Hva leter du etter?
Av: Victor Josefsen Intervjuer 28. mai 2020

Undergrünnen

Kortreist Pilau fra Burmaveien.

- Å jobbe med Ørjan og Per Steinar var litt mer som å bare sette utfor en bratt bakke med én løs binding, argumenterer vokalist og gitarist Pål Jackman. Selv får han følgende godord fra bassist Per Steinar Lie: - Pål er et konstant ustabilt uromoment, som gjør alt farlig og gøy på samme tid. En fantastisk gitarist med en tilstedeværelse få kan matche. Med disse «bevingede ordene» har de også oppsummert mye av magien med sin egen krafttrio og den ekstatiske festen av en plate, andrealbumet «Ein revnande likegyldighet», har blitt.

Hinsides Sildajazz, men kanskje inspirert av reiser til fjerne land i kinomørket på Edda Kino under Filmfestivalen i Haugesund og med et nikk til Vamp, finner vi Undergrünnen. Albumet «Ein revnande likegyldighet» slippes løs på det norske folk førstkommende fredag. Platen inviterer til fremoverlent minimalisme, men lar også temperamentet koke. Det er en sann svirr å lytte på Undergrünnens afrorytmer og repeterende kraut blant psykedeliske utskeielser og leken jam. Her kan du lese deres egen lille introduksjon til verket, som er bandets andre fulllengder.

Kan dere fortelle om tittelen «Ein revnande likegyldighet» og bakgrunnen for denne?

PJ: Denne tittelen er tatt fra den første jammen som ble til platen. Denne låten kommer som en 8 minutters singel etter hvert, men er logisk nok ikke på albumet.

Fortell om Peter-John de Villiers og omslaget dere har valgt å bruke?

PJ: Han tegner flott, og har tegnet det vi har gitt ut. En bekjent av Erik Jansen. Vi er glade i ham. Den sammenvevde streken hans ser vi på som en parallell til musikken vår.

PS: Det første albumcoveret er den moderne versjonen av kitchtegningen av den mørke skjønnheten norske sjøfolk tok med seg hjem etter måneder i sørlige strøk på 60-tallet. Norsk naivitet blanda med repetitiv trancemusikk trigger oss. Coverarten kler oss godt føler vi, og vi har sammen skapt en identitet rundt dette.

Hvordan er det å jobbe med Pål sammenlignet med andre prosjekter som dere har med Nils Økland, Hanne Andersen, Linn Frøkedal osv?

PS: Pål er et konstant ustabilt uromoment, som gjør alt farlig og gøy på samme tid. En fantastisk gitarist med en tilstedeværelse få kan matche. Nils, Hanne og Linn er også alle fantastiske musikere og folk. Alle de tre har også vært innom i bandet på ulike tidspunkt og konserter. Vi liker å jobbe med gode folk.

Hvordan er det å jobbe med Haaland/Lie kontra andre band du har, og har hatt, som Wunderkammer og Kippers?

PJ: Alle musikere og band har heldigvis sin personlighet, og denne må dyrkes. Å jobbe med Ørjan og Per Steinar var litt mer som å bare sette utfor en bratt bakke med én løs binding.

Gjestemusikerne på plata og deres innflytelse på det ferdige produktet?

PJ: Enhver musiker som er med preger låten og de andre instrumentene. Vi har spilt mye live med Morten Jackman, som spiller både congas, trommesett og korer. Vi har og spilt mye med Svein Olav Herstad, som er i en orgelklasse for seg. Hanne Andersen har også spilt og sunget mye med oss.

PS: Korjentene har adda en ny dimensjon på denne plata. Det meste er arrangert av Pål, mens «Burmavegen» er ene og alene Hanne Andersen sitt verk. Korjentene har innført et ekstra element i musikken vår, som vi er veldig happy med.

PJ: Musikken vår dreier seg ofte rundt et hovedriff og minimalt med akkordprogresjon. Koring gir kjærkommen melodiøsitet og personlighet. Vi fikk med ekstra koringskrutt denne gangen med Hanne Andersen, Selome Emnetu, Ane Ulimoen Øverli og Ida Ursin-Holm.

Dere har valgt å produsere selv, dvs. Per Steinar står oppført som produsent. Tekniker er Vegard Fossum.

PJ: Det er kortreist og i tråd med en «gjør det sjøl» -holdning som forhåpentligvis er heldig for det personlige i lyden og uttrykket. Muligvis eksotisk også.

Hvordan fungerer Hauge Sjakklubb som innspillingslokale?

