meg å finne det igjen.
Mickey Spillane (1918-2006) har jeg ikke lest noen bøker av, og dermed ikke de om Mike Hammer, men derimot lest tegneserieadapsjoner, filmer basert på bøkene og en rekke andre bøker inspirert av disse. Spillane er en forfatter altfor få husker og som var med å sette sitt solide preg på denne sjangeren. Han står som en påle innen amerikansk populærkultur, og jeg skal ta meg selv i nakken og få lest mange av bøkene ganske snart.
Raymond Chandler (1888-1959) er en av de som først var ute og skrev denne typen litteratur, hvor den enslige privatdetektiven med altfor mye moral og integritet er hovedperson. Hans helt ble hetende Philip Marlowe (etternavnet fikk han fra den engelske dramatikeren Kit Marlowe), og han blir malen for alle senere forfatteres hovedpersoner. Gjennom bøkene blir vi tatt med på en guidet tur gjennom et mørkt vrengebilde av Los Angeles. En annen ting en kan si om Chandlers forfatterskap er at det holder en skyhøy litterær kvalitet, noe som igjen hjalp hardkokt krim fra å bare være kiosklitteratur og til å bli «seriøs» litteratur. Mitt beste minne med hans bøker var at jeg satt på akterdekket på SS Norway i tredve grader og leste The Raymond Chandler omnibus.
Dashiell Hammett (1894-1961) er vel mest kjent for sin roman Malteserfalken og filmatiseringen av denne med Humphrey Bogart i hovedrollen. Han skrev også om The Thin Man, det ble til en hel filmserie, en mer tradisjonell type krim. Videre skrev han en rekke noveller, filmmanus og skapte avisstripen Secret agent X-9 tegnet av Alex Raymond (Lyn Gordon og Rip Kirby). Hammett var sammen med Chandler de som skapte denne sjangeren og hans mest kjente hovedpersoner er Sam Spade og en navnløs detektiv fra byrået Continental. Han fikk dessverre skrivesperre i førtiårene og ble dømt under McCarthy-prosessene i USA, noe som igjen førte til hans økonomiske ruin. Han rakk bare å skrive seks hele romaner.
Cornell Woolrich (1903-1968) er for mange et helt ukjent navn for de fleste her hjemme, men på 60- og 70-tallet ble en rekke av hans romaner utgitt på norsk. Han er også regnet som en av foregangsmennene innen denne sjangeren. Han har allikevel kommet litt i skyggen av de to forannevnte. Woolrich levde ikke noe lykkelig liv. Han var sterkt knyttet til sin mor og totalhavarerte når hun gikk bort. Han var alkoholiker og homofil i en tid hvor det var alt annet enn enkelt. Dette er ting som gjør han til en forfatter som lettere kan formidle hvordan livet er i den mer marerittaktige delen av den amerikanske drømmen. Blant de utallige filmatiseringene av hans romaner og noveller er vel Alfred Hitchcocks film Rear Window (1954) den mest kjente.
Jim Thompson (1906-1977) var arvelig belastet med en kriminell far, gikk i hans fotspor i ung alder og ble brennevinsmugler under forbudstiden. Pussig nok var han også alkoholiker. Etter først å ha livnært seg med å skrive om true crime startet han på en produktiv karriere som forfatter av hardkokt krim. Boken The Getaway ble filmatisert ved to anledninger. Først med Ali McGraw og Steve McQueen og siden Kim Basinger og Alec Baldwin i hovedrollene. En annen filmatisering verdt å merke seg er The Grifters med Anjelica Houston og John Cusack. Nå er det flere av hans bøker som også har blitt adaptert til film. Det som kan sies om innholdet i flere av hans bøker er at karakterene har en litt annerledes moral enn oss vanlige og er ikke overdrevet opptatt av lojalitet.
