Fire romaner om første verdenskrig

For det som fylte skjermen (i tillegg til syklister i tett flokk) var kirkegårder. Endeløse rekker med kors og gravlunder for kjente og ukjente soldater som falt i verdenskrigen mellom 1914 og 1918. 100-årsmarkeringene for krigens hendelser står tett de neste årene.

Jeg lastet feriekofferten med noe nytt og noe gammelt lesestoff om krigen (selv om jeg hadde en første verdenskrig-økt i fjor også).

Reportasjetur langs Vestfronten

Skal du lese en velskrevet og kortfattet bok om krigen, lån Veien til Vestfronten (2002) av Lasse Midttun. På 187 sider skriver han både om årsakene til krigen og hvorfor den ble så annerledes enn tidligere konflikter. Midttun drøfter de militære strategiene som ble brukt, og trekker linjer både framover og bakover fra 1914 på en måte som gjør det enkelt å følge resonnementene. Forfatteren har oppsøkt slagstedene, men unngår å trampe rundt i teksten med en overflod av "jeg" i reportasjene.

Den beherskede formen gjør Veien til Vestfronten til en avdempet, men sterk studie av den store katastrofen som forandret verden for alltid.

"Du er bare trett, kjære. Du blir så storartet igjen."

Neste bok ut ble Ernest Hemingways Farvel til våpnene (1929). Hemingway. Kraftfullt språk fritt for preik og pjatt. Stilskaper og myteomspunnet. Nobelprisvinner. Man retter seg automatisk litt opp i sofaen. 

Farvel til våpnene skrev Hemingway med utgangspunkt i egne erfaringer fra første verdenskrig, hvor han jobbet i saniteten i Italia (som var på alliert side mot Tyskland og Østerrike i krigen).

La meg legge hodet på blokken og si at boka ikke berørte meg i det hele tatt. Skildringene av krigens vesen, venting, kjedsomhet og plutselig brutalitet, sitter godt. Men jeg skulle likt å snakke med den som kalte dette "vår tids ypperste kjærlighetsroman" (sitat omslagsteksten). Kjærlighetsforholdet mellom soldat Frederic og sykepleier Catherine er helt fritt for kjemi og troverdige replikker, de kommuniserer knapt. Frederic er selvopptatt og kald, Catherine er snill, men selvutslettende og enkel. Når historien etter hvert handlet mest om dem og mindre om krigen, falt interessen min.

Noe av grunnen er nok oversettelsen fra 1930 (av Herman Wildenvey), som framstår som stiv og formell i 2015. Det lukter filmavis, fjernsynsteater og riksmål-utestemme av replikkene. Hadde jeg fått en hundrings for hver gang noen sa "storslagen" og "storartet" i denne boka, hadde det blitt fullt på kontoen. Folk snakket nok annerledes sammen før, men jeg nekter å tro at det lignet på samtalene i denne boka. Kontrasten mellom krigsscenene (gode) og parforholdet (ekstremt irriterende) blir etter hvert gedigen.

Her har det unge paret akkurat kommet i land i Sveits etter å ha flyktet i robåt fra Italia (en sekvens som for øvrig er mye mer komisk enn dramatisk):

"For et deilig land," sa hun.

"Er det ikke storartet?"

"La oss gå og spise frokost."

"Nei, for et herlig land. Jeg elsker simpelthen å føle det under skoene." (side 218-219)

Farvel til våpnene kunne trengt en ny oversettelse som kommuniserer bedre i 2015, selv om jeg ikke tror det kan berge forholdet mellom Frederic og Catherine for dagens lesere.

Voldtekten av Belgia

Tenk kjapt: Hvilket uttrykk forbinder du med første verdenskrig? Jeg tipper det er skyttergraver. Stefan Hertmans' Krig og terpentin foregår delvis i skyttergravene, men bokens beste deler handler ikke om selve krigen.

Romanen tar utgangspunkt i dagbøkene som forfatterens bestefar - veteran fra første verdenskrig - overleverte ham mot slutten av livet. Hertmans bruker dem for å rekonstruere bestefarens liv. Krig og terpentin er en rik og variert bok. Den kan leses både som gravejournalistikk, slektsgransking og nær belgisk historie. Første del gjør mest inntrykk, den som foregår i årene før krigen. Hertmans er en utpreget sanselig forteller, og skriver nydelig fram fattigdommen og brutaliteten i arbeiderklasse-Belgia på begynnelsen av 1900-tallet. Han forklarer også splittelsen mellom folkegruppene i landet.

I midterste del av boken tar forfatteren bestefarens perspektiv, og forteller historien fra slagmarkene med hans stemme. Den tyske invasjonen av Belgia i 1914 var en del av den tyske Schlieffen-planen, som de trodde ville føre til en rask seier. Belgia skulle overkjøres, Frankrike deretter knockes raskt ut og så skulle tyskerne slå russerne i øst. Det slo feil, for den belgiske motstanden var hardere enn tyskerne regnet med. Den tyske brutaliteten mot nøytrale Belgia økte, med massakrer og plyndring. Første verdenskrig var en regulær krig før den ble en skyttergravskrig, selv om det er sistnevnte som huskes best i dag.

Det 20. århundre går dessverre aldri tom for grusomheter som står i fare for å bli glemt. Krig og terpentin bidrar til at det ikke skjer med belgiernes lidelser under første verdenskrig. Det eneste jeg savnet var et kart.

Hvorfor terpentin i tittelen? Romanen handler også mye om bestefarens malerkunster, som preger livet hans like sterkt som krigen og fattigdommen. Heldigvis.

Prat, pub og presseliv i Paris

Ernest Hemingways andre bok om første verdenskrig foregår i årene etter krigen. Og solen går sin gang kretser rundt en håndfull frie sjeler i Paris, hvor de gode og dårlige samtalene dynkes i rikelige mengder alkohol. Kort sagt: Det prates. Og drikkes. Og prates om hvor full man er, og så videre. Til tider oppleves lesningen litt som å være den eneste edru på en fest hvor alle andre har temmelig høy promille - en smule anstrengende.

I sentrum står journalisten Jake og hans forhold til kvinnen Brett, men boken er like mye et samtidsportrett av datidens Paris fra perioden hvor Hemingway levde der. Det hjelper å kjenne byen for å få fullt utbytte av boken. (For mer om Hemingway i Paris, les for eksempel Sven Egil Omdals bok om Paris, eller Hemingways egen En varig fest - unge dager i Paris.)

Og solen går sin gang ble Hemingways gjennombruddsroman. Den er mer elegant enn Farvel til våpnene, kanskje fordi kjærlighetshistorien ikke er så tung på labben. Det mest umusikalske med historien er den sterke antisemittismen. Jødiske Robert Cohn prøver å finne sin plass i gjengen, uten å klare det. Mye av grunnen til at selskapet ikke liker ham, skyldes at han er jødisk, og romanen er pepret med antijødiske replikker. Hemingway delte kanskje ikke holdningene som personene hans forfekter, men som forteller gjør han heller ikke mye for å ta avstand fra dem.

Igjen: Dialog er vanskelig. Oversettelsen jeg leste var fra 1920-tallet, og Og solen går sin gang virker litt stivere i kantene enn jeg tipper den er på originalspråket.