PJ: Hauge Sjakklubb som innspillingslokale er ideelt for oss. Det er her vi øver og jammer. Vi vet hva som kommer tilbake fra veggene når vi fyrer opp.

PS: Vi kunne gjort dette i Oslo, Bergen eller London, men herlig befriende å levere et ferdig produkt fra Karmøy.

Nå har jeg satt opp noen stikkord jeg vil at dere skal snakke rundt og også si litt om hvordan de eventuelt relaterer til albumet og bandet.

Kinetisk energi

PJ: Vi søker en tilstand og en repetisjon gjerne kalt ekstasemusikk. Beslektet i så måte med mye folkemusikk. For oss er det en mulighet å spille rock på. Vi søker nok riff som er så enkle at de kan repeteres relativt mye. Vi har en låt når vi har funnet en energi. Framdriften ligger i selve riffet, ikke nødvendigvis i akkordstrukturer og variasjoner og skift. Også prøver vi å intellektualisere minst mulig over det. Da faller det hele sammen. «Skal vi snakke eller spille? – Vi bare spiller!»

Afrobeat / Highlife

PJ: Den søker ofte ekstasen i det gjentagende. Det samme gjelder for ørkenblues, hvis det er den mer afrikanske varianten du refererer til.

Kraut

PJ: Er en flott sjanger som har inspirert oss mye. Igjen er det tilstand og gjentagelse i uttrykket.

Garasjerock / Psykedelia

PJ: Nå er det for kaldt å spille i garasjen på Hauge Sjakklubb, men veggene der inne er ganske harde og det får godt fram det livgivende skrangelet. Improvisasjonene skal jo også søke utover, og da blir det jo gjerne psykedelisk.

Temperament / Frustrasjon

PJ: Det innadvendte sinnet gagner ingen i lengden.

Repetisjon

PJ: Framdrift i repetisjon og monotoni er noe vi søker. Det kreves rett energi.

Jam

PJ: Vi må leke med riffene til de faller sammen.

Dialektrock

PJ: Det er bare musikk. Musikken som skal kjennes nærme en sjøl.

PS: Undergrünnen skal alltid være ærlig og ikke tilgjort. Rent og primitivt. Da må også språket være det. Men det funker i England også.

Låtlengde

PJ: Vi vet aldri lengden på låtene. Bortsett fra en kort punkelåt som bryter med det meste av de andre låtene våres. På plate er det jo sveiset litt mer og sammen for å unngå jammepreget. Det skal låte fokusert på plate. I øvingslokalet kan vi spille, jamme den samme låten hele øvingen.

Fordeler og ulemper ved å befinne seg i periferien, Distrikts-Norge, i forhold til musikkbransjen og egen musikalske uttrykk?

PJ: Vet ikke.

PS: Noen ganger er det veldig uheldig å ikke være i Oslo eller Bergen eller København eller New York, mens andre ganger er det sjukt deilig å konse på egne greier og levere i storbyene før man drar hjem til Djupadalen og sjøen ved Haugesund. Kneiper og øl har vi i Haugesund også. Kanskje band i storbyene har mer og mer lik «lyd», som skal være korrekt til enhver tid, mens vi er kanskje litt friere og ubevisst litt mer løsere jakke på hvordan musikken skal låte.

«Godmorgen, Søster» er allerede en eksisterende tittel i Haugesunds musikkhistorie. Fortell om deres egen og om forbindelse mellom deres versjon og originalen til Vamp, forholdet til Vamp og hvorfor dere har valgt å gjøre denne?

PJ: «Godmorgen Søster» er en flott låt fra debutalbumet til våre gode venner i Vamp. Vi fant et flott riff i denne.

PS: En annen versjon på hvorfor vi gjør denne er det siste folk trodde vi kom til å gjøre. Vamp er det siste folk ville tro vi ville ha gjort. Derfor gjorde vi det. Hadde tilbudet om å gjøre hele «Godmorgen Søster»-albumet til Vamp, men forespørselen rant ut i sanden og vi stod igjen med denne.

Til slutt vil jeg at dere velger noen låter som har påvirket eller inspirert plata på en eller annen måte?

Volker Kriegel: Slums on Wheels

MC5: Looking at You (Live 1970)

Ali Farka Touré – Ali’s Here

Can: Mother Sky

Her er den nye animerte videoen til Undergünnen, «Burmavegen, Beibi».

Videoen er laget av animatør Terje Vea Torkellsen.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kim Edgar Bachel

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Sølvbergets katalog

Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