Ross MacDonald (Kenneth Millar 1915-1983) var gift med Margaret Millar. Hun også var en kjent kriminalforfatter, men hun skrev mer «tradisjonell» krim. For å unngå misforståelser skiftet han til MacDonald. Under dette pseudonymet presenterte han verden for privatdetektiven Lew Archer. Med en utdannelse innen engelsk (han hadde blant W.H. Auden som en av sine forelesere) har han fått gode kritikker for sin bruk av språk, psykologiske innsikt og for å ha introdusert mer enn bare de vanlige filosofiske innsiktene i sine tekster. Flere av bøkene med Lew Archer er blitt filmatisert.
James Lee Bruke (1936-) sin mest kjente serie er om den tørrlagte Vietnam-veteranen Dave Robicheaux. Han er en privatdetektiv, bosatt i New Orleans og det har kommet i alt 23 bøker i serien. Hans beskrivelser av byen, menneskene og områdene rundt byen er uovertrufne. Med sitt forfatterskap har han mottatt en rekke priser og en av bøkene er blitt filmatisert med Alec Baldwin i hovedrollen. Lee Bruke hadde en mangslungen arbeidskarriere bak seg før han ble forfatter på heltid. Han har også en datter, Alafair Bruke som er jusprofessor og en bestselgende krimforfatter.
Michael Connelly (1956-) er et navn noen vil kjenne fra tv-serien Bosch. Han har til nå skrevet 23 romaner i denne serien og undertegnede har dem alle sammen. En god venn av meg overlot dem til meg når han flyttet. Bosch har en broket fortid. Hans mor solgte intimitet og sex og ble myrdet mens han ennå var veldig ung. Hans eks er en profesjonell pokerspiller, og han har en karriere i LAPD som jevnlig ser ut til å ta en brå slutt. En bok i en annen serie som er blitt filmatisert med Matthew McConaughey i hovedrollen, er The Lincoln Lawyer. Dette er også tittelen på en tv-serie basert på Bosch-boken The Brass Verdict. Connelly har en fortid som kriminalreporter for Los Angeles Times og har mottatt Pulitzer-prisen.
Delacorta (Daniel Odier 1945-) kan sies å være et renessansemenneske. Han er poet, zen-mester, spirituell læremester og forfatter av hardkokt krim. I 1979 startet han sin serie av disse og de kjennetegnes på at alle titlene bare har fire bokstaver. Gjennomgangsfigurene er Sergei og hans muse, den pur unge Alba. Disse to befinner seg i en gråsone når det kommer til å følge rikets lover. Mesteparten av handlingene er lagt til Paris og det å si at bøkene er glimrende skrevet er et understatement. Bok nummer to, Diva, ble filmatisert i 1981 og Jean-Jacques Beineix (Betty Blue) og adapsjonen var av den meget kjente tegneserieforfatteren Jean van Hamme.
Donald E Westlake (1933-2008) sitt mest kjente pseudonym er Richard Stark. Her er hovedpersonen den kriminelle Parker. Jeg kan ikke helt avgjøre om han er sosiopat eller psykopat. Noe forstyrret er det med ham uansett. Vi føres inn i en kriminell underverden fylt av forræderi, mennesker med mer alvorlige diagnoser enn vår hovedperson, og et miljø helt ukjent for de fleste. Mel Gibson spilte Parker glimrende i filmen Payback og Darwyn Cooke adapterte flere av hans historier til tegneserieformat. Bare som en triviell informasjon så skrev Westlake filmmanuset til The Grifters nevnt ovenfor.
James M Cain (1892-1977) mest kjente bok er Postmannen ringer alltid to ganger, utgitt i 1934. Den er filmatisert hele syv ganger. De to beste er fra 1946 med Lana Turner, John Gardener og Burle Ives. I 1981 kom versjonen med Jessica Lange og Jack Nicholson. Boken er også en av de utvalgte i Modern Librarys hundre beste romaner. Det som skiller Cain fra mange av hans samtidige er hans skildringer av sex og vold, noe som førte til at han flere steder ble bannlyst. Det er godt gjort siden sex og vold er to av de viktigste temaene innen sjangeren.
