De artige svenskene
En regelrytter som har mistet jobben, en naken mormor som skyter på fremmede med paintballgevær, og en godt voksen dame som plutselig må begynne å jobbe etter en skilsmisse. Dette er de tre hovedpersonene i henholdsvis «En mann ved navn Ove», «Mormor hilser og sier unnskyld» og «Britt-Marie var her», skrevet av den svenske forfatteren Fredrik Backman.
Bytt ikke bilmerke
«En mann ved navn Ove» kom på norsk i 2013. Boka har ropt på meg fra bokhyllene i et par år, men det var først denne uka at jeg endelig satte meg ned for å lese den. En mer rørende beretning om en eksentrisk 59-åring med udiagnostisert asperger skal man lete lenge etter. Ove har mistet jobben og posisjonen som styreleder i borettslaget, og kona er død. Nå er det ingenting igjen å leve for, og den ulykkelige mannen kler seg opp i findressen, og skal til å gjøre en slutt på alt, da han møter de nye naboene som trenger hjelp til å rygge med henger. Da begynner Ove å tine opp. Humoren ligger i regelrytterheten hans; ingen får lov å kjøre inn på området, ikke en gang ambulansen. Da naboen Rune plutselig byttet fra Volvo til BMW, tok vennskapet slutt, sånt gjør man bare ikke. Sårheten ligger i sorgen over konas død, og følelsen av at ingen trenger ham lenger. Kombinasjonen gjør at vi blir glad i Ove, synes synd på ham og humrer av hans særegenheter.
«Vi er jo ikke dyr»
En annen regelrytter er Britt-Marie fra boka «Britt-Marie var her». Hun kan ikke forstå at noen kan ringe klokka 18, da spiser man jo middag. «Vi er jo ikke dyr», sier hun, og vasker huset med natron. Hun har gått fra mannen sin, og må derfor begynne å livnære seg selv. Siden hun ikke har jobbet på 35 år, og er noe utenom det vanlige, er den eneste jobben å få som leder av en nedleggingstruet ungdomsklubb i det vesle tettstedet Borg. Ved å være seg selv, og gradvis slippe inn mennesker i livet sitt, forvandles både hun og bygda. På samme måte som i «En mann ved navn Ove», kombineres det humoristiske og det såre på en fin måte. Det er lett å bli glad i Britt-Marie og de andre underlige menneskene i Borg.
Eventyrkos
Britt-Marie var opprinnelig en bifigur fra boka «Mormor hilser og sier unnskyld». Her er det mormor og barnebarnet Elsa som spiller hovedrollen, og de er heller ikke A4-mennesker. Elsa er snart åtte år, særdeles veslevoksen, og finner svar på det meste via Wikipedia. Mormor er 78 år gammel, og folk sier at hun er gal. Da hun dør, etterlater hun seg en bunke med unnskyldningsbrev som Elsa skal gi til de andre beboerne i blokka. Da møter hun både monstre, fylliker og sladrekjerringer. Når hun blir kjent med dem, blir hun mer kjent med hvem mormor var, og hun får et enda dypere innblikk i deres private eventyrland, Miamas. Det jeg likte med denne boka, var «eventyrligheten». Inspirert av Harry Potter og Brødrene Løvehjerte, dras vi inn i Miamas, og boka har tidvis et drømmeaktig språk. Dette var for meg ei «kosebok», ei sånn bok der du synker ned i sofaen med en kopp te og kjenner på godfølelsen som sprer seg fra hjertet og ut i magen.
Jonas Jonasson
Backman blir gjerne sammenlignet med sin svenske kollega Jonas Jonasson, som har skrevet «Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant», og «Analfabeten som kunne regne». Jonasson skriver enda mer ellevilt og utrolig enn det Backman gjør, og bøkene er verdt å lese hvis du vil ha en god latter. Begge romanene handler om outsidere i samfunnet, og hvordan de gjennom eksepsjonelle evner klarer å gjøre utilsiktede forandringer i samfunnet. Hundreåringen Allan Karlson, naiv som få, har gjennom livet sitt blant annet klart å bli venner med de mest korrupte statsledere, og bidratt til utviklingen av atombomben. Denne hørte jeg som lydbok, lest av Trond Brænne. Stemmen hans passet perfekt til historien om den godtroende Allan. I «Analfabeten som kunne regne» møter vi Nombeko, og atombomber spiller en viktig rolle også her. En morsom røverhistorie, som også tar absurde vendinger.
Hvis du vil ha tips til flere artige bøker, skrevet av både svensker og andre folkeslag, kan du ta en titt på denne saken.